– Kan ramme hvem som helst

- Kan ramme hvem som helst

– Dette kan ramme hvem som helst. Jeg føler meg uskyldig oppi dette, og jeg føler meg heller ikke stigmatisert av kolleger. Det er godt å se at næringa samler seg om å kreve statlig ansvar.

Verdal, Nord-Trøndelag Kjell Morten Dahlgren snakker rolig og balansert om det som skjedde da han og grisebesetningen hans ble rammet av LS-MRSA. Han har begynt å venne seg til at det er helt taust og stille når han går inn i grisehusene han har leid i Stiklestadområdet. Det første slaget er over. Men like rolig var han ikke den 27. februar i år. Hans livs tøffeste kamp var i gang. Da ble de første grisene hans slaktet. Alt skulle slaktes ned. Til sammen 1100 smågriser, en rekke purker og unggriser ble avlivet. Den 13. februar i år båndla Mattilsynet hele besetningen etter mistanke. Ei uke senere ble funnene bekreftet.

La om før utbruddet

En liten verden raste sammen. Og det skjedde bare kort tid etter at Kjell Morten hadde tatt store grep i forhold til å redusere produksjonen sin. Ett av de tre leiefjøsene var allerede sagt opp, og den forholdsvis omfattende bruken engangspurker ble trappet ned. Han dro ned produksjonen fra 60 til 36 fødebinger. Nå hadde de startet en årsproduksjon av om lag 3 500 smågriser i året fordelt på to leiefjøs. Markedet og prisene begynte å ta seg opp, og Kjell Morten så for seg en del gode år før han på et eller annet tidspunkt bestemte seg for å fase helt ut. Svineproduksjon har preget hele hans i voksne liv. Men så ble det plutselig bråstopp.

Var kilden selv

– Ja, jeg vet ikke hva som skjedde, men jeg har ikke hatt noen sjuke dyr og jeg har ikke gjort noe kriminelt. En MRSA-test i april 2014 viste at vi var fri for bakterien. En latvier begynte å jobbe her samme sommer, og bakterien ble altså påvist i februar I år. Vi har naturligvis testet oss begge to, og det viste seg at bakterien ikke kom fra han. Den kom fra meg, så jeg var selv kilden. Hvordan det har skjedd har jeg ingen anelse om, men det viser bare at dette er noe som kan ramme hvem som helst, sier Kjell Morten Dahlgren. Han fikk vanlig slakteoppgjør for alle purkene. Dahlgren har sjølrekrutterende besetning, og alle purkene og smågrisene var klassifisert etter alder, kilo og eventuelt tidspunkt i drektigheta. Ei høydrektig purke er som kjent verdt det dobbelt eller mer enn ei som har avvent. Alle nyfødte grisunger som var yngre enn ti dager gamle ble avlivet mens de var diende, nesten 400 stykker. – Det slapp jeg selv å være med på. Nødslakteapparatet fra slakteriet tok seg av det. Alle smågriser under 50 kilo ble sendt til slakteriet for avliving, ingen ble fôret fram. Først tok de nesten 300 stykker over 30 kilo, og deretter smågris som hadde blitt avvent ei uke tidligere, cirka 400 stykker. Dette var en svært traumatisk opplevelse for en som i mer enn 30 år har vært lidenskapelig svineprodusent, sier Dahlgren. Produsenten taper ikke bare produksjonsinntekter, men også puljetillegg og årsbonuser. Sammen med slakteriet sitt, Midt-Norge Slakteri, har han fått god hjelp til saneringsplaner og forberedelse av erstatningskrav mot staten. En solid og arbeidskrevende dokumentasjonsjobb ligger til grunn for dette. Uten slakteriets sterke engasjement hadde ikke dette vært mulig å gjennomføre, mener Kjell Morten. – Staten bestemmer, og Mattilsynet ser til at nedslakting og sanering blir gjennomført. Resten overlates til ryddegjengen, i dette tilfellet svineprodusenten, eierne av gårdene, slakteriet, forsikringsselskapet, banken og øvrige kreditorer. Fra det offentlige er det veldig lite bistand, og dugnadsgjengen som rydder opp får betale hele kalaset. Staten har pålagt nedslakting, men tar ikke noe ansvar ut over det å gi erstatning for dyr. Produksjonstapet er forutsatt å dekkes av forsikringer, sier Dahlgren.

