Halebiting (del 1)

Halebiting (del 1)

Hva er halebiting? Skadelig halebiting er et alvorlig dyrevelferdsproblem.

av Frida Aae, Janicke Nordgreen, Andrew Janczak, NMBU

 I denne artikkelen bruker vi utrykket halebiting om atferd som fører til synlige skader eller tydelig unngåelsesatferd hos offeret. Denne formen for halebiting er smertefullt for grisen, og sårene er inngangsport for bakterier som forårsaker infeksjoner forskjellige steder i kroppen. Halebiting vil ofte gi store økonomiske tap.

Vanskelig å forutsi

Halebiting er et komplekst fenomen der mange faktorer spiller inn, og selv om vi nå kjenner til mange av disse risikofaktorene er det vanskelig å forutsi når slik atferd kan oppstå. Om grisene holdes under helt like forhold vil det allikevel være store individuelle forskjeller i atferd og risiko for å bli biter eller offer. I de fleste europeiske land amputeres halen på smågrisene som et “tiltak” mot halebiting. Dette er smertefullt for grisen og vil, i beste fall, kun skjule symptomene på de alvorlige dyrevelferdsmessige problemene som ligger til grunn for at halebiting oppstår. Heldigvis er det i Norge (og Finland og Sverige) fokus på å gi grisen et optimalt miljø for å forhindre halebiting og andre problemer fremfor fjerning av kroppsdeler. Det er publisert lite om hyppigheten av halebiting blant norske gris, men forekomst i Norge ligger trolig på cirka to prosent, eller rundt 30 000 dyr per år .

Hvem biter?

Vi kan skille mellom tre forskjellige hovedtyper av halebitere:

1) Totrinns. 

2) Plutselig, kraftig.

3) Fanatisk.

Totrinns halebiting starter med forsiktig manipulering av halen til en annen gris, som i noen tilfeller kan føre til sår. Blod vil så tiltrekke andre griser og bitingen eskalerer. Plutselig-kraftig halebiting blir ofte utført for å få tilgang til en ressurs, som for eksempel fôringsstasjon. Også her vil blod fra sår vekke andre grisers interesse. Disse to første kategoriene stammer trolig fra normal atferd som skaper problemer fordi grisene holdes på begrenset plass og ikke kan komme seg unna hverandre. Forsiktig småtygging på halen til andre gris kan ofte observeres når grisene ligger. Dette er normal utforskingsatferd og forårsaker normalt ikke skader. Den fanatiske halebitingen er mer sjelden og regnes som en unormal tilstand der grisen tilsynelatende ikke er i stand til å stoppe, selv om bitingen ikke har noen tydelig funksjon. For denne typen halebiting kjenner man ikke til årsakssammenhengen, men man mistenker at feil i hjernen eller salt eller proteinmangel kan ligge til grunn. Det viktigste akuttiltaket når halebiting først har oppstått er å identifisere og fjerne biteren så raskt som mulig. Også ofrene reagerer forskjellig på å bli bitt, da noen er mer passive enn andre. Manglende respons hos offeret kan ha sammenheng med dårlig helse som gir depresjon. Dårlig helse kan også gjøre at det blir smertefullt å stadig løpe unna biteren.

I neste nummer gir vi en oversikt over tiltak som kan brukes for å hindre at halebiting oppstår.