Stikkord:
Bildet: Hun kjører rundt 50.000 km i året, og er svært glad i sin store og komfortable Toyota Landcruiser: Foto: Tom Erik Holmlund
Målet for denne søndagskvelden er å få tatt et bilde av Irene ved Oppstrynsvatnet ved riksvei 15 før vårsola går ned i vest og gløder varmt over Strynefjellet i bakgrunnen. Vi er enige om at det kan bli riktig så fint. En scene hun har sett mange ganger på tur mot besetningen hun har ansvaret for i Hornindal. Vinter, vår, sommer og høst.
Bor på Toten
Irene er bosatt på en gård på Skreia i Innlandet. Gården heter Ulsrudbakken. Der bor hun sammen med ektemann og heltidsbonde Tåle Willerud (40) og døtrene Ingrid, Dorthe og Solveig på henholdsvis seks, 10 og 13 år. De driver med boergeit, birøkt, korn- og potetproduksjon i tillegg til litt grønnsaker. De slakter kjeene på Hafjell og skjærer ned skrottene selv i eget foredlingslokale på gården. Her produserer de også spekemat og andre kjøttprodukter. De leverer noe til restaurant, men selger det meste selv på markeder eller direkte fra gården.
– Geitene er mitt bord. Det er stort sett det jeg kan kalle fritidsaktiviteter ved siden av å være sammen med familien og noen fjellturer når jeg får tid til det. Tåle steller og fôrer geitene når jeg ikke er hjemme, sier Irene.
Dekker halve landet
Det blir mange reisedager for Irene. Borte fra mann, barn og gård på Toten. Området Irene dekker som avlskonsulent strekker seg fra nordøstre deler av Vestland, Innlandet, Vestfold og Telemark og helt opp til Trønderlag i nord.
Hun begynte i Norsvin i januar 2009. Nyutdannet med en bachelorgrad i husdyrvitenskap fra NMBU på Ås.
– Det var egentlig litt tilfeldig at jeg havnet på Ås og studerte husdyrvitenskap. Jeg jobbet som avløser innen både melk- og svineproduksjon helt siden 13-årsalderen. Men oppvokst i et byggefelt på Inderøy, var det egentlig ikke helt forutbestemt at det var i denne bransjen jeg skulle havne, sier Irene.
Inderøy er en kommune i Trøndelag som ligger nord i Trondheimsfjorden. Kommunen grenser til Steinkjer og Verdal i øst, og mot Indre Fosen og Steinkjer i vest.
Ville bli veterinær
Irene har – boligfelt eller ei – alltid hatt stor interesse for dyr.
– Jeg har bestandig vært glad i dyr. Det er jo det det bunner i. Jeg hadde ambisjoner om å bli veterinær. Jeg kunne gått på Mære Landbruksskole. Men da måtte det et fjerde år til for å få studiekompetanse. Jeg gikk derfor på videregående og vanlig allmennfag, sier Irene.
Men det ble med ambisjonene om å bli veterinær.
– Jeg kom ikke inn rett og slett og begynte på bioteknologistudiet. Det var fordi jeg ikke umiddelbart så for meg jobbmulighetene innen husdyrfag. Jeg ble etterhvert kjent med ei som gikk husdyrvitenskap, og så timeplanen hennes. Der var alt jeg interesserte meg for. Da flyttet jeg over til det studiet etter et halvår.
Møtte mannen på Ås
I løpet av studiet møtte hun Tåle og etterhvert bar det litt nordover og litt vestover til hans hjemgård på Skreia ved Mjøsa.
– Da jeg søkte jobben som avlskonsulent visste jeg ikke mer enn det som sto i stillingsannonsen. Men jeg visste at jobben medførte mye praktisk arbeid med dyr. Det var det som trakk meg. Siden har jeg vært her i Norsvin og så lenge vi får fortsette å jobbe praktisk med grisene ute hos produsentene, regner jeg med å være her. Jeg trives godt med dette arbeidet, sier Irene.
Jobben går ut på å samle inn data som blir brukt i Norsvins avlsavdeling.
– I hovedsak jobber jeg med å samle inn data/fenotyper på ungpurker og følge opp avlsbesetningene. Målet er at materialet jeg samler inn skal bidra til avlsframgang på landsvin og duroc. Det vil si at jeg samler inn data i renavlsbesetningene. Dataene inngår i avlsverdiberegningene, sier Irene.
Får hjelp
Avlskonsulentene måler spekk og muskel med et ultralydapparat. Og de dømmer 10 eksteriøregenskaper. For eksempel kne og kode på frambein, kode bakbein, liten innerklauv, om de er understilt og bevegelse.
– Vi gir poeng på en skala fra en til syv hvor fire er bra, sier Irene.
SVIN følger med Irene til Ove Bruheims foredlingsbesetning i Hornindal. Ungpurkene på rundt 120 kg flyttes fra bingene og måles i midtgangen i et visst system. Hun får hjelp av Ove sjøl og datteren Olin til å drive grisene inn i vekta. Vi er imponert over tempoet som holdes i arbeidet der hun lett som ei fjør spretter over fra binge til binge fra morgen til kveld. Hele tida i full konsentrasjon og med stålkontroll.
