Kristin grisebonde

Bondebladet har observert at Oljefondet ved årsskiftet eide 4,83 prosent av verdens og USAs største produsent av slaktesvin, Smithfield Foods i Smithfield, Virginia. Dette gjør fondet, ved sin øverste politiske leder, til Norges største svineprodusent, med en produksjon nesten like stor som alle andre norske svineprodusenter til sammen. Nå er «Kristin grisebonde» faktisk større enn som så, for Oljefondet har også investert i USAs nest største griseprodusent, Tyson Foods, og i den tredje største griseprodusenten i USA, som er den brasilianske storfegiganten JBS/Swift, «verdens største storfekonsern».

I denne artikkelen skal vi gjøre oss et tankeeksperiment. Oljefondet er pålagt «passivt eierskap», men tenk deg at Kristin hadde inntatt en rolle i et aktivt eierskap i Smithfield Foods. Da hadde hun hatt mye å tenke over i dette året.

Kristin eide gjennom Smithfield ved årsskiftet 48.300 årspurker i USA, plassert på flere produksjonsteder rundt om i landet. Men det er for mye svinekjøtt i markedet, og hun frykter en kollaps i markedsprisen dersom store lagre av svinekjøtt bygger seg opp. Etter at fôrkostnadene steg dramatisk i fjor, ble dessuten slaktegrisproduksjonen lite lønnsom, og Kristin har innsett at produsentene må ta et felles løft for å redusere på totalproduksjonen og dermed utbudet i markedet. Dette kan bare skje ved at alle tar sitt ansvar i solidarisk flokk og sender av gårde en del av sine purker til slakteriet. Kristin er en seriøs og solidarisk produsent og har send 4830 purker til slakting i året som gikk. Dette vil redusere hennes slaktegrisproduksjon med nesten 97.000 slaktegriser fra høsten og ett år framover.

Kristin går altså med underskudd på selve slaktegrisproduksjonen. Men hun er del av en helintegrert organisasjon som driver med slakting, skjæring, foredling, markedsføring, produktutvikling og merkevarebygging, salg og distribusjon. Blant sine kunder kan hun regne verdens største kjøpere og sikreste betalere av svinekjøtt. Og på de foredlede merkevarene har hun lykkes i å ta ut vesentlig bedre marginer i markedet enn hva hun oppnådde for et år siden. Kristin får sin del av denne verdiøkningen, og har tro på at hun til neste vinter også vil oppnå lønnsomme priser på slaktegrisene, selv om det blir vesentlig færre av dem.

Er det noe Kristin har klart for seg, så er det at hennes organisasjon alltid må kunne levere de mengder svinekjøtt som de viktige kundene har en avtale om. Hun vet at en situasjon, der mangel på råvare skaper stillstand i slakting og foredling og i logistikkapparatet, samtidig som kundene raser over tomme kjøttdisker, vil være en katastrofe som er tilnærmet uopprettelig. Nettopp derfor må hun fortsette med slaktegrisproduksjonen, selv om hun i øyeblikket ikke får dekning for sine produksjonskostnader.

Men ikke alle slaktegrisene til Kristin havner i varestrømmen til Smithfield Foods. Hun har produksjon gående i fjerntliggende områder som Utha, Texas, Colorado og Oklahoma, der Smithfield ikke har noen slakting. Disse grisene kommer aldri inn i varestrømmen til Smithfield Foods, men blir isteden solgt til konkurrerende slakterier og bearbeidingsbedrifter, som igjen dukker opp i markedet som konkurrenter.

Det Kristin kommer til å fundere over fram mot sommeren, er om det har noen hensikt å produsere slaktegris for konkurrentene. Og i særdeleshet føler hun at slik produksjon mister all mening når hun taper penger på hver gris hun leverer til disse. Derfor kommer nok Kristin til å vurdere å selge unna disse fjerntliggende produksjonsstedene, og heller fokusere på å bli en enda bedre produsent av slaktegris til egen slakting og foredling. Det er i hvert fall hva hun hadde tenkt på, om hun hadde utøvd er aktivt eierskap.