Kritiske til engangspurkesatsing

Kritiske til engangspurkesatsing

Satsing på bortimot hundre prosent ungpurker i besetningen får svært kjølig mottakelse hos «rikssynsere» i svinenæringa. Det viser kommentarer fra to av de vi spurte; Peder Skåre i Sparebank 1 Rogaland, og Asbjørn Schjerve i Norsvin.

Peder Skåre:

– Med dagens konsesjonsgrenser er «problemet » med eingangspurker i Rogaland heilt marginalt. Ein del bygde litt stort når vi hadde 70 avlspurker som konsesjonsgrense, men i dag kan desse drive med tilnærma normal rekruttering. Med tilnærma normal rekruttering kan ein ha ca. 150 årspurker med dagens konsesjonsgrense, og det er svært få besetningar som har det. Eg kjenner ikkje dei konkrete forutsetningane for det som skjer i Trøndelag. Men generelt ville ikkje eg anbefalt nokon å bygge med så stor utnytting av eingangspurker som det enkelte nå skal til med ut frå følgande:

Så store bygg og spesiell utnytting av konsesjonsgrensene vil kunne tvinge fram ei endring av regelverket. Særleg med dagens markedssituasjon vil nok mange produsentar føla dette ein smule provoserande. Kva med slike bygg hvis regelverket blir endra, for eksempel til maksimum 3000 smågriser per år?

– Eg trur og dei driftsmessige ulempene kan bli større enn venta med tilnærma 100% utskiftning av purkene (kullstørrelse, immunitet, etc). Rekrutteringskostnadene har auka i norsk svineproduksjon som følge av at prisen på purkeslakt har gått mykje ned. Livdyrprisen har halde seg alt for høg i same perioden i forhold til pris på smågris og slakt, seier Skåre.

Han peiker på at det er tre problemstillingar som blir tatt opp i Svin. Det eine er om det lønner seg å ha høg rekruttering for å utnytte konsesjonsregelverket maksimalt. I tillegg tek vi opp ei problemstilling knytta til ulik rekruttering, nemlig egenrekruttering eller innkjøp. Dessutan er 3 og 5,5 vekers drift samanlikna. Skåre meiner at ein bør være varsam med å blande så ulike problemstillingar. Når det gjeld eigenrekruttering så er nok det meir lønnsomt enn på lenge. Livdyrprisane har gått lite ned i forhold til prisen på smågris. Livdyrprisane er altså høge. Problemstillingen eigenrekruttering kontra innkjøp krev altså etter Skåre si meining ei grundigare vurdering.

– Når det gjeld vurderinga av høg andel ungpurker så har eg enkelte kommentarer utan at eg har gjennomgått alle punktene i kalkylen på ein grundig nok måte. 140 årspurker er ein grei produksjon for ein person med innleige av avløysar/litt ekstrahjelp. Ein har i denne størrelsen altså utnytta arbeidskrafta rimeleg optimalt. Med over 300 årspurker må det vera to personar pluss innleigd ekstrahjelp, og eg tviler på at dette samla sett gir særleg færre timar per årspurke. Det viktigaste argumentet er likevel at brunstkontroll er meir krevande når du så godt som kun har ungpurker i besetningen. Du vil og få meir spredning i puljene ved at du ikkje greier å samla ungpurker så godt som eldre purker, påpeiker Peder Skåre.

Asbjørn Schjerve

har ikke hatt tid til å gå detaljert inn i regnestykkene, og kommenterer derfor problemstillingen på en mer næringspolitisk måte. Hans kommentar er slik;

– Formålet med konsesjonsloven er å regulere besetningsstørrelsen slik at produksjonen kan foregå på mange enheter. Bevisst spekulasjon med stor andel førstegangsfødende, der man i ytterste konsekvens kan produsere over det dobbelte så mye som i en ordinær besetning, er derfor ikke etter hensikten med loven. Norsvin er sterk motstander av slike handlinger.

Regnestykkene i Svin viser at slik satsing ikke er økonomisk betinget, men basert på ren posisjonering. De som utnytter «smutthullet » er med på å undergrave hele konsesjonslovgivningen, og følgelig også svinenæringas betydning for norsk landbrukspolitikk. Faller konsesjonsloven vil vi raskt få noen svært store enheter. Argumentasjonen for å opprettholde grensevernet vil bli vanskeligere, og vegen til total import fra lavkostland åpner seg, sier Schjerve.

Han påpeker at ved forrige endring i forskriften til loven sto en samlet næring, med Norsvin i spissen, bak ønsket om å bytte målepunkt. En ville gå over fra innsatte avlspurker og over til omsatte smågris, nettopp for å kunne tette igjen dette «smutthullet». Tidspunktet passet bra da grensen uansett måtte heves, og ingen ville måtte redusere sin produksjon om målepunktet ble endret til omsatte smågris. Etter en svært grundig gjennomgang var imidlertid Statens Landbruksforvaltning svært klare på at omsatte smågris ville være vanskelig å kontrollere og gi minst like store smutthull.

– Utfordringen Svin nå kaster seg ut i er svært kompleks. Ved å «røre i gryta» oppnår en mer blest rundt «smutthullet» i lovverket ved at enda flere kan vurdere disse mulighetene. En splittet næring og svak lojalitet til lovens hensikt er kjærkommen i en argumentasjon for de som vil fjerne hele loven. På de annen side, ved å ta opp urettfredigheten «smutthullet» gir, er det også en mulighet for at myndighetene vil gjøre tiltak for å fjerne det. Dersom det nå settes inn krefter for å finne fram til et nytt målepunkt, – et målepunkt som SLF kan kontrollere og som ikke gir nye smutthull, kan man ikke risikere at diskusjonen tar særlig lang tid. Med en høyredominert regjering vil det være en viss fare for at hele loven faller, dersom det kommer opp forslag til endringer. Et tredje moment i «gryta» er at man ikke bør straffe de dyktigste produsentene dersom man bytter målepunkt. Bytte av målepunkt vil derfor føre til en heving av grensa for de fleste produsentene. Selv om dette vil bli en relativt liten oppjustering vil enhver heving virke produksjonsdrivende, sier Asbjørn Schjerve.