Har stengte flyplasser i Europa med svinedysenteri i Norge å gjøre?

Har stengte flyplasser i Europa med svinedysenteri i Norge å gjøre?

Det er ikke lenge siden flyplassene Heathrow, Frankfurt, Amsterdam og Brussel var stengt på grunn av kulde og 10-15 cm snøfall. For oss i Norge virker dette underlig. Hos oss ville en slik situasjon i verste fall ført til en del forsinkelser.

Mangel på beredskap?

På Gatwick utenfor London gikk flyene tilnærmet normalt, mens Heathrow ble stengt på grunn av mangel på funksjonelt brøyteutstyr og øvelse. Ellers er forholdene omtrent de samme. Er dette ukjent for de som styrer Heathrow, men kjent for de som styrer Gatwick? Neppe. Brussel ble stengt på grunn av mangel på avisingsvæske. Hadde de ikke forberedt seg? Dette handler om beredskap, økonomi og om å være forutseende. Satser man på at en stengt flyplass i ny og ned er mindre kostbart for flyplassen (!) enn å opprettholde tilstrekkelig beredskap?

Er det slik i svineproduksjonen også?

Er vi villige til å gjøre økonomiske investeringer for å sikre normal drift også hvis rammebetingelsene rundt oss endres? Jeg tenker først og fremst på en endret sykdomssituasjon i Norge. Har vi tilstrekkelige sikkerhetssystemer for å hindre sykdomsspredning dersom det skulle komme inn en ny sykdom (smittestoff)? Er det gode nok systemer for smittebeskyttelse på den enkelte gård for å hindre at nye sykdommer kommer inn i den enkelte besetning?

Har vi beredskap til å hindre innslep av ny smitte?

For å sette inn riktige tiltak er det helt nødvendig å kjenne til hva de største farene er.

Transport av dyr er helt klart den største risikoen, og en rekke store sykdomsutbrudd skyldes smittespredning med biler – først og fremst dyretransporter, men også tomme dyretransportbiler. Klassisk svinepest ble i 1997 spredt fra Tyskland til Nederland med en tom dyretransportbil som hadde levert smågris i Tyskland! Men svinepestviruset var med tilbake. I alt ble ca 11 millioner griser avlivet for å bekjempe utbruddet. Smitte ble spredt videre til både Spania og Italia med dyretransporter. I etterkant kom det fram at bilen ikke hadde blitt vasket og desinfisert skikkelig fordi det var ekstrem kulde (ca -10oC). Kulde er altså ikke noen unnskyldning for ikke å vaske transportmidler. Man må bare ha egnede systemer. Også PRRS-utbruddet i Sverige i 2007 og et utbrudd av Swine Vesicular Disease (SVD – en sykdom som minner sterkt om munn- og klauvsjuke) antas å skyldes at smitten har blitt introdusert via dyretransportbiler.

6,5 millioner dyr avlivet

Europas største utbrudd av munn- og klauvsjuke i nyere tid skjedde i England i 2001. For å bekjempe dette utbruddet ble ca 6,5 millioner dyr avlivet og destruert (vi husker den svarte røyken fra kadaverbålene). Smitten kom til England etter all sannsynlighet med illegalt importert kjøtt fra Asia. Usteriliserte matrester (inneholdende illegalt importert kjøtt) gitt til gris var den direkte årsaken til utbruddet. Sykdommen ble spredt videre til Nederland, Belgia og Irland via dyretransporter. Infiserte matrester er antagelig årsaken til utbruddet av klassisk svinepest i England i 2002 og at Afrikansk svinepest oppsto i Georgia i 2007. Fra Georgia har denne sykdommen spredt seg til mange andre land og regioner i det tidligere Øst-Europa, og truer nå de baltiske og de nordiske landene.

Ville dyr kan være reservoar for grisesykdommer

Det er en kjent sak at ville dyr kan huse smittestoffer som kan gi sykdom hos produksjonsdyr. Hjortedyr er viktig reservoar for tuberkulose, villsvin er viktig reservoar for svinepestvirus, ville fugler er reservoar for influensavirus og salmonellabakterier og i Norge er piggsvin reservoar for salmonella, for å nevne noen.

