Kan grasprotein bli nytt grisefôr?

av Eli Gjerlaug Enger, avlsforsker Norsvin SA og Anne Ingvoldstad, fagsjef optimering Felleskjøpet Agri SA

Trenger mer protein
Legger vi godviljen til kan vi være selvforsynt med karbohydratråvarer til norske griser. For å skaffe nok protein trengs derimot helt ny kunnskap og teknologi. Det bør produseres så mye belgvekster og oljevekster som mulig, da dette også er gode vekstskifter, men det begrenser seg dessverre til de aller beste klimatiske strøk. Store prosjekter jobber svært godt med å utnytte ressurser som tre, alger, tang, tare og animalsk protein. Flere har også fått øynene opp for at bruk av gras kan være en ypperlig måte å øke selvforsyningsgraden på i fôr til norske husdyr. Det jobbes med dette på flere fronter.

Graslandet
Er det noe Norge har mye av så er det arealer egnet for produksjon av gras. Forholdene for grasproduksjon er styrket med et fuktigere klima, men dessverre har vi i 2017 sett at været har vært for vått selv for tradisjonell grasproduksjon på mange steder her til lands. Det prosjektet vi har gjennomført på Stange i Hedmark i sommer er spennende i så måte, da det gir tørt og fint surfôr uten fortørking.

Målet med årets aktivitet i prosjektet «Grasprotein – en ny og unik proteinkilde til enmagede dyr» har vært å produsere grassaft til slaktegriser, for deretter å måle slaktegriseffektiviteten, og undersøke noen fysiologiske egenskaper og produktkvalitet på kjøttet.

Det er hevet over enhver tvil at gras kan produsere mer protein per dekar enn noen andre vekster vi kan dyrke i Norge. Selv fra grassafta kan vi høste mer protein per dekar enn belgvekster, oljevekster og korn. Forsøk fra 2016 har vist at vi han høste 80 kg protein i grassaft per dekar (320 moh.), og til sammenligning høstes det 100 kg protein per dekar ved ei gjennomsnittlig soyaavling per år i Brasil. NIBIO jobber i disse dager med å se på om lokal proteinproduksjon fra grassaft kan være mer bærekraftig enn import av protein. 

Hvorfor for grassaftproduksjon?
Fordel med grassaftproduksjonen er at vi kan utnytte lettfordøyelige næringsstoffer i gras til enmagete dyr og produsere et grovfôr som er bedre tilpasset drøvtyggere. På den måten kan vi ta vare på de lettfordøyelige næringsstoffene, som ved vanlig surfôrproduksjon går tapt ved fortørking eller ved avrenning av silosaft. Ved å fjerne de lettfordøyelige næringsstoffene, som ikke er gunstige for drøvtyggere, unngår vi også at lettfordøyelig protein omdannes til ammoniakk, og skilles ut i urinen.

Bio-raffinering av gras
I juni 2017 kom et bio-raffinerianlegg (bestående av beholder, transportbånd, saftpresse) fra Nederland til Guldkunrud gård i Stange. Resten av produksjonslinja var satt sammen ved lokalt innhenta utstyr og besto av fôrhøster, avlesservogn, elevatorer, dunker og truck til grassafta, og sist men ikke minst en Orkel Compactor, som var meget godt egnet for å ta vare på press-resten (surfôr). Det var tre traktorer og fire kompetente arbeidere tilstede hele tiden. Etter tre lange dager var jobben gjort, og fra 23 mål økologisk eng (formål var grønngjødsling til øko-løk) høstet vi 74 rundballer med surfôr og 52 tusenliters dunker med grassaft.

Enga lå rett ved et topp moderne grisehus med restløst fôringsanlegg, rikelig med siloer, tanker og annet utstyr. Fjøset i kombinasjon med svært entusiastiske og kunnskapsrike folk gjorde gården godt egnet til dette forsøket. Usikkerheten var stor, og antall dyr som skulle testes var på hele 80 stykker. Mye kunne i grunn gå galt, men vi kom oss i havn med analyser og optimering av nytt kraftfôr før sommerferien.

Grassafta var tilsatt en del maursyre umiddelbart etter produksjon, nok til å gi akkurat passe surt fôr til utfôring, blandet med vann og kraftfôr. Grassafta utgjorde 10 prosent av tørrstoffet og 50 prosent av volumet i våtfôret. Nedgang i bruk av importråvarer var på 16,7 prosent. 

