Leser purkas atferd via transponderen

Leser purkas atferd via transponderen

Transponderfôring er utbredt i Danmark. Interessen for transponder stiger svakt også her hjemme. Men for å lykkes gjelder det å vite hva en holder på med.

Vi er på Mosegaarden i Give på Jylland. Gården eies av Lars Möller, men det er fodermester Lasse Sigtenbjerggaard som inviterer oss inn i grisehuset. Besetningen han har ansvar for teller 300 årspurker. De bruker HD-sæd fra Hatting til LY-ungpurkene som kjøpes fra DanAvl. Besetningen har status som SPF Blå, hvilket betyr at den ikke er garantert fri for PRRS.

CHIPS I ØRET

Purkene bærer sine øremerker, ørechips, i høyre øre. Gjennom ørechip’en leser transponderautomaten hvor mye fôr purka skal ha.

Transponderfôringa starter klokka 02.00 om natta, og er aktiv helt fram til klokka 18.00 samme dag. Det er med andre ord mulig å erverve fôr i 16 av døgnets timer for purkene.

Lasse starter med å gå rett inn på datarommet. Han kikker på skjermen, som viser at purke nr. xxx var førstemann inn i fôringsautomaten på morgenkvisten klokka 02.07. Denne purka spiste hele døgnrasjonen sin på en gang. En alarm koples inn hvis ei purke ikke spiser. Han får med andre ord full oversikt over hvilke purker som har spist når ved å logge seg på maskinen. Stasjonen er mest aktiv i løpet av de 10 første timene, og klokka 16.00 er det fleste ferdige med å ete.

TØRRFÔR

Anlegget er fra 2001, da grisehuset ble bygd om til løsdrift for purkene. Det var tørrfôring i besetningen før, og det er tørrfôring i besetningen nå. Troa svinger ut og inn når purka kommer inn i fôringsautomaten. Cirka 9 minutter bruker ei purke vanligvis på å ta til seg rasjonen sin. Først kommer det 0,3 sekunder med vann, og deretter tørrfôr. Men våtfôr kan også brukes i transponderstasjoner.

Transpondersystemet som brukes i dette fjøset er utviklet i Danmark, men produsert i Østerrike. Vi inviterte også den danske leverandøren av transpondersystemet med oss på besetningsbesøket, og direktør Jan Bonde i BoPil AS sier til Svin at de grovt sett pleier å regne en slik transponderstasjon per 100 årspurker. Selskapet han leder selger transponderautomater og innredninger. Men jobben består også i å designe pakkeløsninger som inkluderer transponderfôring, innredningsløsninger og driftsledelse.

GRUPPER PÅ 80 PURKER

– Vi bruker maksimum 85 purker per transponderstasjon, forteller Lasse.

– Ja, det er nokså typisk å bruke grupper på 70-80 purker på en slik stasjon. Jeg vil anslå at omtrent 55 prosent av alle danske anlegg er transponderløsninger i en eller annen form, sier Bonde.

Han understreker at transponderen må være i orden. Den må være riktig konstruert og fungere ubrukelige. Det må for eksempel være slik at hvis to purker skulle komme inn i en stasjon, så må de kunne gå rett ut igjen uten å bli sperret inne og utvikle frykt.

– Purker i løsdrift kan ikke bestemmes over. De må gjøre ting frivillig. Derfor er flyten i fjøset avgjørende for at et slikt system skal fungere. Jeg vil tro at det i mange norske besetninger vil kunne være aktuelt å la alle de gamle purkene gå i en gruppe på en stasjon, og ungpurkene i en annen gruppe på en mindre stasjon. Her i dette fjøset går purkene på 80-130 kilo, de som ikke er drektige, i en flokk. De drektige går på den andre siden. Ungpurkene plasseres i sin egen ”skolestue”, hvor de ikke kommer i kontakt med eldre purker før etter tre-fire dager i skolestueavdelingen kommer de inn til de gamle. Blant eldre purker finnes det dronninger som gjerne vil bestemme. Derfor er det for eksempel viktig å sørge for at det er god plass rundt inngangen til transponderen, så ingen blir stående å sperre, sier Bonde.

– Hender det ofte at ørechipene faller av, Lasse Sigtbjerggaard?

– Det hender nok, så vi har reserver på lager. Men vi følger jo godt med ute i grisehuset, og gjennom datamaskinen får vi rede på om alle har fått det de skal ha, sier fodermesteren.