Hvordan redusere fôrforbruket hos slaktegris?

Hvordan redusere fôrforbruket hos slaktegris?

Fôret utgjør den største kostnaden i slaktegrisproduksjonen. Riktig fôrvalg og fôringsstrategi virker sterkt på det økonomiske resultatet. Hvis enkeltprodusenten tar tak i dette i sin besetning, kan fôrforbruket reduseres.

VIKTIG Å REGISTRERE

Det viktigste utgangspunktet for å få bedre resultat i egen besetning, er å registrere tilvekst og fôrforbruk for å vite dagens nivå. InGris viser store forkjeller fra besetning til besetning når det gjelder produksjonsresultatene.

Kjøttprosenten har hatt en positiv utvikling, med gjennomsnitt verdier for 2004 på 56,4 % for Noroc, og 57,1 % for øvrig gris.

InGris viser en gjennomsnittlig tilvekst på 922 g/dag, men med en variasjon fra 669 g/d til 1233 g/d. Er tilveksten lav i besetningen, vil sterkere fôring resultere i høyere tilvekst, og dermed også nedgang i fôrforbruket.

Variasjonen i fôrforbruket er fra 2,22 til 3,37 FEg/kg tilvekst (gjennomsn. 2,72). En reduksjon på 0,1 FEg/kg tilvekst gir en besparelse på ca. 26 øre per kg svinekjøtt. Dette innebærer et enormt forbedringspotensiale. For en produksjon på 2000 slaktegris vil en fôrforbruksreduksjon på for eksempel 0,3 FEg/kg slakt bety en besparelse på om lag 40 000 kroner.

ULIKE FÔRINGSSTRATEGIER

Ønsket framfôringstid og klassifiseringsresultater avgjør hvor sterk fôring som bør benyttes. Ved lav fôrstyrke vil framfôringstida øke, og kjøttprosenten ofte bli god. Samtidig vil en slik fôringsstrategi medføre et høyere fôrforbruk, enn ved høy fôrstyrke som korter ned framfôringstida. Best økonomi i besetningen oppnås ved å ha en så høy fôrstyrke som mulig, uten at kjøttprosenten blir vesentlig redusert. Stiger fôrstyrken utover det optimale området, faller kjøttprosenten kraftig og fôrforbruket øker. Nivå på optimal fôrstyrke vil variere mellom besetninger, avhengig av avlsmateriale, helsestatus og miljøforhold. Negative forhold ved miljø eller helse «stjeler» energi i fôret, og mindre blir tilgjengelig til tilvekst og kjøttproduksjon.

APPETITTFÔRING

Appetittfôring er i prinsippet fri tildeling av fôr, og gir best resultater med et dyremateriale med høyt genetisk potensiale for tilvekst. Generelt anbefales kraftfôr med moderat energiinnhold for å begrense energitilførselen, og unngå lav kjøttprosent. Det viser seg imidlertid at mange får gode resultater med bruk av fôr med høyt energiinnhold også til appetittfôring, men det er viktig at dette tilpasses forholdene i hver besetning.

RESTRIKTIV FÔRING

Restriktiv fôring praktiseres ved at grisene får en tildelt mengde fôr per dag avhengig av alder og levendevekt. Vi har to norske normer for framfôring av slaktegris. Sterk Norsk Norm er tilpasset landsvin og norhybrid, mens Moderat Norsk Norm anbefales til noroc og kastrater av begge rasekrysninger ved kjønnsdelt framfôring. Kastrater har høyere fôropptak og lettere for å avleire fett enn purker uavhengig av rasekrysninger. Ved bruk av restriktiv fôring anbefales å foreta kontrollveiing av slaktegrisen, for å justere fôrkurven etter tilveksten. En godt tilpasset fôrkurve er forutsetningen for god kjøttprosent og lavt fôrforbruk.

FASEFÔRING

Grisen har et stort behov for protein og aminosyrer fram til ca. 60 kg levendevekt. Deretter reduseres behovet med økende alder og vekt. Behovet for energi endres ikke parallelt, siden energibehovet i forhold til protein øker med økende vekt. Ved å praktisere fasefôring, er det mulighet for å unngå lange perioder med under-/overfôring. Dette gir en mer tilpasset fôring, og dermed også grunnlag for økt tilvekst og redusert fôrforbruk.