Inne bra, men ute best

Inne bra, men ute best

Innegris. Vi kjenner til uttrykket. Økobonde Heinrich Jung går for utegris.

Han mener at det gavner bondens økonomi, kvaliteten på kjøttet og ikke minst grisens livskvalitet.

Marte Østmoe, frilanser Solør, Hedmark

– Risikoen er dessuten lik null, forsikrer Heinrich Jung. Hvorfor er det da ikke flere enn seks kommersielle produsenter i Norge som satser som han og lar grisene kose seg ute? Jung forstår det ikke. Bønder som driver konvensjonelt grisehold rapporterer ofte om både halebiting blant slaktegris og liggesår hos avlspurker. – Vi har ingen tilfeller av dette. Ingen.

Går nye veier

– Vi har kanskje ikke lavere produksjonskostnader, men livet til grisen er mye bedre, sier han.  I dag benytter Heinrich Jung planlagte blandingsdyr også som avlsdyr, og satser ellers på yorkshire, norsk landsvin, duroc og hampshiregris. Gården Åmot mellom Arneberg og Kongsvinger ligger i Solørbygda og består av 120 dekar. I tillegg forpakter han jord, og driver til sammen 600 dekar. Griseholdet konkurrerer ikke med resten av driften, men hjelper til med å beite, rote opp jorda og gjødsle. – Vi som driver etter Grøstad-gris metoden har blitt enige om at hver gris skal kunne bevege seg fritt innen et område på mellom 200 og 500 kvadratmeter per slaktegris, forteller Jung, og setter dette opp mot EUs regelverk for økogris som tilsvarer en tumleplass på én kvadratmeter.

Svake regler

– EUs og Debios regelverk for økogris er for svakt, mener Jung. Det lille utearealet er en ting, grensene for rotemateriale er også alt for lave etter hans syn. Minimumskravet er en betongplate på gulvet, dekket av litt halm. I hvert grisehus på Åmot er det rikelig med halm som grisene selv biter opp i mykere og kortere strålengder. Halmen legges rett på bakken, og grisene er aldri i kontakt med betong. Inne i blekkhusene kan grisene selv velge om de vil ligge trangt eller ha sin egen plass. Kryper gradestokken under minus 30 ønsker dyrene å ligge tett, dessuten er det lavt under taket, så kulde er egentlig ikke et problem. – Jeg kan da ikke ta grisene inn i stua mi heller selv om temperaturen synker, ler Jung. Hver dag sjekkes hver eneste hytte. På grunn av store avstander går det mer tid til ettersyn. Bonden kan ikke matche effektiviteten i konvensjonelt grisehold hvor dyr kontrolleres per datamaskin og mobiltelefon. Men han snur gjerne problemstillingen; – Jeg er ikke sikker på om jeg ønsker å konkurrere på den måten. Man treger ikke være biolog for å forstå at dyr som er ute har det bedre? Jung er sikker på at grisehold utendørs er billig og sunt for alle parter. – Mange forbrukere er mer rause med kronene når de vet at de får kjøtt av topp kvalitet fra dyr som har hatt det bra, sier han.

Det store regnestykket

Målet er å produsere så godt kjøtt som mulig, og Jung mener at flere bør følge hans eksempel. – Å la grisene gå ute, krever ikke de helt store investeringene, sier Jung og serverer et eksempel: En ung bonde uten driftsbygninger ønsker å satse på gris på fulltid. Han kan da følge to modeller. 1. Han bygger seg et moderne slaktegrisfjøs til seks millioner kroner, og kan da produsere 2100 griser i året. Satser bonden i stedet på utendørs grisehold vil han trenge 150.000 kroner. Kostnadene dekker nødvendig utstyr, vanntro, fôringsautomater og tre blikkhytter. I tillegg må det kjøpes 50 smågriser. Halvveis i oppforinga flyttes grisene til hytte nummer to. Når første pulje er slaktet, gis hytte nummer en til andre pulje slaktegriser og den tredje hytten fylles av 50 nye smågriser. Slik følger neste pulje på. – Systemet er fleksibelt, sier Jung, og bonden kan når som helst øke eller minske produksjonen. Skulle kjøttprisen gå ned, kan han parkere drifta i vente på bedre tider. Det er ikke like lett hvis det er tatt opp et lån på seks millioner.

Økologi, respekt og kvalitet

I Grøstad gris-systemet får grisene stor boltreplass og et godt liv fra fødsel til slakt. For å redusere produksjon av stresshormon hos grisen, blandes grisene verken før eller under transport til slakteriet. – Vi praktiserer ikke blandingstransport, presiserer Jung som også gjerne skulle kunne ha tenkt seg å drive biodynamisk med fôr fra egen gård. Men Norges tradisjonelle distriktspolitikk bremser for dette. – Hjemmemaling av økologisk korn og er vanskelig på grunn av den høye prisnedskrivningen, men kanskje dette vil rette seg på sikt? filosoferer Jung. Det beste han kan gjøre i mellomtiden er å se til at grisen har det bedre, at kostnadene er lavere, og at forbrukeren får en bedre kotelett.