Kan vi bevare den gode norske svinehelsa – står vi ved et veiskille?

Kan vi bevare den gode norske svinehelsa – står vi ved et veiskille?

Med denne artikkelen ønsker jeg å reise debatt om lojaliteten til dyrehelsemessige og smitteforebyggende krav og retningslinjer som en samlet svinenæring har vedtatt. Er vi tilstrekkelig lojale til fellesskapets løsninger? Har kortsiktig økonomisk gevinst for enkeltaktører blitt viktigere enn langsiktig gevinst for fellesskapet?

I en svinebesetning kan det være mange smittestoffer som lever i ”balanse” i den aktuelle besetningen, men som kan forårsake sykdom dersom den blir introdusert i en annen besetning. Bakterien som forårsaker svinedysenteri (Brachyspira hyodysenteriae) og bakterien som kan gi smittsom lunge- og brysthinnebetennelse (Actinobacillus pleuropneumoniae) er eksempler på slike smittestoff. De siste årene har vi sett omfattende utbrudd av dysenteri, som har involvert mange besetninger og som har fått store økonomiske konsekvenser.

Et annet eksempel kan være smittsom grisehoste (Mycoplasma hyopneumoniae) som næringen gjennom flere år har jobbet systematisk for å utrydde fra Norge. Vi trodde vi var i mål da sykdommen dukket opp som ”lyn fra klar himmel” på Jæren siste året. Det har ført til omfattende nedslakting av besetninger og store økonomiske tap. Vi har også fått tre tilfeller av PMWS (Postweaning Multicystemic Wasting Syndrome) denne våren uten at vi helt vet årsaken til at sykdommen plutselig oppsto på Hedemarken etter at Norge hadde vært fri for sykdommen i om lag fire år.

At disse sykdomsutbruddene har ”kostet flesk” skyldes at det de siste årene har skjedd en omfattende strukturendring i svineproduksjonen, med færre og større besetninger og nye former for samarbeid (for eksempel purkeringer). Samtidig ser vi at produksjonssystemene og dyra presses pga at de økonomiske marginene presses. Alt dette setter større krav til smittebeskyttelse og forebyggende helsearbeid for å unngå sykdom, enten på grunn av oppblomstring av smittestoff som er i besetningen, eller introduksjon av nye smittestoffer. Den enkelte produsent må ta ansvar for å følge de systemene som næringen har lagt opp til og næringsaktørene må tørre å sette foten ned når smittebeskyttelse og dyrehelse utfordres. Jeg vil presisere at jeg på ingen måte har mistanke til at noen av de nevnte sykdomsutbruddene har vært forårsaket av slurv eller uforsiktighet.

Lukkede helsepyramider åpnes

En av de viktigste oppgavene for Helsetjenesten for svin da den ble opprettet for vel 20 år siden, var å etablere et felles system for helsemessig kvalitetssikring av all livdyromsetning. Det ble etablert en felles avls- og helsepyramide med definerte krav til smittebeskyttelse, helsestatus og helsekontroll for livdyrselgende besetninger. En samlet svinenæring har stått bak dette opplegget. Noe av det første som skjedde var at foredlingsbesetningene ble lukket og at formeringsbesetningene måtte rekruttere dyr fra én fast foredlingsbesetning. Likeledes at bruksbesetninger kun skulle kjøpe dyr fra én fast formeringsbesetning. Dette, sammen med krav om direkte transport, reduserer faren for at nye smittestoffer kommer inn ved kjøp av livdyr.

Vi opplever imidlertid at dette systemet nå utfordres i større grad. Det handles på tvers i helsepyramiden. Overskuddspurker og engangspurker selges fra besetninger som ikke tilfredsstiller næringens egne krav til livdyrselgende besetninger. Til en viss grad skjer det med slakterienes viten. Handel med livdyr på tvers i helsepyramiden (mellom bruksbesetninger) utgjør kanskje den største trusselen mot en stabil helsesituasjon i besetningen, og kjøperen tar en stor risiko. Kortsiktig gevinst overskygger den langsiktige verdien av sykdomsfrihet.

Handel med dyr over store geografiske områder

I en situasjon hvor det oppstår en ny smittsom sykdom er noe av det viktigste å begrense utbredelsen av sykdommen, for så å iverksette tiltak for eventuell bekjempelse. Handel med dyr og dyretransporter er tradisjonelt de viktigste smittesprederne. Derfor har svinenæringen selv vedtatt å dele landet inn i fire regioner [s3] (Østlandet, Vestlandet Midt-Norge og Nord-Norge) hvor hovedregelen er at det ikke skal handles med dyr på tvers av disse regionene. Unntak kan gis av mottakende slakteris helsetjenestekonsulent.

Stadig oftere blir det gitt tillatelse til å flytte livdyr over regiongrensene. Ut fra et dyrehelsemessig synspunkt vil det være en fordel dersom formeringsbesetningene var knyttet opp til å levere livdyr innenfor deres geografiske nærområde uavhengig av slakteritilhørighet. Det vil også føre til mindre transport av dyr. Det er det samme avlsmaterialet i disse besetningene. Helsemessig er det også et tankekors at flere formeringsbesetninger leverer livdyr innenfor det samme geografiske område[s4] . Det øker faren for at et sykdomsutbrudd spres over et større område enn nødvendig.

