Litterær farsott i grisehuset

Litterær farsott i grisehuset

Forfatteren Anne B. Ragde har skrevet årets bestselger. En forknytt bonde på Byneset spiller hovedrollen og truer selveste Harry Potter med knockout.Vi dro på befaring i grisefjøset hos Olav Opland sammen med forfatteren, på jakt etter nøkkelen til suksessoppskriften.

STORE SNØFLAK

laver ned og hyller landskapet inn i en drivende hvit vinterskrud, en tett kappe som gjør vei og hus nesten usynlig. Gårdene ligger som lyspunkt inne i det hvite, pyntet med girlander i trærne og adventslys i vinduene. Landskapet på Byneset har tatt førjulsdrakten på.

Slik ser det også ut i boka «Berlinerpoplene» når Anne B. Ragde tar oss inn i sitt litterære univers hos grisebonden Tor på Neshov på Byneset, broren Margido, begravelsesagent i Trondheim, og den homofile broren Erlend som lever i København. Disse tre – og flere til – ristes ufrivillig sammen like før jul. Mye kommer til overflaten i Neshov-familien mens det hvite tepper legger seg stille over by og land.

«Å runde neset fra den travle byen var som å fly inn i en annen verden, en verden av ro og lys og uendelige linjer.»

HOS OLAV OPLAND

på Byneset har purkene og smågrisene nyss fått mat, de er mette og tilfredse. Nyfødte unger manøvrer mellom spener og konkurrerende søsken. Kampen om tilværelsen er alt i gang. Anne B. Ragde observerer ivrig, og forstår kjapt hvordan det står til i de ulike bingene.

– Nå gir hun ned, der kommer melka. Men se den lille der, den har ingen egen spene. Den kan fort bli et mobbeoffer, konstaterer forfatteren. Etter hvert slår de få dager gamle ungene seg til ro i en lysende rød-rosa haug under varmelampene. I grisefjøset kjenner forfatteren seg hjemme, her har hun oversikt over hva som skjer. Når hun skriver gjør hun alltid grundig research. Det har hun også gjort når det gjelder griser. Det medgir grise-eksperten sjøl, som kjenner dyrene ut og inn.

– Boka blir så levende fordi alt stemmer: landskapet, personene, grisene. Men ikke drifta da, og ikke det at det er så skittent inne, sier Olav Opland. Diskusjonen om noen kjenner noen som lever sånn, går med ett livlig.

BOKA ENGASJERER

og er blitt en farsott blant folk, uansett yrke, bosted og alder. Sammen med oppfølgeren «Eremittkrepsene» topper den bestselgerlistene og slår både Harry Potter og Thor Heyerdahl.

– Det kom ei ung jente bort til meg i Oslo, ei sånn med bar mage og ring i navlen, og sa: «Du, jeg er blitt så glad i Tor! Hvordan går det med ham?» Da skjønte jeg at jeg hadde nådd ut til et bredt publikum, sier Anne B. Ragde.

– Jeg tror det handler om tilhørighet og identitet. Det handler om familiebånd og røtter. Det er ting vi alle kjenner oss igjen i – og de fleste av oss kommer jo fra en bondegård hvis vi går et par generasjoner tilbake.

DET GJELDER OGSÅ

Anne B. Ragde. Faren var odelsgutt på gården Ragde ved Bergen. Han så imidlertid ikke lyst på framtiden som sauebonde i bratte, grisgrendte strøk, og valgte fotografyrket og det urbane liv i stedet, først Bergen, deretter Trondheim. Men Anne B. Radge har fortsatt et nært forhold til slektsgården som hun tilbrakte barndommens sommerferier på, og hun kjenner seg i slekt med bondestanden.

– Jeg har alltid stått på bondens side. Jeg blir forbanna når jeg hører debatter hvor bondehetsen syder. Vi har lærerhets og politikerhets også, men de har i det minste hverandre, de har kolleger å dele den med. Bonden har bare seg selv, sier forfatteren som kjapt snakker seg varm som en mitraljøse i aksjon. Særlig om temaer som engasjerer henne.

– Det er bra at byfolk får øyene opp for bonden gjennom bøkene mine. Byfolk ser ofte ned på bøndene, og det må være ganske fælt å ha en jobb som både byfolk og mediene rakker ned på.

