Hormonene – slik purka opplever dem

Hormonene – slik purka opplever dem

Det er svært mange hormoner som til daglig er virksomme hos purka. Jeg har i denne artikkelen valgt å begrense meg til de viktigste hormonene som har betydning for fruktbarhet, fødsel og laktasjon.

Brunst og brunstsyklus

Purka har evne til å vise brunst med tre ukers intervaller dersom den ikke blir paret og blir drektig. Reguleringen av reproduksjonen er meget komplisert, men samtidig fascinerende. Det er et fint samspill mellom ytre og indre faktorer. Både nervesystemet og mange forskjellige organer er involvert, og det er nerveimpulser og hormoner som formidler de nødvendige beskjeder mellom organene. Til å regulere og koordinere det hele står seksualsenteret i hjernen sentralt. Dette senteret ligger i den del av hjernen som heter hypotalamus, og det mottar impulser fra det ytre miljøet som kan virke positivt eller negativt på brunst og kjønnsdrift. Vi vet at flytting virker positivt på igangsetting av syklus. Det samme gjør tiltagende daglengde om våren, mens avtagende daglengde om høsten virker negativt. Seksualsenteret mottar også viktige beskjeder fra det indre miljø, f. eks. om hvor høye konsentrasjonene er av spesielle hormoner.

Hypofysen er en hormonkjertel som blir styrt av seksualsenteret. Meldingene fra seksualsenteret i hypotalamus til hypofysen formidles ved hjelp av såkalte gonadotropinfrisettende hormoner (GnRH). I hypofysen produseres to hormoner som er særlig viktige for reproduksjonen. Disse hormonene transporteres via blodet og påvirker eggstokkene. De kalles FSH (follikkelstimulerende hormon) og LH (luteiniserende hormon).

FSH er særlig aktivt i forbrunsten. Det bevirker at eggblærene utvikles og modnes. Eggblærene produserer østrogener. Det er østrogener som gir alle brunsttegn vi kjenner; fra vulvarødme til stårefleks. Det er videre østrogenreseptorer i børhalsen som sikrer at den blir stiv og klar til å ta i mot rånens korketrekkerformete penis.

LH spiller en hovedrolle ved eggløsningen. Det er vist at eggløsningen hos purke kun tar noen få timer, selv om mange eggblærer skal briste. LH er videre det sentrale hormonet ved dannelsen av de gule legemene som skal produsere drektighetshormonet, progesteron. Purka er avhengig av de gule legemene gjennom hele drektighetsperioden.

Dersom purka blir drektig, vil ikke ny brunst inntre. Det kan vokse opp eggblærer også hos drektig purke. De kan produsere litt østrogener som kan gi purka en svak vulvarødme, men en får ikke stårefleks og eggløsning hos drektige purker.

Ungpurka

En undersøkelse, utført her i landet for få år siden, viste en gjennomsnittlig alder ved første brunst på 203 dager. Det var store variasjoner, og den tidligste observerte brunst var ved 147 dager.

Forsinket kjønnsmodning må sies å være hovedproblemet innen reproduksjonen hos ungpurker. Tilstedeværelse av råne vil fremskynde kjønnsmodningen hos purke med opptil en måned. Det er pheromoners virkning over lukteorganet hos purka som er hovedårsaken til denne «råne – effekten». Rånen bør imidlertid være ca. 9 måneder eller mer for å sikre maksimal produksjon av pheromoner. Det er også vist at en kjøretur med ungpurker som ikke har kommet i syklus, har god effekt, og ca. 7 % blir brunstige etter kjøreturen. Det er de purkene som aktiverer det adrenerge systemet (frykt) som blir brunstige, mens purkene som får cortisolstigning i blodet (blir stresset) likevel ikke kommer inn i syklus.

