Kongsgården ved svenskegrensa

Kongsgården ved svenskegrensa

I Grue i Hedmark finner vi en av Norges beste avlsbesetninger med gris. To ganger har Botilsrud på kongsgården vært «konge på gris» i Norge.

Ved Glomma en halvtime nord for Kongsvinger finner vi kongsgården. En gris i mønet på bygningen forteller at vi har kommet rett. Her holder Tonje og Jan Botilsrud til. De har 50 purker i fjøset, og har en av Norges beste foredlingsbesetninger på landsvin. To ganger har de vært aller best. I år ble de nummer fem.

– Gården er faktisk en slags gammel kongsgård. Her i grenseområdet mot Sverige var det flere småkonger i starten av vikingtida, forteller Jan. Kong Solve av Solør ryddet området cirka år 700, og han skal ha holdt til her. Men svearne kom fra Värmland, drepte Solve, og tok hans fostersønn Halvdan Kvitbein som konge. Kvitbein regjerte etter hvert fra Vestfold til Värmland, og var en av de store kongene før Harald Hårfagres tid, mens Solve skal ha gitt opphav til store deler av kongeslekten i Europa.

Men det var før, da Norges lengste elv Glomma rant flere hundre meter lenger øst.

– Jeg vet ikke akkurat når, men det må ha vært en kjempeflom da elva fant nytt løp. I dag renner Glomma bare 70 meter unna husene på Kongsgården. Her er et nes med flotte sandstrender rundt. På sommeren er det nærmest sydenstemning hos Botilsrud. Hit kommer folk fra nabolaget for å nyte sol og strandliv. Men under flommen i 1995 var det krisestemning.

– Alt lå under vann. Barna ble evakuert. Det samme ble grisene. Bare Tonje, Jan og rånen ble igjen på Kongsgården. Grisene bodde på hengere i potetlageret på en nabogård. Dit rodde Jan for å stelle gris. Flommen førte til at gjødselkummen fløt opp, og at et gammelt grisehus aldri mer ble tatt i bruk. Men for øvrig ble husene berget.

– Det var mye slit og mas, men vi fikk utrolig god hjelp og støtte fra naboer, sier Tonje.

HALMTALLE, UNGPURKER OG BEDEKNING

Botilsrud har verken nye grisehus eller ny innredning. De tok over gården i 1985. To år seinere stod ny fødeavdeling klar. Bedeknings- og gjeldpurkeavdelingen er av nyere dato.

– Vi gjorde om potetlageret til gjeldpurkeavdeling i -97, forteller Jan. Både i bedeknings- og gjeldpurkeavdelingen går purkene på halmtalle med selvfangerbåser.

– Det fungerer meget bra. Vi har lite omløp og purkene ser ut til å trives. Men vi er veldig nøye med berging og lagring av halmen, forteller Jan.

Det dyrkes mest bygg på jorda til gården, og det er denne halmen som brukes til grisen.

– Vi har økologisk kornproduksjon på arealet nærmest gården, og gjødsler her kun med grisemøkk. Vi unngår legde, og avlingene blir bra med 400–500 kilo per dekar, opplyser Jan.

Også ungpurkene går på halmtalle. Og kanskje skaper det en ekstra god erotisk atmosfære for purkene? Botilsrud har i hvert fall den avlsbesetningen som er aller kjappest til å bedekke ungpurker.

– Vi ser ingen grunn til å vente lenge, sier Jan. Inngrisingsalder er 310 dager. Det er 26 dager yngre enn gjennomsnittet. Bedekning foregår i tallearealet, der en råne slippes fram i bingen ved siden av. Som regel er både Tonje og Jan med på denne jobben.

TRE UKERS PULJEDRIFT

Mens 5,5 eller 7 ukers puljedrift trolig er mest vanlig i besetninger av denne størrelsen i Norge, satser Botilsrud på tre ukers puljedrift. Det gir den fordelen at foredlingsbesetningen da kan bruke et større utvalg av råner. Samtidig har besetningen fordel av at driftopplegget blir systematisert.

– Vi har sju grisinger i pulja, og mulighet for kullutjevning, sier Tonje.

Fødebingene måler 3,20 x 2 meter, har plastrister og ingen fiksering. Et smågrishjørne slås ned fra veggen, og det brukes varmelampe. Det er Tonje som er sjef i fødeavdelingen. Hun kombinerer jobben i grisehuset med kvart stilling i et forlag ti minutters kjøring fra gården.

