Kan man sikre seg ved hjelp av testing av dyr?

Kan man sikre seg ved hjelp av testing av dyr?

Innkjøp av dyr utgjør klart den største risikoen for å få inn ny sykdom i en besetning. For å redusere risikoen har næringen gjennom Helsetjenesten for svin jobbet i over 20 år for å kvalitetssikre livdyrselgende besetninger.

Besetningene overvåkes flere ganger i året og det tas prøver for ulike sykdommer regelmessig (hvert år). Dette systemet gir den beste sikkerheten for kjøperen, men sykdomsfrihet kan aldri garanteres. I overvåkning av sykdommer brukes ulike tester.

Noen sjekker direkte for tilstedeværelse av smittestoffer (PCR-tester og bakteriologisk dyrking), andre sjekker indirekte om dyret har vært i kontakt med et smittestoff (serologiske tester).

Serologiske tester

Det er utviklet ulike tester for å sjekke om dyr er smittet med smittestoffer. Serologiske tester viser om et dyr har vært i kontakt med et smittestoff slik at det er produsert nøytraliserende antistoffer mot dette smittestoffet. At et dyr er serologisk positivt (at man finner antistoffer i blodet) er derfor et tegn på at dyret har vært eller er i kontakt med smittestoffet.

Imidlertid tar det ca 2 – 3 uker etter at dyret har vært i kontakt med smittestoffet for første gang før slike antistoffer viser seg, så serologiske tester sier ingen ting om eventuelt helt ny smitte. Et serologisk positivt dyr trenger heller ikke å ha smittestoffet i seg. Infeksjonen kan ha skjedd for mange år siden.

Ulike serologiske tester har forskjellig spesifisitet og sensitivitet. Spesifisiteten angir hvor godt testen fanger opp ett spesifikt smittestoff. Sensitiviteten angir hvor god testen er til å finne små mengder antistoffer. Som regel er det motstrid mellom sensitivitet og spesifisitet.

En test med høy sensitivitet vil ofte ha lav spesifisitet med fare for å gi falske positive reaksjoner (dyret er faktisk ikke smittet selv om testen slår positivt ut). Omvendt vil en test med lav sensitivitet ofte kunne gi falske negative (reelt smittede dyr påvises ikke). Derfor benyttes ulike tester avhengig av hvor viktig det er å fange opp alle positive dyr.

I en situasjon hvor for eksempel PRRS er utbredt i et land kan man bruke en test med lavere sensitivitet for å sjekke om en besetning er smittet eller ei. Om man tar 10 prøver spiller det ingen rolle om 5 eller 7 av disse er positive. Man kan akseptere noen falske negative. I en situasjon hvor man vil dokumentere frihet (for eksempel PRRS i Norge) må man bruke en test som har høy sensitivitet og således får en del falske positive. Da tåles det ikke falske negative.

Bakteriologiske tester

I en del tilfeller kan man ta prøver av dyr for å sjekke om smittestoffet er tilstede. Eksempel kan være avføringsprøver for svinedysenteri eller nesesvaber for nysesjukebakterien (toksinproduserende Pasteurella Multocida). Ulempen med slike tester er at det kan være vanskelig å få med seg bakterien. Et dyr kan være infisert med svinedysenteribakterien, men bakterien skilles bare ut når dyret har diaré.

En annen usikkerhetsfaktor er om bakterien fortsatt er levende når den kommer fram etter transporten til laboratoriet og selve dyrkingen i laboratoriet. Bakterien kan dø på veien og laboratoriet kan overse bakterien. Ergo er en negativ dyrking ikke en garanti for at dyret ikke huser bakterien.

PCR-tester

I de siste årene er det utviklet en rekke PCR-tester for påvisning av ulike smittestoffer. En PCR-test undersøker forekomsten av smittestoff-DNA i en prøve (blod, vevsprøve) fra et dyr. Prinsippet er at det lages en probe som er identisk med smittestoffets DNA, og hvis smittestoffet er tilstede blir prøven positiv.

Testen er meget spesifikk og kan gi falske negative dersom proben ikke matcher 100 prosent med smittestoff-DNA-et. Jo større variasjon det er i smittestoffenes DNA jo dårligere er testen. Man vet for eksempel at PRRS-viruset har stor genetisk variasjon, og således kan en PCR-test for PRRS føre til at et dyr blir karakterisert som negativt selv om det er infisert fordi proben ikke stemmer overens med virus-DNA-et.

