Hvor går purkas biologiske grense?

Er det en mulighet for at vi snart har nådd purkas biologiske begrensninger når det kommer til antall levende fødte griser? Burde det kanskje være et mål å satse på mindre variasjon innad i kull i stedet for større kull?

Bakgrunn

Målet med moderne svineproduksjon er å produsere kjøtt av høy kvalitet til lavest mulig pris, samtidig skal en ivareta dyras velferd i den tid de er i produksjon. Både i Norge og Danmark har avlsarbeid ført til blant annet større kullstørrelse, raskere tilvekst hos smågrisen, og magrere kjøtt. I tillegg vektlegges reproduksjon, morsegenskaper og helse i avlsmålene. Ser en på miljøet purka holdes i under dieperioden, er det i Norge allerede et krav om løsgående binger til diégivende purker, men dette er langt fra normen i resten av Europa med unntak av Sverige og Sveits. En skal ikke lenger enn til vårt naboland Danmark for å finne purker som blir holdt i fiksering i hele dieperioden. Hovedargumentet for å beholde fikseringen er at det gjør det lettere å håndtere purkene under grising, det er plassbesparende og det minker dødeligheten blant spegris som skyldes ihjelligging. Målet med dette studiet var å undersøke nærmere hvilke effekter avl og bingemiljø har på spegrisdødeligheten, purkas dieatferd, og konkurranse om spenene.

Gjennomføring av forsøket

Forsøket ble gjennomført ved forskningssenter Foulum i Danmark fra januar til september 2007. 48 ungpurker av typen dansk landsvin*yorkshire deltok i forsøket, og 26 av disse ungpurkene hadde en høy avlsverdi for overlevelse blant smågris til dag 5 (høylinje), mens de resterende 22 hadde en lav avlsverdi (lavlinje) for samme egenskap. Disse ble igjen fordelt på to ulike bingetyper, fiksering eller løsgående binge (Figur 1). Ungpurkene var parvis helsøsken, og de to helsøsknene ble fordelt på de to ulike bingemiljøene. Ungpurkene ble filmet fra 3 dager før forventet grising til 4 dager etter grising, og deretter igjen på dag 21. Dieatferden ble observert i 8 timer på dag 1 etter grising og på dag 21 ved hjelp av videoopptakene. Alle smågriser som døde i løpet av dieperioden ble obdusert og dødsårsak notert. Menneskelig inngripen for å hindre spegristap var ikke lov i denne studien, dermed vil nok tapstallene som blir presentert være noe over gjennomsnittet. Smågris som ikke hadde mulighet til å overleve ble avlivet av etiske hensyn. Kullutjevning ble gjennomført så langt det var mulig, og i utgangspunktet tok en sikte på at hver purke ikke skulle ha mer en 14 grisunger.

Effekten av avl

Purkene som tilhørte høylinjen presterte bedre enn gruppen med lavlinjemødre når det kom til spegrisdødelighet. Gjennomsnittlig tapsprosent blant høylinjemødrene lå på 13 % mens hos lavlinjemødrene lå denne på 17 %. Dette viser at det nytter å avle for høy overlevelse på dag fem, men studien gir dessverre ikke noe svar på om denne forskjellen skyldes at høylinjepurkene tilbyr et bedre morsmiljø på fosterstadiet, om de er bedre mødre og reagerer kjappere på for eksempel spegrisskrik i ihjelliggings situasjoner, eller om de bare generelt er mer forsiktig rundt smågrisene. Vi forventet at denne forskjellen i avlsverdi skyltes en forskjell i morsatferd hos purkene og at dette ville gjenspeiles i dieatferden hos purka. Vi forventet dermed at høylinjepurkene også ville prestere bedre med tanke på dieatferd som ved for eksempel å die oftere, men ingen slike resultater ble funnet. Dette antyder at det er faktorer som har større betydning for purkas dieatferd enn avl for høy smågrisoverlevelse på dag fem, som ble testet ut i denne studien.