– Den jobben er fleksibel og kan tilpasses puljedrift og onner. Jeg tar også fri om sommeren, forteller Tonje.

I resten av grisehuset er det Jan som styrer. Det er også han som holder styr på stamtavler, nye råner fra Norsvin og hvilke purker som bør settes på. All gris på gården fôres fram. En stor andel av purkene selges som livdyr. Men kastratene flyttes til et leid grisehus på en nabogård bare 100 meter unna.

– Vi har ikke så veldig lettvint opplegg. Hvis vi skulle ha bygd nytt ville vi nok satset på fødebinger der smågrisen går igjen til 30 kilo. Det ville spart oss for mye reinhold og flytting av gris, sier Jan. Nå har vi tradisjonelt opplegg der grisen flyttes fra fødebingen til smågrisbinge, og derfra til slaktegrisbinge og eventuelt gjeldpurkeavdeling. Men dette fungerer rimelig greit.

SVAK PÅ TILVEKST

Slik de fleste norske gårder gjør selger Botilsrud alt kornet og kjøper alt fôret.

– Vi har to fôrsiloer. Der har vi i dag drektighetsfôr til gjeldpurkene og Stjerne norm til slaktegris samt fødeavdeling. Slaktegrisen på nabogården får derimot Stjerne appetitt. Besetningen ligger noe bak de beste på tilvekst, og årsaken kan være at fôrslaget ikke er optimalt, eller at det har for lite energi og protein til ungdyr. Grisen hos Botilsrud brukte 148 dager fram til 100 kg i 2005. Her ligger den beste besetningen på 134 dager, mens snittet er 144 dager.

– Vi burde hatt flere fôrslag. Det planlegger vi også å gjøre noe med, forklarer Jan. Planen er å sette opp en tredje fôrsilo, pluss ei ny fôrsløyfe. Da vil fødeavdelingen få diefôr, og all slaktegris/rekruttering trolig få Stjerne appetitt.

Det er tørrfôr hos Botilsrud. Gården har tørrfôringsanlegg med automater, men i bedeknings- og gjeldpurkeavdelingen skjer fôring med vogn der fôret sveives ut.

SPRER SLEKTSKAPET

Botilsrud har en av de norske besetningene med aller høyest avlsverdi. Ved siste avlsoppgjør lå gjennomsnittlig avlsverdi til purkene på 111,4. Det er fem poeng over gjennomsnittet i foredlingsbesetningene. Avlsverdien har Botilsrud bygd opp gjennom flere år, og den er en viktig grunn til at besetningen er blant landets aller beste.

– Avlsverdien er viktig når vi rekrutterer nye purker. Men vi ser også på antall morfedre for å spre slektskapet, forklarer Jan.

– Vi ser også på spener og eksteriør. I det daglige stellet i grisehuset har Jan hele tiden et øye for eksteriøret på dyra samt måten purkene ter seg på, supplerer Tonje.

Når det gjelder råner, så prøver de å bruke ulike typer på hele spekteret av purker. De vil også her spre slektskapet mest mulig, men avlsverdien bør være høy.

– Råner og grisekull med lav avlsverdi kan være interessante hvis de er lite slekt med resten av avlsmaterialet, sier Jan. Dette er for øvrig også noe Norsvins nye avlsstrategi tar høyde for.

– Avl er et bevegelig mål. Vi prøver derfor hele tiden å justere oss etter hvor det beveger seg. Det er viktig at vi har gode avlsfolk i Norsvin som kan sin teori. Det har vi også. Men vi avlsbesetninger må også være godt faglig oppdatert for å kunne matche og ha en frukt- bar dialog med avlsspesialistene, mener Jan. Selv synes de det er avlen som gjør svineproduksjon og også livet som bonde ekstra spennende.

– Det er lettere å yte det lille ekstra når en har avlsdimensjonen å måle seg etter, synes Botilsrud.

Men minst ei uke hver sommer kutter familien ut alt som heter gris og drar på ferie. Turen går som regel et sted i Norge eller Sverige. I nabolandet har de for eksempel badet på Koster eller syklet langs Gøtakanalen.

– Men vi har ikke noe drømmested vi stadig reiser tilbake til. Vi liker å se nye steder når vi først er på ferie, sier Tonje og Jan Botilsrud.