Hele familien i arbeid i intensivt driftsopplegg

Hele familien i arbeid i intensivt driftsopplegg

Som perler på ei snor triller det mange og fine griser fra Veisholen gard i Orre. Driftsopplegget er intensivt, og resultatene er gode. Men så er det da også mange som legger skuldrene til for å lykkes.

– Ja, dette er ingen enmannsbedrift, sier Anne Karin Grødeland og Roar L. Grødeland. For å understreke det er sønnen Magnus på halvannet år også med på runden i grisehuset. Foreløpig gjør nok ikke Magnus så mye nytte for seg i grisehuset, men han har besteforeldre som så absolutt gjør det.

Mange i sving

Med tre ukers puljedrift, sikk-sakk kryssing og kombinert konsesjonsproduksjon er det nok å henge fingrene i. Anne Karin og Roar tok over ansvaret for drifta etter hennes besteforeldre Arvid og Kari Grødeland for to år siden. Begge foreldrene hennes, Dagny og Magnar Grødeland, er med i drifta. Det samme er farmor og farfar, som sykler til gards to-tre ganger i uka.

De tre parene deler på ansvaret hver tredje helg, men de legger opp drifta slik at Anne Karin og Roar sjøl har ansvaret den helga det er grising.

Gradvis utbygging

Det har vært stor svineproduksjon på garden lenge. Produksjonen er bygd ut gradvis gjennom mange år, slik at det i dag er om lag 80 avlspurker og 1400 slaktegriser i driftsopplegget. Gradvis utbygging og utvidelse av drifta har ført til at produksjonen drives i 10 – 11 avdelinger. Det fører naturligvis til at det blir mer arbeid med flytting av dyr enn i et nytt grisehus, men på den andre siden har gradvis utbygging trolig økt den økonomiske handlefriheten.

De to nyeste fødeavdelingene og bedekningsavdelingen ble bygd i 2001. Huset har to klimarom, hvor grisene står i to og ei halv uke etter avvenning. Her får de bare Kvikk. Det er gulvvarme og overdekning i klimarommene. I mellomavdelingen får de både våtfôr og Kvikk, og her står de fram til om lag 30 kilo. Slaktegrisene og purkene får nærmere 20 000 liter myse i uka i våtfôret sitt. Det selges smågriser til en nabo, om lag fem minutters traktorkjøring unna.

Er fornøyde

Det første driftsåret til Anne Karin og Roar fikk de 11,9 avvente, men i fjor sank det til 11,5. Antall smågriser per årspurke ble likevel 25,3 i fjor, et resultat som de fleste antakelig ville ha sagt seg godt fornøyd med. Men farfar og farmor hadde nok resultater som var enda bedre enn dette også, så det er fortsatt noe å strekke seg etter!

– Ja, vi er godt fornøyd med resultatene vi, sjøl om de alltids kan bli bedre. Det gikk litt svakt i starten i fjor. Vi fikk sopp i våtfôringa, og grisingsprosenten sank helt ned i 76. Tidligere blandet vi inn miljøfôr i våtfôret, og jeg vet ikke om problemene har sammenheng med det. Men det var etter at vi sluttet med miljøfôret at våtfôrproblemene meldte seg, sier Roar.

Han kommer fra en kugard, og er egentlig helt fersk når det gjelder å stelle gris. Da er det greit å kunne gå rett inn i en «griseskole» som Veisholen med både lærerkrefter og velprøvd timeplan på plass.

– Vi er spesielt heldige som har så dyktige medarbeidere, særlig Dagny og Magnar som er med hver dag. Det er veldig godt å ha med seg folk med lang erfaring både med dyr og praktiske ting, sier de to.

Skiller unge og eldre

Det er forskjellige avdelinger for drektige purker og purker som skal bedekkes. I gjeldpurkeavdelingen er det både fikseringsbinger og båser, men de fleste fikseringsbingene skal etter hvert bli fjernet. Noen kan det imidlertid være greit å beholde til purker som trenger ekstra fôring og stell. I gjeldpurkeavdelinga er det alltid dyr, så der er det ikke enkelt å vaske. I bedekningsavdelingen står ungpurker som skal bedekkes i egne binger, atskilt fra eldre. I enden av rommet står rånen i en binge for seg i midten. Ungpurker som skal bedekkes neste gang står på siden av rånen. Bedekte ungpurker flyttes opp i et eget rom oppe i andre etasje. Rekrutteringsavdelingen er også oppe.

Tett oppfølging

Purkene fikseres under grisinga. Bingene er litt i minste laget til å kunne satse på total løsdrift. Anne Karin og Roar tar som nevnt sjøl hver tredje helg når det er grising, og det er for det meste Roar som er oppe om nettene. Det er 16 – 18 purker i hver grising. De er i grisehuset hver gang det er fôring (7, 12 og 17), og sjekker at purkene får i seg nok mat, og at de ikke har grisingsfeber. De tar temperaturen på purker som ikke eter, og får fatt i dyrlegen om nødvendig. Hver tredje fredag formiddag er farmor og farfar med i grisehuset, blant annet for å jevne ut kull og eventuelt for å lage til ammepurke. Når kullene er jevnet ut gis det saltvannsoppløsning, og det gis i fjorten dager. Hvis alt drikkes opp, er det et tegn på at noe er galt. Da får de for lite melk.

Ammepurker

– En av fordelene med tre ukers puljedrift er at det er lett å skaffe ammepurker til smågriser i store kull. De ammepurkene vi bruker har som regel hatt to eller tre kull. Den helga vi steller får de små grisungene råmjølk fra ku to ganger om dagen, og kanskje litt cola i tillegg til de som ser slappe ut. Første døgnet gir vi dem jernpasta og filer tenner, og etter fire-fem dager får grisungene Baycox, torv og litt Kvikk, sier Anne Karin.

– Etter grising er det ei roligere uke, med oppfølging av grisungene og kastrering. Men så øker aktivitetsnivået raskt igjen. Smågrisene skal ut fra klimarommene, mandag og tirsdag. Vi vasker ikke hver gang, men vi vasker gjerne den ene klimaavdelingen hver gang, slår på varmen, og lar det tørke i én eller to dager. Onsdag er det avvenning, sier Roar.

Dobbelt drektighetskontroll

– Når purkene skal til bedekning sjekker vi hvem som står, og merker dem. Unge og eldre purker skilles fra hverandre i egne binger i bedekningsavdelingen. Mandag og tirsdag inseminerer Roar og jeg. Da har vi som regel flyttet inn ungpurkene på mandagen før for at de skal komme i brunst. Så går de der i tre uker på appetittfôring fram til bedekking. Så går vi ned til tre fôrenheter. Etter tre uker får purkene 2,5 – 3 fôrenheter etter hold. Purkene kontrolleres for omløp. Vi kontrollerer drektigheten to ganger, slik at vi kan få dem med i neste inseminering hvis det er omløp, sier Anne Karin Grødeland.