Viktige møter

Dagen etter at vi var på besøk skulle Kjell Morten ha viktige møter med slakteriet og banken. Et innspill fra kraftfôrleverandøren Fiskå Mølle var også en del av pakken. Utfallet av disse møtene ville bli helt utslagsgivende for om Dahlgren kunne fortsette drifta eller ikke. For forsikringspenger var det ikke å hente. Han har avbruddsforsikring, men ikke sjukdomsforsikring. Forsikringsselskapet definerte dette som en sjukdom, og dermed får han ikke avbruddsforsikring. Selskapet vil at staten skal ta kostnadene ved dette. – Dette er jo ingen dyresjukdom, men jeg har likevel en viss forståelse for forsikringsselskapets holdning. Men siden jeg betrakter meg som uskyldig oppi dette så kan det bli aktuelt å prøve dette rettslig. Jeg har heller ikke fått noe skadeoppgjør fra staten ennå, og jeg får store kostnader i forbindelse med saneringsjobben. Der du tidligere brukte fire timer på en vask må du nå bruke 40. Og det holder ikke med det. Gulv må påkostes, tak må skiftes, ventilasjonen må legges om, deler av låven må kles inn og og det er mye skrot på loftet over grisehuset og rundt omkring som må gås over og vaskes og desinfiseres. Halmlageret på låven må brennes. Der har jeg drøyt 600 små firkantballer som jeg ikke tør å bruke lenger. Jeg kan ikke ta sjansen på at dette skal skje en gang til om jeg er så heldig å få fortsette, sier Kjell Morten. Når dette ble skrevet visste han fortsatt lite om fortsettelsen, annet enn at han skulle i nye møter med Midt-Norge slakteri og Fiskå Mølle. – Jeg har vært i kontakt med ny bank, men det er ingen enkel sak å etablere et nytt kundeforhold når LA-MRSA er en del av hverdagen. I prinsippet er det i praksis umulig å starte opp med gris i Norge i dag fordi verken forsikringsselskaper eller banker våger å risikere investeringer i en så utsatt næring der ingen vil forsikre, og staten bare bestemmer uten å ta ansvar. Det er i hvert fall min erfaring, sier Dahlgren.

Sover fortsatt

– Hvordan har mennesket greid seg oppi dette? Får du sove om natta? – Jeg lar ikke det økonomiske spøkelset som henger over meg ødelegge nattesøvnen. Hadde jeg eid gardene som jeg bruker i tillegg, så hadde nok en konkurs knust meg. Nå eier jeg bare eneboligen som vi bor i her på Stiklestad, og den kan jeg naturligvis miste. Men det blir ikke like ille som å miste en hel gard. Slik sett har jeg kanskje taklet dette noe lettere enn en annen ville ha gjort. Jeg har hatt utrolig mange timer i telefonen, og det gjør godt å snakke med andre. Det handler om å holde hodet kaldt, være tålmodig og holde kontroll på seg sjøl. Jeg vil gjøre alt for å komme meg tilbake i produksjon og reise kjerringa. Jeg håper jeg får sjansen til det, sier Kjell Morten Dahlgren.

Sleivspark på Facebook

I starten, like etter at det ble kjent at han måtte slakte ned som følge av LA-MRSA, var det mange som hev seg på Facebook og kom med sleivete bemerkninger og kommentarer. – Jeg svarte bevisst ikke på dem. Jeg ventet, og lot tingene roe seg ned. I dag opplever jeg det slik at hele næringa går i takt når det gjelder hvem som må ta ansvaret og regninga for det enkelte av oss nå gjennomlever. Vi var vel fire purkebesetninger her i Nord-Trøndelag som ble rammet av dette og måtte slakte ned. Så fikk en purkebesetning i Nordland og senere en i Harstad bakterien. – Det rammet Trøndelag med full tyngde denne gangen, men det har rammet andre andre områder før. Mitt budskap er at hvem som helst kan bli råket av dette. Slik har verden blitt, sier Kjell Morten Dahlgren.

Kan ramme alle

– Det er feil å tro at alle som rammes av LA-MRSA er useriøse i omsetningen av griser. Vi har heller ikke importert LA-MRSA via utenlandsk arbeidskraft, og avlspyramiden er ingen sikkerhetsventil som utelukker smitte. LA-MRSA var bare millimeter fra å infisere en foredlingsbesetning her i fylket , og hadde den blitt rammet hadde hjertet i Norsvins produksjon blitt rammet, sier Dahlgren. – Hva hadde du gjort om du hadde opplevd dette igjen?

– Hvis jeg hadde startet opp igjen og fått LA-MRSA-smitte på nytt med krav om nedslakting, så ville jeg anket beslutningen og nektet å gjennomføre noe som helst før staten garanterer hundre prosent erstatning. Vi svineprodusenter er altfor lojale og godtroende. Vi må våge å kjempe i mot, sjøl om overmakta kan synes mektig. Så lenge vi ikke har gjort noe ulovlig må vi ha rett til å kjempe mot statlige overtramp, mener Kjell Morten Dahlgren.