Lettelsen brer seg

Lettelsen brer seg

Det tar tid å konsolidere etter to tøffe år. Nå må prisene øke, kostnadene holdes nede, og reglene ligge i ro.  

Fortsatt gisper mange svineprodusenter etter luft. To lange og tøffe år har satt djupe spor i økonomien.

Arbeidsvederlaget, altså det som er igjen når en trekker faste kostnader og renter fra dekningsbidraget, har stupt i gulvet de siste par årene.

Slikt merkes både på pungen, pulsen og humøret. Stupet i arbeidsvederlag beskrives nærmere i en artikkel i dette nummer av bladet.

Sommerens positive nyhet er naturligvis at salget av svinekjøtt ble atskillig bedre enn ventet. En lykkelig kombinasjon av god markedsinnsats og godt vær ble gull for salget. Det har forhåpentligvis redusert markedsoverskuddet for denne gang, og det skal vi selvfølgelig glede oss over. Omsider løftes prisene sakte men sikkert oppover mot målprisnivå. Hvis det ikke kommer en baksmell i salgsindeksen er det også håp om at svineprodusentenes omsetningskostnader i markedet vil synke, noe som også vil lette trykket på bunnlinja.

Det som nå har skjedd var høyst kjærkomment. Det var også helt nødvendig. Men det er langt i fra nok til å skape en bølge av optimisme og pågangsmot i næringa. Til det må vi nok se en stabil markedssituasjon over lengre tid. Det tar tid å konsolidere etter tøffe tider. Jeg vil tro at ordet «lettelse» bedre beskriver følelsene mange sitter med nå enn ordet «optimisme».

Men det er tida framover som avgjør hvilke adjektiver som best beskriver svineprodusentenes sinnsstemning. I så måte blir tre ting helt avgjørende.

Det ene er at salg og tilførsler henger i hop slik at en unngår å fylle reguleringslagrene på nytt. Det må til for at inntektene stabiliserer seg på målprisnivå. Ved neste korsvei må målprisene dessuten økes. Den har stått stille i flere år, mens kostnadene per kilo produsert svinekjøtt har økt med kr. 1,70 de tre siste åra.

Det andre er at kraftfôrkostnadene ikke øker slik som vi opplevde i fjor. Med kraftig synkende internasjonale priser på soya og kornråvarer skulle det tvert i mot være grunn til å forvente det motsatte.

Og det tredje er at regjeringen legger seg på hvileskjæret i forhold til konsesjonsøkninger. Etter endringene i 1994 og 2003 gikk næringa inn i lange og kostbare overproduksjoner.

Hvis disse forutsetningene holder over litt tid, vil kanskje «lettelse» etter hvert kunne byttes ut med «optimisme» igjen.