Det anbefales ikke å pare ungpurkene i første brunst da de er for unge og lite utviklet. Noen velger å pare i andre brunst, mens andre venter til tredje brunst. Det er da verdt å merke seg at purka i tredje brunst har litt svakere brunstsymptomer enn det hun har hatt i de to første brunstene. En bør flushe purkene en 8 – 10 dager i forkant av den brunsten en vil pare i. Dette bidrar til at flere egg utvikles og eggene blir mer synkrone i sin utvikling. Rett etter paringen skal en trappe ned markert noen dager for å sikre en rask stigning i blodet av progesteron. Dette er med på å forberede børen på mottaket av de befruktete eggene, og en vil få færre som dør.

Den drektige purka og fosterutviklingen

Hos purke regner en med at alle egg blir befruktet, fertilisasjonsraten er nær 100 %. Tapet fra eggløsning til fødsel er 25 – 30 %, og største delen av tapet skjer allerede i løpet av de fire første ukene av drektighetstiden. I denne første delen av drektigheten må de små embryoene passere 4 milepæler på vei mot etablert trygghet i børen. De må komme trygt gjennom egglederne, de må finne en trygg plass i børen, de må signalisere til purka at de er der og endelig må de sikre sitt næringsopptak utover i fosterlivet. Vi skal gå gjennom disse forhold, og da vil kanskje flere være enige i at «det er rart det i det hele tatt blir født grisunger».

TRANSPORTEN GJENNOM EGGLEDERNE

Denne transportetappen har purka hovedansvaret for. De befruktete eggene bruker 48 timer på den 30 cm lange turen til børen. De er da på 4 – cellestadiet. Det er nå av avgjørende betydning at forholdene i børen er optimale for å få en normal fosterutvikling videre. I denne forbindelse er det viktig at en har foret purka riktig i tiden fra avvenning til paring slik at embryoene er livskraftige, og at progesteronstigningen har forberedt børen på ankomsten.

DET TIDLIGE OPPHOLD I BØREN

Etter å ha kommet trygt ned i børen, må de små embryoene finne seg best mulig plass. Kommer de for nær hverandre i plassering, kan den i midten komme til å dø hvis blodforsyningen blir for dårlig. Først beveger de seg rundt i børen, ikke bare i det hornet der de kom ned, men også fra det ene hornet til det andre. På dag 9 har denne vandring ført til at det er tilnærmet like mange i de to børhornene selv om det var stor forskjell i antall eggløsninger i de to eggstokkene. Mellom dag 9 og dag 12 blir den lille blastocysten som bare er ca. 3 millimeter i diameter omformet til en trådformig dannelse på mellom en halv og en meter.

HORMONSIGNALENE

De lange trådformige embryoene produserer østrogener fra dag 11 – 13, og med dette kan en si at etableringen av drektigheten starter. Denne østrogenproduksjonen og virkningen av den kan en si er den første kommunikasjon mellom embryoene og purka. Østrogenene induserer via flere ledd en forandring i prostaglandinsyntesen og – sekresjonen, slik at den normale frisettingen til blodkarene i børen overføres til selve børens hulrom. Vi sier at disse østrogenene, produsert av embryoene, har en antiluteolytisk virkning, de hindrer at de gule legemene blir brutt ned. Dermed opprettholdes drektigheten.

Dersom embryoene dør før en eventuell østrogenproduksjon på dag 11 – 13 vil de suges opp og purka løpe om regelmessig 3 uker etter paringen. Eieren registrerer kun et regelmessig omløp, men purka har vært drektig. Dersom antall embryo på dag 11 – 13 er fire eller færre produserer de for lite østrogener til å få denne signaleffekten. Også da vil embryoene suges opp, og purka løper om igjen regelmessig.

Fra dag 15 produserer embryoene østron. Østrontoppen nås rundt dag 24 – 26, og disse hormonene fører til en påvirkning på de gule legemene slik at de blir stående å produsere progesteron hele drektighetsperioden ut. Vi sier at østron virker luteotropt hos purke. Dør embryoene ca 30 dager ut i drektigheten, etter at østrontoppen er etablert, men før forbeiningen starter, vil de kunne suges opp. De gule legemene vil imidlertid fortsette å produsere progesteron tilnærmet en drektighetsperiode. Denne tilstanden kalles «falsk drektighet», pseudograviditet hos purke. Purke er tom, men viser ikke ny brunst p.g.a. progesteronproduksjonen i de gule legemene.

