Kylling slår gris

Kylling slår gris

Kylling og slaktegris er to produksjoner med mange likheter. De som satser fra bunnen av vurderer ofte begge produksjonene.

Her er både forskjeller og likheter når det gjelder økonomi, fôrforbruk, arbeidsomfang, byggekostnader, hvordan marke/produksjon er styrt, og måten å registrere tall/dokumentere egen produksjon på.

For å ta det siste først. Her kan mange svineprodusenter lære noe av kyllingprodusentene. En kyllingprodusent vet for eksempel alltid hva fôrforbruket er (også underveis i innsettet), og prøver finne forklaringer hvis det blir høyt. På gris finnes det fortsatt noen som ikke regner på hva fôrforbruket blir.

Når det gjelder arbeidsomfang er dette også veldig likt (gammel konsesjon). For kylling og sju innsett a 20 000 kyllinger sier Nortura 1200 timer basert på registreringer. Hvis det samtidig brukes bioenergi/halmfyring som Grundt har, må en plusse på ca. 100 timer. Når det gjelder arbeidsomfang i slaktegris fant vi ingen offisielle tall på dette. Vi har brukt et tall fra Nortura som er på 0,52 timer per gris.

Byggekostnader er et annet interessant forhold. Et kyllinghus er et stort åpent rom med fire meters takhøyde. Det koster ikke særlig mer å bygge et kyllingfjøs på 1300 m2 enn et slaktegrisfjøs på 900 m2. Kyllinghuset kan også være mer interessant ved at det kan være mer egnet til eventuell alternativ bruk.

Men når det gjelder energiregnskapet blir grisen vinneren. Å fôre fram en kylling er energikrevende, mens slaktegrisproduksjon lagt opp med varmegjennvinning fra gjødselrenne og kanskje også bruk av biogass kan gi netto energigevinst. Nå kan en med fordel bruke bioenergi som Grundt gjør i kyllingproduksjon. Det er bra, men det krever mer arbeid pluss tilgang til halm/vedvirke. Med større konsesjoner vil trolig automatiske gassfyrer være det de fleste går for.

Ser vi på økonomi er kylling helt klart vinneren i dag. 300 kroner timen kan svinebønder bare drømme om. Samtidig er det stor variasjon i lønnsomhet mellom produsenter både av kylling og svinekjøtt. På gris er trolig variasjon aller størst. På et regionmøte i Nortura nylig tok en slaktegrisbonde ordet og fortalte han nå hadde et dekningsbidrag på 160 kroner. Samtidig finnes trolig fortsatt de som har dekningsbidrag på 360 kroner. Forskjellen i lønnsomhet blir enorm.

Eksempelet Myhre/Trevland viser at de oppnår en timebetaling på 46 kroner med sitt dekningsbidrag på 238 kr/gris. Faller DB til 215 kroner per gris tjener de ikke lenger penger. Stiger det derimot til 318 kroner tjener de 200 kroner timen. Og skulle de greie 370 i dekningsbidrag tjener de 300 kr timen.

Men med  kraftfôr som fôrslag blir slike dekningsbidrag utopi i dag. Men kanskje ikke for de som har tilgang til  rimelige alternative fôrmidler. Ellers er kostnadsskvis en fellesnevner i både kylling og svineproduksjon. Korn og proteinråvarer øker i pris for hvert år. Importerte råvarer har en minst kontroll på. Her blir kylling mest utsatt. I tillegg øker alle andre kostnader. Dermed faller dekningsbidraget. Ei krone lavere dekningsbidrag blir til to kroner mindre i lommeboka. 

Finnes det lysning framover? Asbjørn Schjerve hadde en interessant analyse i Svin nr. 1 2014. Hvor mange purker trenger vi egentlig i Norge? Næringen har opplevd en enorm produtivitetsvekst. Vi produserer faktisk 60 prosent mer kjøtt i dag enn for 20 år siden på færre antall purker. Samtidig har kjøttforbruket økt tilsvarende. Fortsatt har vi en stor produktivitetsvekst, men vil forbruke øke? Noen tror det og da er det også håp. Vi har befolkningsvekst i Norge, men undersøkelser kan tyde på at ungdom foretrekker kylling framfor svin på menyen. Hvilken strategi skal vi eventuelt velge for å redusere purketallet hvis forbruket ikke øker? Uten strategi og/eller verktøykasse faller lønnsomheten.

På slaktegris kan den neppe falle mer enn den har gjort. Det er derfor smågrisprodusentene som både har og får den største trøkken. Årets jordbruksoppgjør er ikke klart, men det er ikke enkelt å se lysninger her. En knall grillsommer kan varme godt, men spørsmålet er om den i beste fall bare utsetter den skvisen næringa er i. Spørsmålet kan dessverre være; når får vi den første  konkursen hos en smågrisprodusent?