Effekten av bingemiljø

Det er etter hvert blitt gjort en del undersøkelser angående kullprestasjoner i fiksering versus løsgående binger. Mens noen studier har konkludert med et lavere smågristap i fikseringsbingene, har nyere studier ikke funnet noen forskjell. Gjennomsnittlig dødelighet for smågris i fikseringsbinger lå i denne studien på 14,3 % mens gjennomsnittlig dødelighet for smågris i løsbinge lå på 14,1 %. Vi fant dermed ingen forskjell i bingetype når det kom til smågrisdødelighet, noe som utfordrer argumentene for å bruke fikseringsbinger på purker i dieperioden. Når det gjelder dieatferd, påvirket bingemiljøet hvem som initierte og hvem som avsluttet diegivningen, og det viste seg at smågris i fikseringsbingene initierte og avsluttet flere diegivninger enn smågris i løsbingene. Dette kan nok skyldes at purka har mindre sjanse til å trekke seg unna smågrisene i fiksering, og vil dermed oftere gi etter for «mas» enn purkene som ble holdt i løsbinge.

Effekten av kullstørrelse

Kullstørrelse var i utgangspunktet ikke en del av hypotesene som ble stilt i forkant av studien, men det skulle vise seg å være den variabelen som hadde størst innvirkning på resultatene. En økning i kullstørrelse førte til flere diegivninger på dag 1, økt antall spenekamper gjennom hele dieperioden (Figur 2), flere grisunger som ikke mottok melk ved diegivning (Figur 3) og grisungene brukte lenger tid på å finne seg en spene og få i seg melk for første gang (Figur 4). I tillegg økte den totale dødeligheten blant levendefødte ved økt kullstørrelse samt sjansen for å dø av ihjelligging.

Hva så med kullstørrelsen?

Både avl og bingemiljø er faktorer som vil påvirke kullprestasjonene til purker, men den faktoren som hadde størst innvirkning i denne studien var kullstørrelsen. Vi har kommet langt i avlsarbeidet i både Norge og Danmark og det jobbes stadig for et bedre genetisk purkemateriale, noe som inkluderer økt kullstørrelse.

I Danmark føder nå nærmere 20 % av purkene rundt 20 levende smågris (www. infogris.dk). Når ei purke vanligvis har rundt 14 funksjonelle spener vil det bli et problem å få fostret opp disse ekstra smågrisene. Vanligvis løses dette problemet med kullutjevning, men når gjennomsnittspurka føder rundt 13* levende grisunger har mange allerede nådd sin maksimale diegivningskapasitet. En kan argumentere for bruk av kunstige mødre, men dette er en dårlig løsning i det lange løp, spesielt når en tenker på viktigheten av at smågrisene får i seg råmelk de første dagene. Sarah Edwards (forsker på svineproduksjon i England) har satt spørsmålstegn ved om den økningen vi i dag ser i antall avvente skyldes større antall levende fødte i stedet for en reduksjon i dødelighet. Så kanskje løsningen ville være å avle for mindre variasjon innad i kull i stedet for større kull? Ser en på det biologiske aspektet ved økning av kullstørrelse, kan en trekke frem ressursallokeringsteorien som i korthet sier at et individ har et visst antall ressurser tilgjengelig til å bruke på ulike livsprosesser, og hvis en øker forbruket til en livsprosess går det utover opprettholdelsen av andre prosesser. Med andre ord, før eller siden vil biologien til purka sette sine begrensninger for kullstørrelsen, spørsmålet blir bare om når ? Resultatene fra denne studien viser at økt kullstørrelse fører til et økt press på purka i løpet av dieperioden, og det vil kreve mer av hver enkelt svineprodusent for å hjelpe purka med å holde liv i disse store kullene.

Denne masteroppgaven var en del av et større Eu-prosjekt hvor England, Danmark og Norge er involvert. Den endelig studien vil bli ferdig i løpet av 2008 og vil involvere et større dyremateriale, samt nærmere undersøkelser av blant annet smågrisvekter, morsatferd før og etter grising, holdbarhet på purka og smågrisenes arealbruk i bingen.

* I 2006 lå gjennomsnittlig antall levende fødte i Danmark på 13,2 mens tilsvarende tall for Norge var 12,3.

1) Artikkelen er basert på resultater fra en masteroppgave av Signe Lovise Thingnes ved UMB i 2007 «Nursing behaviour in sows and piglet mortality – the effects of a high and low breeding value for survival rate among piglets on day 5 and two different farrowing environments».

2) Seniorforsker ved det jordbruksvitenskaplige fakultet, universitetet i Aarhus (forskningssenter Foulum).

3) Forsker ved institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap, UMB.