Uregelmessig omløp forklares ved at embryoene har klart å produsere østrogener på dag 11 – 13, men at de dør før de klarer å produsere østrontoppen ved dag 24– 26. Da vil de fortsatt suges opp, men det tar lengre tid. Purka rekker ikke å løpe om regelmessig. Dette skjer ofte hvis purka har bakterier i børen.

IMPLANTASJONEN

Like etter at embryoene har produsert østrogener på dag 11 – 13, blir de første tegn på nærkontakt mellom embryo og purke registrert, en enkel celle til celle kontakt. Fra dag 16 får en mikrovilli – kontakt mellom embryo og børveggens indre lag, implantasjonen har startet. Børen har begrenset kapasitet hos våre griseraser, p.g.a. begrenset blodforsyning. Fra tid til annen vil et foster som blir liggende for tett mellom to søsken dø. Det blir for liten næringstilførsel til fosteret i midten. Slike døde foster finner vi fra tid til annen i etterbyrden. Den kinesiske rasen Meishan har bedre blodforsyning til børen og føder flere unger, selv om antall eggløsninger er tilnærmet lik med våre hvite raser.

Fødselen

Fødselen er en fascinerende prosess som avslutter drektigheten samtidig som den er starten på tilværelsen utenfor børen for avkommet. Omstillingen til et liv utenfor børen er dramatisk, og fosterets terminale utvikling i børen har stor betydning for om den lille grisungen vil overleve. Det er derfor viktig at fødselen finner sted til riktig tid. Få har så lite å stille opp mot livets farer som for tidlig fødte grisunger.

Fostrene har en overordnet kontroll over drektighetstidens lengde og initiering av fødsel. Mot slutten av drektigheten foregår det en aktivering av fostrenes hypothalamus – hypofyse-binyre-akse. Dette fører til vekst av fostrenes binyrer og en kraftig økning i syntesen og frisettingen av cortisol. I fosterhinnene fører stigningen av cortisol til induksjon av ulike enzymer som igjen fører til at progesteron, via androstendion, metaboliseres til østrogen. Østrogenene har en rekke ulike effekter. De fører blant annet til sensibilisering av musklene i børveggen for oxytocin ved at det dannes reseptorer. Videre øker muskelcellenes innhold av kontraktile proteiner (aktin og myosin), og det dannes såkalte «gap junctions» som gjør at depolarisering i en muskelcelle forplantes til naboceller og muliggjør sammentrekninger av større områder i børveggen. Østrogenene forandrer også kalsiumbindingen i muskelceller, noe som også har betydning for evnen til sammentrekning.

Østrogenene fører til oppbløting av børhalsen ved å endre strukturen i kollaopplever gene fibrer, og det samme gjelder bindevev og ligamenter i bekkenregionen («bekkenbåndene»). Høye østrogenverdier rett før fødsel vil også stimulere sekretoriske celler i børhalsen og skjeden til slimproduksjon. Dermed oppløses den slimproppen som har lukket børhalsen under drektigheten.

I fosterhinnene fører østrogenene til syntese av prostaglandiner. Disse fører til den endelige nedbryting av de gule legemene og bortfall av progesteron. Bortfall av progesteron fører også til sekresjon av prolaktin og følgende laktasjon. Sviktende prostaglandinproduksjon med ufullstendig luteolyse og fortsatt en del produksjon av progesteron, vil kunne disponere for langvarige fødsler og forsinket igangsetting av melkeproduksjonen. Det sistnevnte som følge av dårlig prolaktinproduksjon. En registrert sammenheng mellom dårlig utvikling (vekst) av grisungene og høgt progesteronnivå i purkers blodplasma etter fødsel støtter en slik teori.

