Har friske griser og resultater over snittet

Dianne og Doug Bettin driver sin svineproduksjon som sjøleiende bønder i et griseintensivt område. De frykter PRRS, og verner om helsa i grisehuset. Familiebruket regnes ikke blant de store, men lykkes likevel bra.

Har friske griser og resultater over snittet

Det skyldes nok først og fremst at de passer godt på smågrisene, og får resultater som ligger over gjennomsnittet. Familiebruket har 350 purker med full framfôring, og én ansatt. I fjor fikk de 20,5 avvente per purke (11,5 levendefødte), og det ligger godt over gjennomsnittet i delstaten.

Gjennomsnittsprodusenten i Minnesota har faktisk ikke mer enn om lag 16 avvente per årspurke i Minnesota. En viktig grunn til at USAs tredje største svinedelstat ikke har bedre tall, er utbredelsen av PRRS. Den rir mange store produsenter som en mare, og det kan fort bli katastrofalt dårlige produksjonsresultater i store besetninger som rammes. Store besetninger i Minnesota har gjerne mer enn 10 000 purker, og dem er det en del av. Mange driver også som selvstendige sjøleiende bønder, i motsetning til hva en ser i andre delstater.

LANG AVVENNINGSTID

– Vi bruker 20 dagers avvenningstid, og det er mer enn de fleste. 13-17 dagers avvenningstid er nok atskillig vanligere, sier Bettins når vi vandrer i gjennom fødeavdelingen, jeg med gummikalosjer utenpå skoene. Her er det ingen store overraskelser sett med norske øyne. Bingene er små, og purkene er fiksert. Det er ikke fast gulv i fødeavdelingene, så grisene ser rene og pene ut. Halekrøllen blir raskt fjernet. Det brukes 100 prosent semin på purkene.

EKSTRA MELK FRA DAG TO

Det vi legger spesielt merke til er rør og skåler med ekstra melketilsetting i fødebingene.

– Dette er ikke vanlig. Vi gir melketilsetting fra dag to etter grisinga og helt fram til avvenning. Først må vi se at grisungene lærer seg å amme morpurka. Vi er veldig fornøyd med dette systemet, som gir minst to positive effekter. For det første lettes presset litt på diepurka, slik at hun kommer raskere i brunst etterpå. For det andre får vi tunge og fine smågriser. De veier faktisk 16 pounds (7,2 kg) ved 20 dagers alder, og det er uvanlig høyt i forhold til gjennomsnittet, sier Dianne og Doug.

AMERIKANSK SEMIN

Dyrematerialet på garden er amerikansk. På morsiden bruker de en serie fra Genetiporc som kalles 710, en krysning mellom yorkshire og landrase. Bettins er sjøl medeiere i et selskap som heter Fairmont Artificial Breeders (FAB), og herfra hentes farrasen, en duroc som kalles 280. Selskapet hører hjemme i PIC-gruppen, og ligger bare drøyt 30 mil unna. Det betyr at de får fersk sæd.

Når jeg hører og ser hva de får til av vekt på smågrisen med dette genetiske materialet tenker en mann med norsk bakgrunn i sitt stille sinn; hva kunne det ikke blitt med norsk genetikk? Men det har foreløpig ikke vært noen praktisk problemstilling for svineprodusenter i dette området av landet.

MAIS OG SOYA

Her, som ellers i USA, er mais og soyabønner grunnstammen i svinefôret. Vitaminer og mineraler tilsettes, men det tilsettes nok også andre elementer som vi ikke er helt fortrolige med i gamlelandet. Både antibiotika og vekstfremmere av ulike slag er vanlig i bruk, selv om bruken av bredspektrede antibiotika nok synes å være noe på retur.

– Vi bruker litt hvete i fôrblandingene til føde- og drektighetsavdelingen til purkene. Cirka en femtedel av den maisen vi forbruker dyrker vi sjøl. Resten kjøpes. Det siste året har prisene på soya og mais gått opp med om lag 50 prosent, og det har sammenheng med svake avlinger i fjor. Fôrprisene kan egentlig variere ganske mye. I fjor betalte vi noe over 2 dollar per bushel (36 liter), men nå er det over 3 dollar. Fôrkostnadene utgjør 70 prosent av kostnadene i produksjonen, sier Doug. I smågrisavdelingen brukes det håndfôring fra vogn.

FRA FRITTGÅENDE TIL FIKSERT

Dianne og Doug startet med griser i 1979. Til å begynne med kjøpte de inn smågriser og fôret dem fram. Men året etter startet de med purker, og dermed var den integrerte produksjonen i gang. De ekspanderte gradvis gjennom egen rekruttering.

I starten produserte de i såkalte Cargill-enheter. Dette er en form for uteløsdrift hvor purkene gikk ut og inn av et enkelt husvære med tre vegger og et tak. Den fjerde veggen manglet sommerstid, men den ble delvis snekret inn vinterstid med atskillig trangere inn- og utpasseringsmuligheter. Ute var det en inngjerdet sementplatting.

Denne driftsformen var tøff for purkene, for det kan være skikkelig vinter i Martin County i Minnesota med mye snø og godt skiføre. Tapene var store. De hadde kommet opp i en produksjon på om lag 150 purker da de bygde nytt og flyttet innendørs i 1995. I dag drives produksjonen på fire enheter, føde og drektighetsavdeling, smågrisavdeling og slaktegrisavdeling. Transporten av dyr mellom bygningene skjer med eget kjøretøy.

Slaktegrisene sendes enten til Hormel i Austin, Smithfields i Sioux Falls eller Swift i Worthington, avhengig av hvem som synes de er mest verdt.

ARBEIDSKRAFT

– Hva er mest problematisk for dere som svineprodusenter?

– Økonomien er naturligvis alltid viktig, og akkurat nå er den ikke så verst. Den siste tida har heldigvis prisene gått litt opp, selv om fôrkostnadene følger etter. Vi leverer på kontrakt med slakteriene, så vi vet hvilke priser vi har å forholde oss til på kort sikt. Det har skjedd ei stor omlegging etter at de fleste har sluttet med uteproduksjon av gris. Svineprodusentene har investert penger i bedre hus og flyttet grisene innendørs.

Det har ført til at svineprodusentene ikke lenger går inn og ut av business slik som vi opplevde før. De store konjunktursvingningene som vi kunne oppleve før er kraftig dempet. Men rent praktisk opplever vi det å skaffe flink og stabil arbeidskraft i grisehuset som det største problemet. Vi har opplevd litt av hvert når det gjelder kvaliteten på arbeidskraft, sier Dianne og Doug Bettin.