– Hvordan har landsvinet utviklet seg?

Svin nr. 3 – 2023. Bildet: Tone Bjellerås er nyansatt i fjøset på Hvam. 

Marte Heieraas Evju, Norsvin

Hva er den viktigste oppgaven som ­foredlingsbesetning? 

Arve: – Vår viktigste oppgave som foredlingsbesetning er å drive et godt avlsarbeid for å forbedre norsk landsvin. Vi skal til enhver tid sette på de beste purkene, slik at vi kan få frem gode råne­emner som skal sendes til Norsvin Delta. Hvis rånene gjør det godt i test, så får vi også sjanse til å få inn seminråner, som er det som egentlig er målet vårt. 

Foredlingsbesetningene har også en viktig oppgave i å selge de nest beste purkene til formeringsbesetninger. Det gjorde Hvam tidligere; da hadde vi besetninger vi hadde avtale med, men det har vi ikke lenger.

Et annet viktig bidrag til et effektivt og godt avlsarbeid er innsamling av data. Nesten alt som skjer med grisene i foredlingsbesetningene registreres, fra de er født og til de blir avvent. 

– Jeg har hatt mange samtaler med Arve opp igjennom årene. Som avlsforsker er jeg helt avhengig av å få innspill fra hverdagen ute i felt, sier avlsforsker i Norsvin Dan Olsen (v), på besøk hos Arve Sunde (h) ved Hvam videregående skole.

Hva kjennetegnet norsk landsvin da du startet her for 40 år siden? 

Arve: – Hvis jeg ser bakover i tid, så ligger kanskje den største forskjellen i egenskaper knyttet til styrke og helse. For langt tilbake hadde vi tydelige problemer på slaktegrisen. De hadde dårlige bein, og ble gjerne sittende på baken. Det samme så vi egentlig med purkene. Det var mange purker vi måtte hjelpe opp i forbindelse med fôring. 

Og ser vi på helse, så var det én sykdom vi hadde vesentlig mer av på den tida, og det var grisingsfeber. Veldig mange purker fikk grisings­feber like etter grising. 

Vi så også en tydelig tendens tidlig på ­90-tallet, etter hvert som antallet levendefødte grisunger økte: Purka lå i hjel ganske mange unger. Mange purker fikk fødselspsykoser, og var aggressive på egne unger. 

Hvordan vil dere beskrive dagens landsvinpurke? 

Arve: – Vi har mye roligere purker i dag. Antall levendefødte har steget voldsomt.. Der vi før fikk 12-13 grisunger, har vi nå opptil 20. Men kanskje viktigst av alt; purkene klarer å ta seg av grisungene. 

Dan: – Det at vi har ei purke i fjøset her i dag som ser ut til å avvennes med 18 grisunger, det er unikt, og viser potensialet i landsvinpurka. Her er det ikke puljedrift, i motsetning til de fleste andre foredlingsbesetninger. Det gir reduserte mulig­heter for kullutjevning. Men selv uten kullutjevning klarer purka her å ta seg av alle grisungene.

Arve: – Generelt har purkene fått en mye bedre adferd i forbindelse med grising. Og fødselen går mye greiere enn det den gjorde før. Det forandret seg en god del etter at vi fikk løsdrift. Vi ser at i de godt og vel 20 årene med løsdrift, så har vi fortsatt en fin utvikling på det som går på fødselshjelp. Nå er det veldig sjelden at vi trenger å hjelpe purkene i forbindelse med grising. 

Hvordan velges de beste dyra ut? 

Arve: – I dag velger vi ut purker primært etter seleksjonsverdi. I tillegg må purkene ha et akseptabelt eksteriør og vi forsøker også å ta med purker videre som har en fordeling på ulike fedre. 

Det er svært viktig at avlsbesetningene er tro mot avlsmålet. At vi ikke velger ut egenskaper som vi skal forbedre i egen besetning. Det blir veldig feil å gjøre i en foredlingsbesetning. Vi kan ikke begynne å plukke ut dyr selv som er gode på deler av avlsmålet. 

Det er i dag få dyr som går ut på grunn av dårlige bein. Nå kan vi stort sett velge ut dyra med de høyeste seleksjonsverdiene. Det er sjelden vi har dyr som ikke har godt nok eksteriør til å bli med. 

Dan: – Dere gjør en viktig jobb med registreringer av bedekning, grising og data på kull og treukers­vekter. I tillegg blir det registrert mye data ved unggrismåling. De brukes ved seleksjon i egen besetning, men dere har også en annen viktig funksjon, å produsere gode råneemner, og dermed bidra til fremgang utover egen besetning.  