Stor arbeidsinnsats
Irene forteller at det legges ned stor arbeidsinnsats av produsentene i besetningene på registreringer og jobb med seleksjon og rånebruk. De bruker mange timer både foran dataen og ute i fjøset med seleksjon og sortering av dyr.
– Oppfølgingen vi avlskonsulentene gjør ute i besetningene kan f.eks. innebære å hjelpe til med dataverktøyene som brukes. Breedingweb, Ingris og ToNo. Vi diskuterer seleksjon av ungpurker og bruk av råner ved bedekning samt bedekningsstrategi med besetningseierne. Vi kan også drøfte produksjonsutfordringer og bidra til erfaringsutveksling mellom besetningene. I foredlingsbesetningen er vi på besøk en gang hver pulje. De fleste har syv ukers puljedrift. Men vi er ofte i dialog mellom besøkene. Det varierer i hvor stor grad de benytter anledningen til å bruke oss. Vi ønsker absolutt å bidra så mye som mulig, men uten å trenge oss på, sier Irene.
Fra uren til ren sone
Dagen hos Bruheim starter med innslusing (det vil si å dusje seg inn og bevege utstyret fra uren til ren sone) før vi har på oss kjeledresser og trekker inn i selve fjøset. Inn har Irene med seg et ultralydapparat, et nettbrett, mobiltelefon, støvmaske og hansker. I bilen har hun med seg fysiske merkebøker for de besetningene som fortsatt er av det analoge slaget samt andre ting de trenger påfyll av.
– Vi starter så dagen med en liten prat med produsenten. Både faglig og sosialt. Det er vanskelig å prate underveis i målingene fordi det må være fullt fokus og konsentrasjon, så praten må være enten før eller etter. Selve målingen består av veiing, måling av spekk og muskel samt eksteriørbedømming. Produsenten sjekker spener. Vi gjør dette på hver purke som blir født i besetningen. Etter målinga plukker produsenten ut de beste ungpurkene basert på avlsverdi, og disse brukes videre i produksjonen. Resten blir slaktet. Rånene måles ikke, men de beste blir sendt til råneteststasjonen Delta. Resten blir solgt som smågris eller fôret opp til slaktegris. Jeg har åtte primærbesetninger som jeg følger opp, men unggrismåler i flere besetninger sier Irene.
Folk og dyr
Irene forklarer oss at en avlskonsulent virkelig må mene at det er moro å jobbe med både folk og dyr.
– Vi må være fleksible på arbeidstid og det er ofte lange dager. Det er også en fordel å være komfortabel i eget selskap og være glad i å kjøre bil. Vi kjører rundt 50.000 km i året, sier Irene.
Det tror vi også på. En lang og fysisk krevende arbeidsdag er over hos Bruheim, og hun setter seg i bilen. Ferden går innom Otta i Gudbrandsdalen for å plukke opp en kollega. Deretter reiser de direkte til Trønderlag hvor de tilbringer natten på et hotell. Turen fra Hornindal til Stjørdal tar rundt seks og en halv time. Dagen etter går turen videre nordover til nok en avlsbesetning nord i Trønderlag. Samme kveld kjører hun sørover og hjem til familien på Toten. I løpet av drøyt to døgn har hun kjørt ca. 150 mil og jobbet fysisk i fjøset i 16-17 timer.
Variert arbeid
Avlskonsulentene blir også brukt til ulike andre prosjekter i Norsvin. For eksempel oppfølging av formeringsbesetninger, unggrismåling i eksportkarantene, samle inn spekk- og muskeldata i fôr- og driftsprosjekter, samt innlegg på Norsvinskolen.
– Jeg er nå med på et prosjekt hvor vi samler inn vekt, spekk- og muskelmål på durocpurker for å bidra til økt kunnskap om durocpurkas produksjon.
Irene forteller at de er fire avlskonsulenter i Norsvin.
– Bjørn Olav Vennatrø, Arild Helberg, Merethe Madsen Regland og meg. Tove Olsbyengen er sjefen og styrer skuta godt. Hun har oversikt over alt som angår avlsbesetningene. Alle fire er stasjonert på Østlandet nå. I tillegg til Hornindal i vest, har Norsvin avlsbesetninger fra Andøya i nord, Porsgrunn i sør til Jæren i sørvest. Vi har fellesmålinger og konsulentsamlinger for å oppdatere oss faglig og for å samkjøre måling og dømming, sier Irene.
71.000 griser
Irene trives med engasjerte og dedikerte produsenter og gode kolleger, men hun kunne aldri tenke seg en kontorjobb.
– Nei, det er ikke noe for meg. Det beste er å få jobbe praktisk med dyr. Det er en variert og fin jobb som man aldri blir utlært i. Etter en rask sjekk med Ellen Maud Langmoen Olsen i avlsavdelingen viste det seg at jeg har målt over 71.000 griser i min ansettelsesperiode i Norsvin. Noe av det beste med denne jobben er den store friheten jeg har. Jeg legger stort sett opp løpet selv, og i samarbeid med de andre avlskonsultene, sier Irene.