– Hvorfor ble det ikke vektkutt før?

- Hvorfor ble det ikke vektkutt før?

– Nå blir vi bedt om å levere lettere gris og spille på lag. Men jeg synes ikke vi har sett så mye til lagspillet med oss før. Hvorfor ble ikke dette satt i verk tidligere? spør Kirsti Hveding.

Råkvåg, Rissa Hun er svineprodusent på Fosenhalvøya sammen med mannen Remi Andre Angell. Som mange andre svineprodusenter ser hun ikke særlig lyst på overproduksjonen i svinekjøttmarkedet. Hveding mener at vi kunne ha sluppet mange av ekstrakostnadene og prispresset om premieringen av vektreduksjoner hadde kommet tidligere. – Noen burde ha sett dette tidligere. Noen tiøringer mer betyr fort mye for oss produsenter. Jeg kjenner også litt på dette at folk slutter og svineproduksjonen presses her i Trøndelag, mens det er massiv nyetablering nord for oss, sier hun. Men først og fremst er Kirsti og Remi opptatt av de små grep som kan gjøres i eget grisehus for å skape best mulige resultater. De synes det er spennende å drive med gris, en produksjon hvor det alltid er noe å strekke seg etter.

Bygde under finanskrisa

De driver kombinert produksjon med 11 ukers puljedrift på cirka 60 årspurker. Ingen av dem hadde erfaring med landbruks- eller svineproduksjon før, så det var ganske tøft å gå løs på nybygging midt under finanskrisa. Tomta var dessuten ganske utilgjengelig. De måtte sprenge 15 000 kubikkmeter sten for få egnet tomt til nytt grisehus, og dette alene kostet millionen. Eiendommen, som var gården til Remi Andres onkel, hadde gris da de tok over i 2007. Men de skjønte fort at det måtte tas mer radikale grep om grisen skulle bli en skikkelig arbeidsplass. Derfor startet de å planlegge bygging midt i den verste finanskrisa. Med stor egeninnsats greide de å få opp kombinertfjøset på 1200 kvadratmeter til 6,5 millioner kroner, tomtearbeider og gjødselkum inkludert. De skryter uhemmet av regnskapsføreren sin, som hjalp dem tett under byggeprosessen. I 2009 flyttet de inn i helt nytt hus.

Lite omløp

I grisehuset er det én gjeldpurkeavdeling, én fødeavdeling med 28 fødebinger, og 350 slaktegrisplasser fordelt på to rom med henholdsvis 14 og 21 binger. Produksjonen har gått bra. Omløpet er veldig lavt. Av 34-35 inseminerte purker er det kanskje bare to omløp, men så har også Kirsti fullt fokus på akkurat dette. Remi Andre jobber halvt utenom garden i et byggevarefirma, samt at han har bakvakter for den lokale brannstasjonen. Så det er Kirsti som bruker flest timer i grisehuset. For eksempel er det satt opp ekstra lamper i gjeldpurkeavdelingen for å stimulere til mest mulig vellykket resultat av insemineringen. Og purkene står som regel i båser under inseminering, mens rånen går foran dem i gangen. – Vi har i snitt 11 avvente, men vi jobber for å få bedre vekter på slaktegrisen. Der har vi i år ligget på 72 kilo i gjennomsnitt, og jeg skulle gjerne hatt to-tre kilo høyere snitttall her, sier Hveding.

Ønsker seg litt mer plass

I utgangspunktet er det våtfôring på hele huset, men Kirsti fôrer tørt manuelt i smågrisavdelingen (Robust 150 FK). Den er litt dyr, men det blir mindre diare, sier hun. Etter tørrfôring i fjorten dager vennes de til våtfôr. – Jeg er stort sett fornøyd med huset, men ville nok kanskje vurdert tørrfôring i smågrisavdelingen i dag. Vi kunne også tenkt oss litt større gjeldpurkeavdeling, men det vil fort komme på en million kroner hvis vi utvider den med et forholdsvis beskjedent areal. Vi har også åtte fødebinger i gjeldpurkeavddelingen i dag, sier Kirsten. Sjøl om de driver kombinert så må de selge en del smågriser hvert år. De fôrer fram 1300 slaktegriser i året i dag.