Stikkord:
Klauvlidelser hos purker
Klauvsprekker og betennelser kan være en stor belastning for dyra, og det kan svekke produksjonsresultatene. Ofte kan forekomsten av klauvlidelser tilskrives miljøet, men årsaken til slike problemer kan være sammensatt.
Klauven er grisens sko og er en forsterket del av huden. Normal hud består av tre lag: overhud, lærhud og underhud. Disse tre lagene finnes også i klauven, men er naturlig nok litt forskjellig fra normal hud.
I klauven er overhuden den ytre begrensningen, og denne er blitt omdannet til et hardt og slitesterkt horn som kalles klauvkapselen. Klauvkapselen deles inn i vegg, såle og balle, hvor hornet i klauvveggen er det mest slitesterke. Dannelsen av dette hornet skjer i et smalt belte ved kronranda, og innenfra og utover fra den underliggende lærhuden. Normalt vil det ta fra et halvt til ett år for en nydannelse fra kronranda å nå sålen. Det vil si at klauvene vokser 0,5–1 cm per måned.
Sålen utgjør den fremste delen av bæreflaten, og hornet i sålen er sprøere og mindre slitesterkt enn hornet i klauvveggen. Den bakre delen av bæreflaten utgjøres av ballen, som fortsetter opp til kronranda i den bakre delen av klauven. Ved normale og velformede klauver er vekten jevnt fordelt over hele klauvens såleflate, noe som gir en minimal risiko for klauvskader.
ARVELIGE ÅRSAKER
I noen tilfeller er grisen mer utsatt for klauvskader fordi det er skjev vektfordeling på klauvene på grunn av forskjellig størrelse på inner- og ytterklauv. Dette i kombinasjon med en for liten tåvinkel kan forstyrre vektfordelingen på klauvene og øke belastingen på enkelte områder. Jo større forskjellen mellom inner- og ytterklauven er, jo lettere oppstår det skader. For myke eller harde koder og haser kan også gi feilbelastning på beina slik at det blir klauvproblemer. Klauvsprekker kan oppstå både i hornveggen og i ballene, men de fleste klauvlidelser oppstår på ytterklauvene, og bakbeina er som oftest mest utsatt. Arvelige egenskaper som kan gi klauvproblemer blir tatt hensyn til i Norsvins avlsmål, og ved utvalg av purker skal beinstilling og klauver sjekkes nøye.
FÔRINGSFAKTORER
Optimal fôring med riktig vitamin- og mineralbalanse er også viktig for å få friske og slitesterke klauver. Biotin som er et B-vitamin er nødvendig for dannelsen og kvaliteten av klauvvev og hud. Vitaminet er vannløselig og må tilføres daglig via kraftfôr eller tilskuddsfôr. Mangel medfører sprekker og deretter infeksjoner. Behovet for biotin øker med dårligere hygiene/golvmiljø, stress og fordøyelsesproblemer. 320 mg Biotin per år skal være tilstrekkelig til å dekke behovet for biotin til purker. Det er i midlertidig vanlig å overdosere både tre og fire ganger til ungpurker og purker. Virkningen av dette er noe usikker, men uansett så tar det opptil et halvt år før virkningen av økt biotintilførsel kan observeres. Har det først oppstått en klauvsprekk må klauven vokse ut igjen. Biotin vil ikke lege sprekken.
MILJØFORHOLD
Forekomster av klauvlidelser kan i mange tilfeller tilskrives miljøet. Klauvproblemer er vanligst i besetninger med spalte- og betonggolv. Et fuktig golvmiljø med lav pH på grunn av urin øker risikoen for dårlig hornkvalitet, og dermed øker også risikoen for sprekker og infeksjoner. Det er derfor viktig med godt renhold og rikelig med strø. Dårlig renhold øker smittepresset betydelig i besetningen, og det er derfor viktig å vaske binger godt. Det er i midlertidig viktig at bingene er tørre før det settes inn nye gris. Tørkeprosessen etter vasking virker desinfiserende og er derfor en viktig del av renholdet.
BRÅ OVERGANGER
En brå overgang fra fuktig golvmiljø til tørt golvmiljø kan også fremkalle sprekker i klauvene. Oppstalling på dypstrø i drektighetsperioden og overgang til et tørt betonggolv i dieperioden kan være en stor påkjenning for klauvene. Klauvene slites naturlig ved bevegelse på betong og spaltegolv, men noen ganger slites de ikke nok, og både biklauvene og klauvene blir for lange. Dette kan forårsake halthet fordi belastningen på klauver, ledd og sener endres, samtidig som det kan oppstå trykkskader. Lange klauver og biklauver er også mer utsatt for å bli klemt og avrevet i spalteåpninger. Risikoen for det er spesielt høy i forbindelse med brunst og annen aggressiv atferd. Små og store skarpe kanter og ujevnheter i golvet kan også forårsake klauvsprekker. Når det først har oppstått en klauvsprekk oppstår det lettere infeksjoner som kan gi klauvbetennelse.
STOR BELASTNING
Som vi ser er årsakskomplekset omkring klauvlidelser omfattende. Klauvsprekker og betennelser kan være er en stor belastning for dyra, noe som igjen vil gå utover produksjonsresultatene. Behandling av klauvlidelser som har kommet langt er vanskelig, spesielt hvis det har oppstått en betennelse. Det er derfor viktig å forsøke å forebygge og behandle skader på et tidlig tidspunkt. Det har ikke vært noen tradisjon for å drive klauvpleie på purker i Norge, noe som trolig skyldes at det ikke er så lett å gjennomføre i praksis. Det kan i midlertidig være et forsøk verdt å beskjære klauver som er tydelig deformert, eller utrangere disse purkene.