Publisert: 21.10.2013 Oppdatert: 30.05.2018

Stikkord:

– Ikke redd for litt for lite gris

– Produsentene har blitt tynt for lenge. Det er salget som har sviktet, og det er ikke vår skyld. Jeg synes også at prisnedskrivningen burde vært like stor som kornprisøkningen, sier Kjetil Nilsen.


- Ikke redd for litt for lite gris

– Produsentene har blitt tynt for lenge. Det er salget som har sviktet, og det er ikke vår skyld. Jeg synes også at prisnedskrivningen burde vært like stor som kornprisøkningen, sier Kjetil Nilsen.

Randaberg, Rogaland Han er som de fleste andre svineprodusenter opptatt av den svake økonomien i produksjonen. Prisene har ikke fulgt med, men alle andre kostnader fortsetter å øke. – Det blir mindre og mindre i lommeboka, og det har vært dårlig lenge. Hos meg koster det 170 000 kroner å fylle tankene med kraftfôr til grisen og kua, og det varer ikke mer enn i 18 dager, sier Nilsen.

 

Ikke redd for litt mer import

Han mener at prisen må nærme seg målprisnivå, og er ikke redd for om det skulle bli slaktet ut for mange purker av frykt for overproduksjon.

– Vi ser at det er prisene er på topp i storfenæringa, og det henger naturligvis sammen med at det produseres for lite i Norge så vi må importere. Men for produsentene er dette bra. Derfor er jeg ikke så redd for om det blir litt for lite gris. Da får vi heller bare importere litt mer. For produsentene er det nødvendig at vi får opp økonomien i produksjonen, mener Nilsen. Han erkjenner at det alltid har vært svingninger i svineproduksjonen, men nå har økonomien vært for laber for lenge.

– Vi har liksom hatt ett eller to gode år, og så har vi tre-fire dårlige. Vi er lenger nede i bølgedalen enn før. Da er det heldig for oss at renta er såpass lav som den er. Men en kan jo bli litt mismodig av å jobbe og jobbe uten å få noe igjen for det. Nei, prisene må opp til maksimumsnivå så snart som mulig, mener Kjetil Nilsen. Han er for øvrig også Norturatillitsvalgt for svinebøndene i Randaberg, Stavanger og Kvitsøy.

Investerte i melkeproduksjon

Før Kjetil og kona tok over ansvaret for hele drifta i 2008 hadde foreldrene ansvaret for kufjøset, mens sønnen og familien drev svineproduksjonen. I fjor bygde kombinertprodusenten på Randaberg nytt kufjøs i fjor. De har ei produksjonskvote på 400 tonn. Tanken var at grisen skulle være med å «bære dette i gang», men nå er det snarere omvendt, sier grisebonden. I det daglige er det Kjetil som tar seg av grisestellet, mens kona er sjefen for melkeproduksjonen.

Det har vært gris på garden siden 1996. Fødeavdelingen som den gang ble bygd hang sammen med det gamle kufjøset. Det nye slaktegrishuset ble bygd i 2004, og det rommer også plass til noen ungpurker. Kombinertproduksjonen er omtrent på konsesjonsnivå. De fôrer fram cirka 1300 slaktegriser i året med sju ukers puljedrift. Tidligere hadde de 5,5 ukers, og produserte mer slaktegris, men det ble litt for trangt og tett og problematisk.

– Da vi bygde det første grisehuset (fødeavdelingen) i 1996 kostet det oss 400 000 kroner å bygge cirka 400 kvadratmeter. Da vi bygde det neste grisehuset på 680 kvadratmeter i 2004 kostet det oss 2,1 millioner kroner. Og hva koster det i dag? 6,7,8 millioner? Det går ikke an å forrente slike investeringer med dagens økonomi i svineproduksjonen, mener Kjetil Nilsen.