«Han lirket løs en sovende grisunge, løftet den opp i neven og ga henne. Hun tok imot den som en nyfødt baby. Den var varm som fløyel å ta på, med en svak duft av melk. Det knøttlille trynet var rosa og gullende rent, halen strittet rett ut fra den bitte lille rumpa. Hun løftet den opp til ansiktet, den glippet nyvåken med øynene og laget små sutrende pustelyder. Øynene var himmelblå under lyse vipper.»

ALLE BLIR VI BETATT

av disse rosa, nesten sølvskimrende, søte, små sussebassene. Men ikke alle utgaver i grisefjøset har like stor appell til menigmann, og lukta skremmer mange. Hvorfor valgte forfatteren nettopp dette som åsted for handlingen i sine to siste bøker?

– Jeg visste at handlingen skulle foregå på en gård på landsbygda, hvor både røtter og tilhørighet er tydelig. Byneset passer perfekt, her er det vakkert og jeg kjenner omgivelsene godt. Først tenkte jeg at Tor var melkebonde, så jeg har gjort masse research på kyr, forteller Ragde. Derfor har hun gitt hovedpersonen en fortid som melkebonde, for Tor Neshov som endte opp som grisebonde fordi forfatteren syntes det stemte bedre. Da kunne han lettere ha eneansvar for fjøset. Og så er det noe eget med griser da.

«Griser var noe ganske annet enn kyr. Griser var kloke på en helt annen måte enn kyr, det måtte han bare innrømme. Noen griser var klokere enn andre. Men ingen var dumme. Absolutt ingen. Han var blitt glad i disse dyrene som var så ulike kyrne på alle vis.»

Selv ble han kastet ut i livet som grisebonde som 25-åring, da faren stupte i skiløpya.

– Presten sto på døra en dag, og da hadde jeg en halvtime til å fordøye budskapet før jeg måtte ut i grisehuset, forteller 39-åringen. Han kjenner igjen den lukkede stemningen fra Ragdes bøker når det skjer noe uventet og vanskelig, og mener det er myte at alle stiller opp for hverandre på landsbyga. Han tror folk ofte har så vanskelig for å snakke om følelser, at det blir en avstengt stemning.

FJØSET ER FOLKSOMT,

langt over gjennomsnittet. Et svensk tv-team fra SVT2 er med rundt og filmer. Broderfolket skal få møte de mestselgende skandinaviske forfatterne i tv-ruta like oppunder jul. En av purkene blir urolig og reiser seg midt i matingen så smågrisene skvetter rundt beina hennes. En av dem får foten i klem under mors store syltelabber, og vi okker oss alle som står rundt. Bortsett fra bonden sjøl; han vet at det er slik som skjer de første dagene og vet at han måtil med penicillin for å hindre betennelse. Men når mor begynner å tanne på bingen, trekker vi oss raskt unna og håper at freden gjenopprettes i bingen.

– De første dagene etter grisinga, stenger jeg ungene inne etter at de har fått mat. Etter hvert piler de selv under varmelampa når matinga er over. Du merker tidlig hvis du har å gjøre med ei rabiat purke, da får hun Gilde-stemplet i panna med en gang, forklarer Olav Opland, og forsikrer oss om at purka vi nyss forlot listende, går det bra med. Den skal føde mange kull ennå.

«Siri var den klokeste av de ni avlspurkene han hadde nå. Hun bar på det tredje kullet sitt. Han hadde lært henne ting, ved hjelp av godbiter og kosesnakk. Hun løftet trynet mot ham, været i lufta.»

«TENÅRINGSGRISENE»

følger begivenhetene rundt seg med kul mine og nysgjerrige øyne. De minste, som så vidt begynner å få krøll på halen, lister seg fram mot oss fremmedfolket når vi har oppmerksomheten vendt bort. Straks vi snur oss, piler de tilbake til tryggheten i varmelampekroken sin – før plutselig en av de tøffeste våger seg noen skritt fram mot oss igjen. Et par-tre andre danner baktropp. Helt fra de er bitte små har de ulike personligheter, det er sikkert og visst.

– De er smarte dyr. Jeg traff en gang en mini-gris som elsket vafler. Den lærte jeg å sitte i løpet av tre vaffelbiter! Den het egentlig Teoball, men etter at den ble kastrert ble den hetende bare Teo…, forteller forfatteren og ler godt. Latteren sitter løst hos den replikkraske forfatteren.