Fôringsfôrsøk
Når vi startet forsøket var det tydelig at grisene likte det grønne fôret de fikk utdelt, og det luktet godt av friskt surfôr i hele fjøset. Frem til halvveis i forsøket var det ingen forskjell på de 80 grisene som fikk grassaftfôr, og de 80 grisene (helsøsken av testgrisen), som fikk vanlig kraftfôr og vann. Derfra og frem til sluttveiing var det derimot en tilvekstforskjell på 80 gram per dag. Dette vet vi ikke helt årsaken til, det kan ha vært fall i næringsstoffer eller andre forhold som at det bare var testfôret som hadde tilsatt maursyre. Grunnet tekniske utfordringer lyktes det ikke med syretildeling i standard­fôret. Med en uke ekstra i test så jevnet dette seg ut, og dyrene hadde ingen forskjell i kjøttposent eller slaktevekt ved slakting. Det var derimot litt bedre fôrutnyttelse på grisene som hadde fått standard kraftfôr. Kanskje har vi vært for optimistiske på fordøyeligheten til grassafta, eller det kan også være lab-relaterte forhold vi ikke har kontroll over. Det ville kanskje også være for bra om alt hadde klaffa hundre prosent ved første forsøk.

Utfordringer
Selv om mye ligger til rette for at grassaft kan bli en ny råvare i til enmagete dyr, så er det også en lang vei å gå for at dette kan være effektivt på det enkelte bruk. Det kreves en bedre mekanisering, men dette vil selvfølgelig kunne fikses med teknologiske løsninger. Kanskje vil robotisering være en mulighet, da en robot er mindre (gir mindre marktrykk) og kan gå hele tiden. Det er nemlig slik at jo flere slåtter man tar, jo høyere blir proteinkvaliteten og mengden protein høstet. Videre har vi en utfordring ved at grassaft gir store volum som skal lagres, om ikke alt kan fôres opp etter hvert. Det viste seg også at maursyre alene ikke var nok til å holde grassafta helt lagringsstabil. Selve grassafta hadde pH 3, og var hele tiden frisk og fin (uten feilgjæring og gassdannelse), men på toppen av tankene ble det etter noen måneder en mugghinne som skapte noen utfordringer. Tankene hadde riktignok stått ute, uten særlig beskyttelse fra sol. Dersom man lykkes med lagringen, er likevel volumet en utfordring, og vil for et fjøs på slaktegris kreve en tilsvarende lagringskapasitet som gjødselvolumet. Ved Århus Universitet i Danmark satses det tungt for å videreutvikle grassaftprotein, og de satser på å lage en tørr råvare av dette. Man får da et produkt til en høyere pris, men med svært god kvalitet som lett kan brukes i kraftfôret.

Hva med drøvtyggerne?
Det foreligger utrolig fasinerende resultater fra Århus Universitet i Danmark med et fôringsforsøk hvor pressresten er brukt som fôr til melkekyr. Melkekyrne er fulgt over en lengre periode, og de ser at dyrene som spiser surfôr der grassafta er fjernet mekanisk (slik vi også gjorde) hadde et større tørrstoffopptak og en signifikant større melkeytelse enn kyr som hadde spist det samme graset, men høstet med tradisjonell fortørking. Man kan jo spekulere i hva som er grunnen, men en av årsakene er den harde handteringen som pressresten får. Kverninga åpner på den harde trevlestrukturen i graset, og gjør det lettere for vom­mikrobene å komme til. I tillegg er det åpenbart en fordel at det bare tar minutter fra graset blir slått og til det er pakket i knallharde bunter, med 32 prosent i tørrstoff, og veldig jevn kvalitet. Interessen for fôrhøstere har vært stor siste året (pga. vått vær), og vi tror produksjon av grassaft og surfôr i kombinasjon ville vært en kjempefordel når vått vær gjør tradisjonell siloslått med fortørking vanskelig. Det må riktignok ikke være for vått til at man kommer seg utpå enga med traktor og fôr­høster. 

Populære griser
Grisene som hadde fått grassaft ble slaktet i oktober. Nortura har stått for slakting, skjæring og produktutvikling. I tillegg er det foretatt en magesekk-screening, som viste meget god magehelse. Ingen forskjeller ble funnet før fettsyremønsteret ble undersøkt, og her ser vi faktisk at graset har bidratt positivt, og gitt disse grisene en økning i de gunstige omega-3 fett­syrene som gras er så rikt på. Om vi en dag har griser på markedet som er fôret på lokale råvarer, fra norsk gras og korn, tror vi helt sikkert at disse vil være populære hos forbrukeren. Ønske om å handle bærekraftig er økende, og vi tror at en grasfôra gris vil slå godt an.