Avlsmålet har gått fra å inkludere fem til å hensynta 37 ulike egenskaper. Hva er bakgrunnen for det? 

Dan: – Før var seleksjonen basert på fenotype; målbare egenskaper ved dyret selv, og det var først og fremst fôrforbruk og tilvekst det var mulig å gjøre noe med. I begynnelsen var ikke avlsverdien så avansert. Nå baker vi inn mye mer i avlsverdien enn vi gjorde før. En rekke moregenskaper er inkludert, spedgrisdødelighet, treukersvekter, spenetall, hold ved avvenning og forekomst av bogsår for å nevne noen viktige. Det er alltid sammenhenger mellom egenskaper, og det er noe vi hele tiden må være oppmerksomme på.

Arve: – Det at vi over tid har fått bredere avlsmål, det ser vi i fjøset. Det er nå mye større sammenheng mellom våre observasjoner og den genetiske verdien til dyret. 

På 90-tallet satte Norsvin i gang flere avlstiltak for moregenskaper. Hva var bakgrunnen for det, og hvilke endringer førte det med seg? 

Dan: – Vi så at vi hadde et potensiale på kull­størrelse, ved å øke denne ville vi bidra til flere avvente og en mer effektiv produksjon. 

Det som skjedde utover på 90-tallet og tidlig 2000-tall, da vi hadde begynt å få framgang på levendefødte, var at vi så uheldige effekter av det. Ja vi fikk flere fødte, men det var også sånn at en stor del av de ekstra fødte ikke overlevde, nettopp fordi purka var aggressiv eller hadde dårlige moregenskaper. Selv om vi hadde en økning i antall levendefødte, så fikk vi ikke den samme økninga i antall avvente. Og det gjorde at vi tidlig på 2000-tallet så at vi var nødt til å gjøre noe mer.  

Norsvin innførte veiing av spedgrisen ved tre ukers alder. Det var et tiltak for å sørge for større og mer livskraftig smågris. Siden 2000-tallet har vi veid nærmere fire millioner spedgris i Norge. Avvenningsvektene gikk opp, og vi fikk kontroll på den negative utviklingen i spedgrisdødelighet, men vi klarte ikke å redusere dødeligheten. 

Norsvin innførte derfor enda mer nøyaktige registreringer i besetningene; dødelighet på enkeltindividnivå. Det gjorde vi at fra 2010 kunne begynne å selektere for økt spedgrisoverlevelse. På mange egenskaper fikk vi da en positiv utvikling, noe som i dag er ganske tydelig. 

Når vi nå avler for et landsvin som skal være en god morrase har vi sagt at hver fødte grisunge skal overleve. Det høres jo ganske ambisiøst ut, men Norsvin er faktisk enda mer ambisiøse. Vi har ikke hatt så stor økning i antall fødte de siste årene, men antall avvente har gått betydelig opp, takket være redusert spedgrisdødelighet. 

Hva med antall spener på purka, hvordan har utviklingen vært der? 

Arve: – De første tidene jeg kan huske så satte vi en grense på 14 spener på livdyra, men det var jo mange som hadde bare 12 eller 13. I dag er det ganske vanlig å ha rundt 20 spener. Rekorden her på Hvam er 23 spener.

Dan: – Det er et typisk eksempel på hvordan man hele tiden må endre avlsmålet. Vi begynte å avle for større kull, og da så vi at det begynte å bli for få spener i forhold til antall spedgris som diet. Vi måtte gjøre noe. 

Da vi inkluderte denne egenskapen på 2000-tallet, tok det ikke lang tid før spenetallet begynte å stige. Gjennomsnittet hadde i lang tid vært rundt 15, nå er vi snart oppe i 18 spener. Det gjør at purka klarer å ta seg av flere unger. 

Spenetall er en av de enkleste egenskapene å gjøre noe med, det er veldig stor variasjon og arvbarheten er høy.

Hvordan har utviklingen vært på f.eks. sykdom og forekomst av bogsår – som er viktige egenskaper for en god etisk produksjon?  

Dan: – Bogsår var et økende problem i landsvinbesetningene for ca. 15 år siden, dette var en uheldig bieffekt av avlsarbeidet. Da dette ble inkludert i avlsmålet, tok det ikke lang tid før forekomsten av bogsår i foredlingsbesetningene ble redusert. I dag er frekvensen redusert med over 80 %, det vil si at bogsår er nesten ikke-­eksisterende i renavlskjernen i dag. Det har også sammenheng med hvordan besetningene drives; at det er mye mer oppmerksomhet rundt denne problemstillingen. Men det er liten tvil om at avlsarbeidet kan ta en stor del av æren for utviklingen. 

