Holder liv i Orkdalgrisen

Holder liv i Orkdalgrisen

Tvillingbrødrene Rye feirer i høst fem års-jubileum som svineprodusenter. Og rånen Anton, som var med fra starten, er fortsatt med. Han er stor nå, men han har beholdt sjarmen, bedyrer de to.

Orkdal, Sør-Trøndelag Det har vært svinemiljø i dalen tidligere, men nå er det bare Håkon og Øystein som har purkebesetning. De driver en kombinert SPF-besetning på konsesjonsnivå. Det er også en slaktegrisbesetning i området, så brødrenes initiativ høsten 2010 var viktig for å beholde det lille som er igjen av svinefag i dalen. Men de interesserer seg slett ikke bare for gris. Sammen driver de også Rye Bygg og Håndlaft DA mellom fjøsstella, der arbeidet i hovedsak er tradisjonell snekring. Laftinga er mer en vinterhobby. Som om ikke det var nok bytter de også på å kjøre langtransport i helgene. «For å få litt avveksling», som de sier.

– Trivelige dyr

– Men hva var det som fikk dere til å starte med gris? – Vi ville ha en ordentlig husdyrproduksjon her på garden. Besteforeldrene våre la ned melkeproduksjonen her i starten av 70-tallet, og far var sjåførlærer. Men vi har en morfar i Rindalen som sammen med sønnen driver med gris og ku, og der jobbet vi om somrene. Grisen er et trivelig dyr som gir respons, og vi syntes det ble litt mer upersonlig med for eksempel kyllinger eller kalkuner. Far var nok litt skeptisk til at vi skulle ta opp lån for å bygge nytt grisehus, men tror ikke han er i mot det nå. Vi hadde nok allerede bestemt oss for å bygge da vi ble med prosjektet «Ny giv for svineproduksjon i Sør-Trøndelag». Men prosjektet førte til at vi ble ytterligere inspirert og framskyndet byggeplanene våre, sier brødrene.

Snekrer ikke i grisingen

De driver som sagt kombinert produksjon, men selger noe smågris ved overskudd. Og de synes det er litt hyggeligere å drive med gris nå enn det har vært de siste åra. Begge er like aktive i grisehuset, og i mellom fjøsstella snekrer de gjerne fire-fem timer om dagen, men ikke i grisingsuka. På Vollan, som garden heter, er det grising hver 11. uke. I grisehuset er det to FTS-rom hvor de demonterer smågrishjørnet etter avvenning. De kjører to puljer, og det er 32 fødebinger i sving samtidig. Huset har vakumutgjødsling til ekstern gjødselkum, som ligger nede i en skråning betydelig lavere enn kjellernivå. Det var litt av et vågestykke å kjøre gravemaskin ned dit. Den gjødsla de ikke bruker sjøl går til naboer, og det er populært. Noen leier entreprenør til å hente og kjøre den ut, mens andre henter den sjøl.

Våtfôr og wienerbrød

Huset har våtfôringsanlegg tvers i gjennom, men de fôrer purkene manuelt fjorten dager i forbindelse med grising. Da blander de i litt smågrisfôr for å få opp appetitten hos purkene. Hvis det blir mer enn åte i hver FTS-binge selges de overskytende til slaktegrisprodusenten. De fôrer også med kneippbrød, boller og wienerbrød. Det hentes på transportsentralen i Orkdal, hvor det tømmes avfallsbrød. Fôret kastes manuelt inn i bingene, og Ryes føler at dette virker forebyggende mot eksempelvis halebitingsproblemer. De får inn en tusen liters stamp om dagen, og det hentes to slike stamper annenhver dag. Etter avvenning går purkene til et eget rom for inseminering. De flyttes inn i FTS-avdelingene ei uke før grising. Ved siste innsett hadde de et gjennomsnitt på 83 kilo i slaktevekt, noe de er fornøyd med. Produksjonen går akkurat rundt på 11 uker inkludert vasking. Rommet vaskes ned etter hver levering. – Fornøyd med produksjonsresultatene? – Vi er ikke med i Ingris, men vi skriver opp alt som skjer og får en grei oversikt. Vi har ligget på rundt 12,3 avvente i gjennomsnitt i det siste, sier Håkon. Og dermed serverer de kaffe med hjemmebakte lefser, som de har bakt sjøl, med smør og sukker og egne jordbær fra egen hage. Som om ikke det var nok, så har de også 17 sauer. – Det er bra for beitene. Og så gror det ikke igjen her.