I SITT TYVEÅRIGE FORFATTERSKAP

har Anne B. Ragde skrevet både for barn, ungdom og voksne. Mens hun bygde seg opp som romanforfatter skrev hun krimnoveller og erotiske noveller. Hun er også en kjent stemme fra spenstige radiokåserier, konferansieroppdrag og engasjert debattdeltakelse. Lenge har hun vært en markant skikkelse blant forfatterne, men det er med grisebonden på Neshov at forfatterskapet har tatt skikkelig av. Mange vil vite mer om hvordan det går med Neshov-slekta og spør etter bok nummer tre. Men den kommer ikke.

– Nei. Det har jeg ikke nok stoff til. Dessuten er slutten tydelig nok i «Eremittkrepsene », sier hun bestemt.

En bieffekt av suksessen er at leserne er blitt oppmerksom på boka «Arsenikktårnet». Den er hennes egen families historie, og er en viktig bok i Ragdes forfatterskap. Boka ble lansert 10. september 2001. Dagen etter raste tvillingtårnene i New York til jorden.

– Jeg har en høne å plukke med han Osama! smeller det galgenhumoristisk fra Ragde. Men nå er hun altså i ferd med å få revansj.

– Men du vet, nå som vi er blitt oppmerksom på deg, har vi også begynt å oppdage de mer tvilsomme bøkene dine, erter Olav Opland.

– Nei Gud, de må du holde deg unna, repliserer Ragde.

LESESIRKELEN

som mor Bjørg Opland har vært med i siden 1971(!), er samlet på gården Opland Søndre med Ragde på programmet. Det er ikke bare de fem bondekvinnene i den litterære studiesirkelen som har kastet seg over bøkene fra Bynes-gården, bøkene blir lest og diskutert blant Bynesets mange gårdbrukere. De prøver å gjette hvor Ragde har hentet sine personer fra og hvilke gårder hun er inspirert av. Men selv om omgivelsene er hentet fra området, er både personer og fjøsstell hentet fra andre steder. Godt er nok det, for Tor Neshov er ingen premiebonde, selv om han elsker grisene sine…

ANNE B. RAGDE FORLATER

oss utenfor sitt julepyntede «pepperkakehus» i Ila, en av Trondheims gamle trehusbydeler. I hånda har hun en pose med nissemaske og ditto skjegg klar til neste post på kveldens program: Svenskene skal filme henne når hun uanmeldt tropper opp hos en lesesirkel som har henne på litteraturmenyen.

Slik går det slag i slag fram til 22. desember. Suksessen bringer forfatteren land og strand rundt, til lanseringer, signeringer og opplesninger. Men på nyåret tar hun fri fra promotering og signering. Da kan hun roe ned, følge med i byggeframdriften av hytta/skrivestua ved kysten på Fosenhalvøya, og kose seg i yndlingsbyen sin.

– Jeg elsker Trondheim, den er akkurat passe stor og ligger midt i verden. Kort vei til Oslo, og mye kulturtilbud. Dessuten har den perfekt vær for meg som elsker regn, snø og mørke. Jeg blir stressa av mer enn to dager med sol; da skal alle ha det så hyggelig på kommando og grille og bade og være blide og glade. Når det regner kan du være deg selv.

– Bare ett oppdrag har hun sagt ja til i vår: Byneset Historielags vårsamling. I tillegg til litterær krysseksaminering, må hun forvente dissekering av beskrivelser av grisehold, bønder og livet på landsbygda, samt testing av lokalkunnskap.

Hun overlever nok begge deler. Selv om sola skulle skinne over grøderike Byneset den dagen.

Olav Opland

Overtok ansvaret for gården Opland Søndre som 25-åring. Leverer årlig om lag 700 slaktegris og 1400 smågris. Har per i dag ca. 100 avlspurker. Rasen består av 1/2 del norsk landsvin, 1/4 del finsk yorkshire og en 1/4 del duroc.

Anne B. Ragde

Debuterte i 1986 med barneboka «Hallo! Her er Jo!». Har utgitt en lang rekke bøker for barn og unge, deriblant «Biografien Sigrid Undset» som hun fikk Brageprisen for i 2001. Hennes første voksenbok, romanen «En tiger for engel» kom i 1990. Har senere utgitt flere romaner, krimbøker og novellesamlinger. «Berlinerpoplene» (2004) fikk hun Riksmålsprisen for. Sammen med oppfølgeren «Eremittkrepsene» (2005) har de to bøkene kvalifisert henne til Bokhandlerprisen i 2005. «Berlinerpoplene» settes opp på Trøndelag Teater neste år. Filmrettighetene til «Berlinerpoplene er solgt til et svensk filmselskap. Ragde har satt som premiss at en eventuell film skal spilles inn på Byneset.