Arve: – Vi hadde mye sykdom før. Og selvfølgelig; jo mindre sykdom, jo bedre er det for grisen. Utviklingen når det gjelder bogsår har også vært veldig god. Og vi har vesentlig mindre spedgristap. 

Det å fôre frem en gris som har gode bein og får et fint oppdrett både når det gjelder slaktegris og purker, og ikke minst det å stå i produksjon, har stor betydning i forhold til det etiske aspektet av svineproduksjonen. Jeg vil si at alt dette er gode eksempler på hvordan man gjennom avlsarbeid jobber for en etisk og god produksjon. 

Hva motiverer i rollen som leder for en foredlingsbesetning? 

Arve: – Det du driver med skal være interessant. For oss er den raske dataflyten en viktig faktor. Det at vi hele tiden kan hente ut oppdaterte verdier gjør det spennende å drive med avl. Det er også motiverende å kunne være med å påvirke retningen i avlsarbeidet, at Norsvin er lydhøre for våre erfaringer med dyra

Dan: – Det er en viktig rolle for Norsvin, det å være lydhøre for innspillene fra besetningene. Avlsarbeid er en kontinuerlig prosess. Etter hvert som noen egenskaper forbedres, dukker det alltid opp nye utfordringer, og da er da vår oppgave å ta tak i dem så fort som mulig, slik at vi unngår at det utvikler seg til et stort problem.

Hva er unikt med det norske avlsarbeidet? 

Dan: – Landsvinet startet som en kombinertrase, som både skulle være god på produksjonsegenskaper og fungere som mordyr. Så begynte man på 90-tallet å avle rasen mer som en ren morrase, men fortsatte å ivareta produksjonsegenskaper. Det norske landsvinet er kjent for å være den mest effektive morrasen i verden. Vi har en enorm tilvekst på smågrisen, og vi har også en effektiv slaktegris. Det er morsomt å se ute i besetningene, som får store, fine griser som klarer seg godt.

Arve: – Vi har i dag ei purke med svært gode moregenskaper, og så har vi også en smågris som vokser godt. Det at vi har et balansert avlsmål, der produksjonsegenskaper også tas vare på, det er unikt. 

Dan: – Det har vært et av hovedargumentene for det vi gjør i Norsvin, det at vi ønsker å tenke langsiktig. Det har for så vidt vært enkelt for oss, fordi vi har en samvirkeorganisasjon som har hatt ansvaret for hele avlsarbeidet, vi har altså vært monopolister her i Norge. Og det har gjort at vi kan ta med egenskaper som på kort sikt ikke nødvendigvis gir så veldig mye tilbake, men som på lang sikt er ekstremt viktige med tanke på å kunne forsvare det vi holder på med. Slik har vi oppnådd en balansert framgang for et bredt spekter av egenskaper. 

Men det som kanskje er det unike med det vi har gjort i Norsvin, er at foredlingsbesetningene lojalt selekterer dyr basert på avlsverdi. Det at alle slik går i takt, er en prestasjon i seg selv. I andre avlsselskaper har det ofte vært en utfordring at en stor del av dyrene blir utrangerte på grunn av ­personlige preferanser (f.eks. når det gjelder eksteriør, moregenskaper eller andre bruksegenskaper). Dette reduserer muligheten for avls­framgang for de viktige egenskapene. I utlandet har jeg til og med opplevd avlsorganisasjoner som ikke har publisert noen total avlsverdi på seleksjons­kandidatene. Dermed var det opp til bonden selv å velge hvilke egenskaper han anså som viktige, og hva slags dyr han ville velge. Det er vel unødvendig å si at effekten av avlsarbeidet da blir forsvinnende liten. 

Oppsummert: Ei selvgående landsvinpurke i verdenstoppen!

Dan: – Vi har aldri hatt så gode resultater i norske grisehus som vi har nå. Og da tenker jeg ikke først og fremst på produksjonseffektivitet, men på at vi har en mer etisk og bærekraftig produksjon enn noen gang. Og med fortsatt godt avlsarbeid kommer denne utviklingen bare til å fortsette. 

Vi har avlet fram en selvgående landsvinpurke som hevder seg i verdenstoppen, det har vi all grunn til å være stolte av!