Hvilken vei vil det gå?

Hvilken vei vil det gå?

Utviklingen i våre naboland viser at konsumentene etter hvert ikke lenger er villig til å betale merpris for nasjonalt produserte volumprodukter.

Ved et evt. EU-medlemskap kan vi derfor se for oss 2 ulike scenarier.

a) Norge gis mulighet for nasjonal støtte av svineproduksjonen. Det er svært usikkert om EU vil være villig til å gå med på slike ordninger. Finland fikk i 1994 mulighet for slike støtteordninger. Dette skulle være overgangsordninger, men de har nå fått utsatt ordningen til 2007. I henhold til meningsmålinger har vi bestandig hatt et flertall her i landet for å opprettholde et landbruk med dagens omfang.

Vi kan se for oss en todelt støtte, der de nordligste og mest marginale områdene vil gis et høyere og kanskje permanent støttenivå («Dråpen» fra 1994). De sentrale områdene hvor 70 % av all norsk svineproduksjon foregår, vil i heldigste fall få en kortere overgangsordning. Nivået på støtten i de sentrale områdene må tilsvare 4– 6 kroner per kg dersom volumet skal opprettholdes.

Dersom slakte- og foredlingsvirksomheten kan få kjøpt råvarene til internasjonal pris inn til sin virksomhet, vil den fortsatt slite med store strukturulemper og det høye norske kostnadsnivået. Også slakteri- og foredlingsindustri må gis mulighet for nasjonal støtte dersom den skal kunne konkurrere innenfor volumproduksjonene.

Man kan selvsagt vurdere sannsynligheten for at EU eventuelt vil gi Norge muligheten for å gi nasjonale støtteordninger på dette nivået. Svært mange næringer er i samme båt. I dagens EU er det nå 25 land som må bli enige, inkludert Sverige, som ikke ønsket slike ordninger og som i dag ser konsekvensene av det.

b) Norge gis ikke muligheter for nasjonale støtteordninger

Dersom det ikke gis mulighet for nasjonale støtteordninger, vil det finnes minimal kornproduksjon i Norge. Egenprodusert kraftfôr må konkurrere med importert til verdensmarkedspris. I forrige artikkel i Svin ble det konkludert med at dersom vi hypotetisk sett kunne kjøpe fôr til verdensmarkedspris og konsesjonsgrensa forsvant, så ville vi fortsatt ha kostnader som er ca. kr 3,00 per kg høyere enn danskene. Effekten av å fjerne konsesjonsgrenser vil maksimalt kunne redusere kostnadene med 1 – 2 kroner per kg. Det særnorske kostnadsnivået, klimaet, og de nasjonale reglene gjør at vi aldri vil konkurrere på kostnadssida.

Innenfor bulkproduksjon vil vi heller aldri kunne konkurrere på produsentpris. Det særnorske kostnadsnivået og strukturen innen slakting og foredling vil presse prisene nedover. Selv om all norsk svineproduksjon foregikk og ble slaktet på Jæren, ville ikke slakteriet kunne konkurrere internasjonalt. De store kjedene ville kjøpe der de får billigst varer.

Konklusjon: Uten nasjonale støtteordninger vil det ikke finnes svineproduksjon i Norge.