I Bakvendtland

Av og til hender det at jeg tar meg selv i å gå å nynne på en sang. Denne gangen var det «I Bakvendtland» av Alf Prøysen. Jeg hadde akkurat hørt på radioen om resultatet av årets jordbruksoppgjør. For i bakvendt land der øst er vest og fem og to er ti. Der er de like tøysete og rare alle mann.

Først legger jordbruket frem sine krav som må være så store for å kunne ta igjen andre yrkesgrupper. Det blir vist til undersøkelser som sier at vi nesten ikke har inntekt. Så kommer staten med sitt tilbud som viser at alt er såre vel i økonomien i norsk landbruk. Etter mye tvil og rituell ordbruk kommer forhandlingene i gang.

Det normale ellers i samfunnet er at det blir bedt om et tillegg for å få høyere lønn. I vår bransje ber vi om nedgang på en krone på målprisen for gris. Motparten er velvillig og innfrir kravet. Yesss. Jordbruket har fått innfridd et krav. Det betyr at en nyetablert ung bonde som har satset på slaktegrisproduksjon mister muligheten for 150 000 kroner hvis han har full konsesjon. Trøsten er at det gjør ingenting, for den krona har vi allerede mistet på grunn av overproduksjon. Nei, seieren som skal gi oss alle oppgang dette året er skattefradrag dersom vi har inntekt.

Så det gikk i år som tidligere år. Litt talltriksing og vips så var det gjort.

Konkurransesituasjonen viser at det gir større lønnsomhet for slakteriet å slakte tung gris. Dersom Gilde skal kunne bli best på pris må også selskapet opp på samme slaktevekt. Hvor lenge kan vi som svineprodusenter la denne konkurransevridningen opprettholdes?

Den ene dagen vedtar vi prisløyper for å dempe produksjonen og regulere markedet. Den neste dagen går prisen opp på grunn av konkurransen. Kanskje det bør innføres felles slaktevekter for hele næringen?

Det er verdt å merke seg at dersom alle begynner å levere gris på 90 kg trenger vi 30 % færre smågris. Da blir det som i dagens VM kamper i fotball. Vinn eller forsvinn.

God sommer!