Konklusjon

Ulike tester kan benyttes for å undersøke om et dyr er infisert. Men tester har ulike usikkerheter. Et negativt resultat trenger ikke å bety at dyret ikke er smittet. De fleste tester fungerer best når de blir brukt for å undersøke en gruppe dyr. Enkeltundersøkelser er alltid beheftet med en usikkerhet. Kombinasjon av ulike tester og gjentatt testing er den sikreste måten for å dokumentere sykdomsfrihet.

Risikoanalyse – kort bakgrunn og definisjoner

I en risikoanalyse er det vanlig å definere hva som er faren, i form av ulike smittestoffer, som for eksempel:

– Faren for å få inn svinepestvirus til Norge med levende dyr – Faren for å få inn svinedysenteribakterien i en besetning

Dette kan benyttes risikoanalyser når man kjenner utbredelsen av et smittestoff i populasjonen, hvilke tester og tiltak som skal gjennomføres og de ulike testenes spesifisitet og sensitivitet. Da kan man beregne en kvantitativ risiko i form av en konkret sannsynlighet.

En risikoanalyse består av tre ulike elementer:

– Risikovurdering: En evaluering av sannsynligheten for at skade inntreffer og alvorligheten av denne skaden

– Risikohåndtering: Identifikasjon, valg og implementering av risikoreduserende tiltak

– Risikokommunikasjon: Informasjon relatert til de to punktene ovenfor.

Andre viktige begreper er:

– Fare: Noe som kan være en årsak til en skade. I denne sammenhengen vil det først og fremst være et smittestoff. I andre sammenhenger kan det være giftstoffer, strømsvikt, svikt i vannforsyning, osv.

– Trussel: Noe som har et potensial til å forårsake skade, for eksempel kontinuerlig drift i smågrisavdeling, dårlige utlastingsforhold, ikke-fungerende smittesluse, mangelfulle rutiner for vask og desinfeksjon osv.

– Risiko: Kombinasjonen av sannsynligheten for at en skade inntreffer og alvorligheten av skaden. Risikoen kan noen ganger tallfestes (kvantitativt), men oftest blir den angitt som en kvalitativ vurdering (neglisjerbar, lav, moderat, høy, svært høy).

– Sårbarhet: En svakhet som reduserer eller begrenser et systems evne til å motstå en uønsket hendelse, for eksempel blanding av dyr fra mange besetninger med ulik helsestatus øker sårbarheten i forhold til å blande sammen dyr fra noen få besetninger med kjent helsestatus.

Et bærende prinsipp i forebyggende arbeid er at dersom en hendelse forekommer sjelden kan man leve med en høyere risiko sammenliknet med en hendelse som forekommer ofte.

Eksempel 1 (Aktivitet A):

Dersom det er 0,5 % sannsynlighet for å introdusere smitte med en hendelse/aktivitet som forekommer 2 ganger i året vil den totale sannsynligheten for å få inn smitte være 0,5 % x 2 = 1 %. Det må 100 (100/2) hendelser til får at sannsynligheten er 100 %. Man kan altså leve i 50 år med hendelsen før en skade teoretisk inntreffer.

Eksempel 2 (Aktivitet B):

Dersom det er 0,1 % sannsynlighet for å introdusere smitte med en hendelse/aktivitet som forekommer 100 ganger i løpet av et år vil den totale sannsynligheten for å få inn smitte være 0,1 % x 100 = 10 %. Det må 1000 (100/0,1) hendelser til for at sannsynligheten er 100 %. Men med 100 tilfeller i året vil det bare ta 10 år før en kan forvente at en skade (introduksjon av smitte) skjer (se bilde for tabell).

Selv om sannsynligheten for å få inn smitte er 10 ganger høyere med aktivitet A vil det teoretisk gå fem ganger så lang tid før en smitte introduseres, fordi hendelsen skjer så sjelden I tillegg til dette er det nødvendig å se på alvorligheten av en eventuell skade.

Derfor er det viktig å ha større sikkerhet og strengere krav der hvor alvorligheten (konsekvensen av skaden) er størst. I Norsvins system kan vi leve med at en avdeling på Norsvin Delta (råneteststasjonen) må slaktes ut hvert 10. år, men vi kan ikke leve med et trusselbilde som gjør det sannsynlig at hele seminstasjonen blir smittet og må slaktes ut hvert 10. år.

Risikoanalyse av Norsvins anlegg

Med bakgrunn i det som står ovenfor ble det i løpet av våren utarbeidet en risikovurdering av alle Norsvins anlegg, og forslag til tiltak for å redusere faren for at det skal komme inn uønsket smitte i avlssystemet. Mer om dette i nummer 8/2009 av Svin.