Kontraksjonene i børen presser fosterhinner og foster mot fødselsveien og bidrar til oppbløting av børhalsen. Når fosteret presses mot børhalsen og fremre del av skjeden, stimuleres reseptorer som gir signal til sekresjon av store mengder oxytocin og ytterligere børkontraksjoner blir resultatet.

Under fødsel er purkene under sterk påvirkning av østrogener. De får svært stor og rød vulva. Enkelte ganger ser en at de nyfødte ungene også har det. Dette skyldes østrogener i råmelken ungene får.

Laktasjonen

Som nevnt fører bortfall av progesteron til sekresjon av prolaktin og følgende laktasjon. I råmelkstiden og spesielt under fødselen og de første timene etterpå utløses nedgiing lett og uten særlig stimulering fra grisungenes side. Under fødselen er strekk i børhalsen når en unge passerer nok til å utløse nedgiing. Nedgiing av råmelk kan foregå så ofte som hvert 10.– 20. minutt. Senere kommer nedgiing i stand med omtrent en times intervaller. Tidlig i laktasjonen initieres diing delvis av purka som lokker på ungene sine, mens det utover i laktasjonen i tiltagende grad er ungene som tar initiativet. Nedgiing er betinget av at ungene masserer purkas jur samtidig som de slåss og skriker. Nervereflekser går til hjernen, og oxytocin frisettes samtidig som purka øker gryntefrekvensen. Når grisungene hører dette blir de rolige og holder spenen i munnen mens de venter på at melka skal komme. Selve nedgiingen er kortvarig, bare 10 – 20 sekunder, og grisungene drikker med raske kjevebevegelser. Etterpå prøver de å massere juret igjen, men det vil bare være små mengder melk tilgjengelig.

Ikke alle forsøk på diing er vellykket. Hvis ikke purka øker gryntefrekvensen, indikerer det uteblitt oxytocinfrisetting og nedgiing. De første ti dager etter grising er det angitt at så mye som 20 til 40 prosent av forsøkene på diing er mislykket.

Tilførte hormoner

HORMONBEHANDLING VED BRUNSTMANGEL

I Norge er det kun registrert et preparat til bruk ved brunstmangel hos purke. Det er Suigonan® som inneholder 400 IE eCG og 200 IE hCG. Disse komponentene har henholdsvis luteiniserende og follikkelstimulerende virkning (jfr. avsnittet «Brunst og brunstsyklus»). Etter behandlingen blir de fleste purkene brunstige 3., 4. eller 5. dagen. Det er viktig å være klar over at dersom en behandler purker som har hatt stille brunst og således lurt eieren, kan purkene få eggstokkcyster. FØDSELSINDUKSJON Purka er avhengig av progesteronproduksjonen i de gule legemene gjennom hele drektigheten. Dersom en gir prostaglandiner til en drektig purke, vil hun abortere. Prostaglandiner kan brukes til å indusere fødsel ved for eksempel forlenget drektighet eller hvis purka har skjedeframfall. Fødselen kan ventes innen 36 timer, og de aller fleste purkene vil grise mellom 24 og 30 timer etter behandlingen. Purker som griser før det har gått 15 timer, ville griset uavhengig av behandlingen. Fødsel bør ikke induseres tidligere enn to dager før besetningsmiddelet for drektighetslengde p.g.a. risiko for umodne grisunger.

TOKSINER MED ØSTROGEN VIRKNING

Det er naturlig å nevne noen ord om sopptoksiner helt til slutt, selv om de ikke er hormoner. Årsaken er at Zearalenon som produseres av Fusarium – arter har østrogeneffekt. Dette fører til at purker kan få vulvarødme og dermed lure eieren til å tro de er brunstige. Dette gjelder særlig ungpurker som reagerer på mindre mengder toksiner. Eggstokkcyster kan også oppstå dersom purkene utsettes for mugget fôr. En må også være klar over at dersom ett toksin finnes i fôret, er det også andre toksiner der. Disse kan gjennom samvirkning f. eks. føre til fosterdød.