Forflytning av smågriser over regionsgrensene fra bruksbesetninger som ikke tilfredsstiller næringens egne krav til livdyrselgende besetninger, utgjør kanskje en enda større helsetrussel for den norske svinepopulasjonen. For å redusere faren for sykdomsutbrudd og spredning av sykdom bør det være krav om at smågriser som omsettes over regionene blir fôret opp i besetninger som ligger smittemessig atskilt fra andre griser i regionen, og med et ufravikelig krav om alt-inn, alt-ut drift. Purker fra besetninger som ikke er godkjente livdyrselgende besetninger bør ikke krysse regiongrensene.

For få direkteavtaler for smågrisomsetning

En stor andel av smågrisen omsettes i dag på spotmarkedet. Andelen har heldigvis gått ned de siste årene, blant annet som følge av strukturendring og helsegristillegg. Likevel ser vi at mange smågrisprodusenter som har fast avtale med en eller flere slaktegrisprodusenter også leverer en stor andel smågriser på spotmarkedet.

Det er selvfølgelig ikke mulig å unngå et visst spotmarked for smågris, men man kan spørre om det blir gjort tilstrekkelig for å redusere omfanget av denne omsetningsformen. Og, tas det nødvendige forholdsregler mot smittespredning og sykdomsutbrudd? Et tiltak kan være at slaktegrisbesetninger som mottar smågris fra flere smågrisprodusenter via spotmarkedet driver fullseksjonert med alt-inn alt-ut prinsippet og med grundig vask og desinfeksjon mellom innsettene. Innsett av smågris før utslakting fra forrige innsett er gjennomført bør ikke forekomme.

Vi har retningslinjer – men overholdes de?

Gjennom Helsetjenesten for svin er det utarbeidet til dels detaljerte retningslinjer/krav til omsetning av både livdyr og smågris for å redusere faren for sykdomsutbrudd og smittespredning. Disse skal være retningsgivende for næringa, inkludert den enkelte svineprodusent. De siste årene synes det imidlertid som om lojaliteten til fellesskapets løsninger har blitt dårligere. Kortsiktig personlig gevinst for enkeltprodusenter eller helsemessige suboptimale løsninger i kampen om slaktegriser synes å utfordre de overordnede dyrehelsemessige målsetningene som en samlet næring har vedtatt. Alt regelverk er kompliserende – det ligger nesten i sakens natur.

Næringa får større ansvar i framtiden

Større press på produksjonen, en forventet ytterligere endring i besetningsstrukturen med større besetninger og ytterligere prispress kan lett føre til ytterligere press på dyrehelsa. Smittestoffer vi har i dag vil kunne gi større problemer i framtida, og nye smittestoffer/sykdommer kan bli etablert. De siste årene har det oppstått en ny svinesykdom om lag hvert tiende år: Svineinfluensa ca 1980, PRRS ca 1990 og PMWS ca 2000.

Mattilsynet har nettopp sendt ut et forslag til ” Framtidig landyrhelseforvaltning i offentlig og privat regi”. Her legges det opp til en sterkere todeling av ansvaret for bekjempelse av dyresykdommer. Dagens inndeling av husdyrsykdommer i fire kategorier (Gruppe A, B, C og D) foreslås endret til to kategorier: Liste 1 og Liste 2. Sykdommer på Liste 1 vil det offentlige ta ansvar for, mens næringen overlates ansvaret for sykdommer på Liste 2.

Det foreslås at næringen får enda større ansvar mht smittebeskyttelse og forebyggelse av sykdommer og det er ikke automatikk i at det offentlige vil ta ansvar for nye sykdommer. PMWS har Mattilsynet allerede overlatt til næringa å håndtere til tross for at det pågikk interne diskusjoner i svinenæringa om hvordan denne sykdommen burde håndteres og til tross for at det var fire år siden sykdommen opptrådte her i landet. Det er i framtida heller ikke å vente at forsikringsselskapene skal stille opp uten at den angjeldende besetning kan vise til spesifikke risikoreduserende tiltak.

Veiskille

Jeg tror vi nå står ved et veiskille på dette området. Skal vi bevare den gode norske svinehelsa må en samlet svinenæring foreta et verdivalg. Dyrehelse eller kortsiktig økonomisk gevinst. I dette valget er jeg sikker på at om man velger dyrehelse vil norsk svineproduksjon få en økonomisk gevinst på lang sikt. Kortsiktig økonomisk gevinst for enkeltaktører kan koste fellesskapet dyrt på lang sikt.

For å møte fremtidige utfordringer er det viktig at næringen har systemer på plass for å kunne håndtere smittsomme sykdommer – enten det er sykdommer som det offentlige (helst sammen med næringa) skal ta seg av, eller det er sykdommer som næringen selv ønsker å håndtere (jfr smittsom grisehoste – Mykoplasma lungebetennelse). Helsetjenesten for svin blir en viktig aktør i denne sammenhengen – kanskje avgjørende. Helsetjenesten for svin skal være faglig rådgiver for næringen og bistå næringen i gjennomføring av de tiltak som vedtas og sørge for at vi har en intern beredskap som fungerer optimalt i en krisesituasjon. Jeg vil understreke betydningen av at næringen opptrer samlet ved utforming og gjennomføring av krav til smittebeskyttelse og helsestatus.

Utbrudd og spredning av en smittsom sykdom følger ikke tradisjonelle og ferdig opptrukne grenser. Enkeltaktørers uoverveide handlinger kan få store konsekvenser ikke bare for egen produksjon men i ytterste fall hele næringa. Vi så hva som skjedde i England i 2001, hvor fôring med usterilisert matavfall førte til utbrudd av munn- og klauvsjuke.