Lette hunngriser blir oftere halebitere

Lette hunngriser blir oftere halebitere

Hunngriser med lavere daglig tilvekst enn gjennomsnittet i bingen er de grisene som oftest blir halebitere. Halebiterne er mer aktive enn andre griser i uken før bitingen starter, viser studier ved Sveriges Lantbruksuniversitet.

Miljøet i diegivningsperioden er også viktig for om grisen blir en halebiter eller ikke.

Tidligere forskning viser at tilgangen til halm og annet materiale å rote i er en viktig faktor for å redusere omfanget av halebiting hos slaktegriser. Men selv om grisene har godt tilgang til halm kan halebiting være et problem i en del besetninger.

– De bakenforliggende årsakene til halebiting er kompliserte, sier forsøksleder Anne-Charlotte Olsson ved Institutionen för jordbrukets biosystem och teknologi ved Sveriges Lantbruksuniversitet (SLU).

– Problem med halebiting kan godt forekomme i besetninger med godt stell, god plass til dyrene, mye halm og god fôring.

DIEGIVNINGEN VIKTIG

Olsson og hennes kolleger ved SLU i Alnarp i Skåne har gjort flere studier over år for å lære mer om hvorfor halebiting oppstår. De har vært spesielt opptatt av hvorfor halebiting er et problem selv i besetninger der forutsetningene burde være gode. Dels har de sammenstilt produksjonsdata og atferdsregistreringer fra universitets forskningsbesetning på 50 purker i kombinert produksjon. Dels har de gjort videoopptak for å studere grisenes atferd i en kommersiell besetning.

Forskningen viser at system og miljø kan spille inn. Halebiting er mer utbredt hos griser som kommer fra det svenskene kaller familiebingesystem, der purker går i store grupper i diegivningsperioden, enn i tradisjonelle fødebinger. Om driftsbygningen er isolert, eller om den er av en enklere og billigere, uisolert type, påvirker derimot ikke omfanget av halebiting.

LETTE HUNNGRISER

Resultatene viser at halebiterne har vært svakere enn de andre grisene i puljen hele veien fra fødselen av. Allerede i diegivningperioden hadde halebiterne lavere daglig tilvekst enn gjennomsnittet i gruppen. Den lave tilveksten fortsetter gjennom hele tilvekstperioden.

– Det betyr at det er faktorer i miljøet eller hendelser tidlig i grisens liv som gjør at den langt senere kan bli en halebiter, sier Olsson.

Studien bekrefter tidligere forskning som viser at det ofte er hunngriser som vokser dårlig som er halebiterne. De grisene som oftest blir bitt er kastrerte hanngriser som har en daglig tilvekst over gjennomsnittet for bingen. I den individbaserte atferdsstudien var halebiterne i 70 prosent av tilfellene hunngriser som hadde dårligere tilvekst enn gjennomsnittet. 60 prosent av de grisene som ble bitt var kastrater. Studiene i den kommersielle besetningen viste at i fire binger der halebiting oppsto var alle halebiterne hunngriser. De veide 8,5 % mindre enn snittet i bingen. 75 % av de grisene som ble bitt i halen var kastrerte hanngriser, og de veide 2,3 % over gjennomsnittet i bingen.

MER AKTIVE GRISER

Videoopptak i den samme besetningen viste at en uke før halebitinga begynte, var de halebitende grisene mer aktiv enn resten av gruppen. Anne-Charlotte Olsson sier de ikke helt vet hvorfor disse grisene er mer aktive. Har det sammenheng med at de veier mindre? Forbruker de mer energi når de er aktive og vokser derfor dårligere? Hun påpeker at tilvekst handler om raskest mulig fôropptak ved troa. Kanskje de lette grisene ikke evner å ta til seg fôret fort nok? Kanskje de ikke blir helt mette og blir urolige og frustrerte av det?

På videoopptakene kunne Olsson se at halebiterne først begynte å snuse rundt mer aktivt i halmen, på vegger og innredning og på hverandre. De begynte å springer rundt og leke i halmen og med andre grisers haler. Når en hale begynte å blø, skjedde det noe. Da spredte atferden seg fort.

– Grisen er et nysgjerrig og undersøkende dyr. Når en gris begynner å blø er plutselig alle der, sier hun.

TENÅRINGSPROBLEM?

Anne-Charlotte Olsson vil ikke kalle halebitinga en aggressiv atferd.

– Det er mer en lekeatferd der de lette grisene begynner å bite i de tyngre og mer passive grisene som lar dem få lov til å gjøre det, sier hun.

Halebiting oppstår oftest midt i slaktegrisperioden når grisene er 40 til 50 kilo. Olsson sier at det er svært sjelden å se hos små griser eller hos purker. En hypotese går ut på at halebitinga kan være hormonstyrt, at dette er et tenåringsproblem.

– Halebitingen oppstår gjerne når slaktegrisene begynner å bli kjønnsmodne, men vi vet ikke om dette er viktig, sier Olsson.

Litteraturstudier viser at det er mulig å finne alle mulige årsaker til halebiting: fôring, ubalanse i fôret, karrige miljøer, konkurranse mellom dyrene, stress, ventilasjon, kulde eller varme.

– Har du problem med halebiting må du på en måte nullestille deg selv og produksjonen og være åpen for hva årsaken kan være, sier hun.

RASKE TILTAK

– Du må ta tak i dette med en gang du ser det, ellers kan det utvikle seg raskt, og halebiteren kan bite av hele haler, sier Olsson. Hun påpeker at for grisene som blir bitt medfører dette smerte, de trenger ofte behandling mot infeksjonen, og det blir ofte byller i slaktet på halebitte griser og dermed trekk på avregningen til produsenten.

Det mest effektive er å plukke ut halebiterne.

– Fjerner du ikke halebiterne, risikerer du at de kaster seg over andre griser, sier hun. Er de vanskelig å identifisere, kan det være lurt å gå etter indikatorene fra forskningen, nemlig å holde et øye med de lette hunngrisene. Hun påpeker at for å handtere problemet er det viktig å ha rest- eller sjukebinger, og tenke på det når du skal bygge.

– Hvis du ikke kan plukke ut halebiteren, kan du plassere ting i bingen som grisene kan aktivisere seg med og som får fokuset bort fra halene, sier Anne- Charlotte Olsson. Eksempler på det er mer halm, andre strømidler å rote i, henge kjeder eller reip i bingen eller kaste inn en papirsekk.