Smågnagere utgjør smitterisiko

Og her kommer vi til svinedysenteri. En svensk undersøkelse, utført av professor Claes Fellström ved Sveriges Lantbruksuniversitet, har vist at smågnagere kan huse svinedysenteribakterien. Claes Fellstrøm har undersøkt rotter, mus (både husmus og skogsmus) for ulike svinesykdommer. Og resultatet er overraskende og litt skremmende; han fant blant annet følgende bakterier i disse dyrene:- Lawsonia intracellularis (som forårsaker adenomatose)- Brachyspira hyodysenteria (som forårsaker dysenteri)- Brachyspira pilocicoli (som forårsaker spirochetal diare)- Leptospirer (som kan gi urinveislidelser og reproduksjonsproblemer)

Han sammenliknet også de bakteriene som han fant hos gnagerne med bakterier isolert fra griser og fant at bakteriene var identiske (basert på DNA-analyser). De tilhørte altså samme klon, og enten var grisene smittet av gnagerne, eller så var gnagerne smittet av grisene.

Man kan ut fra dette konkludere med at smågnagere kan utgjøre en stor smitterisiko mellom besetninger. I tillegg kan gnagerne være reservoar mellom ulike innsett, slik at gnagerbekjempelse er svært viktig i tillegg til vask og desinfeksjon når man tømmer en avdeling. Fellstrøm konkluderer med at gnagerne neppe er det naturlige reservoaret for disse smittestoffene, men er vektorer som bringer smitten fra sted til sted og som kan opprettholde et smittepress til tross for at det er tomt for griser.

Stengte flyplasser og dysenteri

For å være beredt til å takle unormale situasjoner må man bruke den kunnskapen man har. Vi vet veldig mye om smittespredning, men tar vi konsekvensene av det og investerer i beskyttelse? Snø og kulde bør ikke komme overraskende på europeiske flyplassledere. Men det koster penger å opprettholde en beredskap. Kanskje er det slik at for den enkelte flyplass er det billigere å redusere beredskapen og kalkulere inn et par stengte dager. Men dette er bare en liten del av kostnadene. Det som virkelig koster er alle forsinkelsene. Folk kommer ikke fram til sine bestemmelsessteder, flyselskapene må betale erstatninger, forsikringsselskapene må punge ut, folk må ut med ekstra penger til overnatting, alternative reiser osv.

Slike er det også i svineproduksjonen. Munn- og klauvsjukeutbruddet i England i 2001 kostet ca 80 milliarder norske kroner, hvorav halvparten var følgekostnader som rammet den engelske turistnæringen. Kostnadene ved å bekjempe svinepestutbruddet i Nederland i 1997 ble beregnet til ca 12 milliarder norske kroner. Kostnadene ved et dysenteriutbrudd kan (heldigvis) ikke måle seg med dette, men for den enkelte bruker kan kostnadene bli store, for store. Hvor mye vil du investere av penger og ikke minst bare noen enkle rutineforandringer for å øke sikkerheten mot å få inn smitte i besetningen? Dette spørsmålet må en jevnlig stille seg.

Dette spørsmålet må også nyanseres litt. Det er en klar forskjell mellom avlsbesetninger som selger avlsdyr, og en slaktegrisbesetning som driver alt-inn alt-ut. Avlsbesetningene må investere mer for å ha en større sikkerhet. Følgeskadene kan bli svært store. Ikke bare blir ens egen besetning smittet, men man kan risikere å smitte de som kjøper dyr. Derfor er det behov for felles retningslinjer og krav for smittebeskyttelse og hygiene i disse besetningene. Disse strengere kravene er for å beskytte en tredjeperson (kjøper). Kanskje skulle det vært felles retningslinjer og krav til beredskap på flyplasser også?

The known unknowns

Det er kun én ting som er sikkert: og det er at vi ikke vet hva som er sikkert. Verden endrer seg, og sykdomssituasjonen endrer seg. Det må vi ta høyde for. Nye sykdommer vil dukke opp, og i kjølevannet av klimaendringer vil nye sykdommer som ikke trivdes i Norge for 10-15 år siden kunne bli vanlig forekommende. Vi har sett dette på storfe: Blåtunge overføres av en sviknott som de siste årene har vandret nordover. Et annet eksempel er flåtten. Ulike klimatiske forhold har ulike sykdomsspekter.

Vi må ta høyde for ”THE KNOWN UNKNOWNS”, som best kan oversettes med det kjente ukjente. Vi vet at det vil skje noe som vi ikke i dag kjenner til. Da må vi i det minste sørge for at det vi kjenner til av risikofaktorer blir eliminert. Og da må vi basere oss på kjent kunnskap fra fortiden.