Kverner jevnt og trutt

Norske kjøttbedrifter har kvernet jevnt og trutt i koronaåret som ligger bak oss. Pandemien har gitt kjøttindustrien økte driftskostnader. Men dette har i stor grad blitt oppveid av økt produksjon og salg.

Det ble slaktet tre prosent færre griser i fjor enn året før, men de som ble slaktet veide gjennomsnittlig 2,3 kilo mer, slik at middelvekta på slaktegrisen ble nesten 82 kilo.

Det er åtte slakterier i Norge som konkurrerer om de norske grisene. Norturas anlegg i Steinkjer er landets største. Her slaktes det også gris fra Midt-Norge Slakteri. Siste året er det investert i ny slaktelinje på dette anlegget. Norturas anlegg på Forus, som også slakter for Prima, er landets nest største. På de neste plassene følger Nortura Tønsberg og Rudshøgda, og deretter kommer Fatlands store anlegg på Jæren og i Oslo.

Slakteriene har tøff konkurranse om å vinne svineprodusentenes gunst. Størst prosentvis framgang når det gjelder tilgang på råvarer hadde Prima Jæren, Midt-Norge Slakteri og Jens Eide i fjor. Og grisen betyr i dag aller mest for Prima Jæren. Hele 74 prosent av alt Prima slaktet var gris. Men den betyr også mye for de andre. Mange anlegg slakter godt over halvparten av volumet i form av gris. I bunn og grunn er grisen avgjørende for alle slakteriselskaper.

Alle som vet hvor arbeidsintensiv og dyr kjøttindustrien er, vet hvor viktig tilgangen på gode råvarer i store volumer er for lønnsomheten. Kjøttindustrien har tusenvis av arbeidsplasser over hele landet, og tilgang på gris er grunnleggende for denne delen av næringslivet.

Kjøttforetakene tror åpenbart på framtida. De investerer hundrevis av millioner hvert år for å oppgradere, effektivisere og videreutvikle produksjon og varelinjer. Det må til i den knallharde konkurransen om råvaretilgang og salg av kjøttvarer. Nortura planlegger for eksempel å satse stort på et nytt anlegg ved siden av Primas anlegg i Hå. Det skal også investeres stort i anlegget på Tønsberg, hvor svineslaktinga på Østlandet nå samles. Grunnen til det som skjer er åpenbar. Slaktelinjene er nedslitt både på Rudshøgda og i Tønsberg, og når anleggskapasiteten begge steder går for litt over halv maskin, så må det tas tak. Det må spesialiseres, og volumene må konsentreres.

Kostnadene må ned hvis denne viktige delen av næringslivet skal være livskraftig også i åra som kommer. Og det skal den.