Gundas grynt

Tore Mælumsæter, redaktør 

Gunda har fått bred omtale i de fleste sentrale norske medier. Aftenposten ga den for eksempel god plass og mange øyne i terningkastet. Men Gunda har også vakt internasjonal oppmerksomhet og anerkjennelse.

For dette er virkelig ingen vanlig natur- eller dyrefilm. Den er heller ingen fargefilm. Gunda er en helaftens dokumentarfilm som går i svart hvitt, og er helt fri for mennesker, kommentarer eller synspunkter. Den bare skildrer dyra. Her er det deres lyder og måter å utforske verden på som er temaet. Du hører Gundas grynt og hennes kommunikasjon med grisungene sine. Filmens første tjue minutter viser Gunda liggende i halmen med hodet ut gjennom en åpning i plankeveggen til grisehuset. I løpet av denne tida kommer grisungene ut bak henne, én etter én. 

Det eneste som konkurrerer med ­grisenes egne lyder i denne filmen er lyden av en bråkete traktor som mot slutten av filmen kommer for å hente de avvente grisungene og kjøre dem videre til slaktegrislivet. Du ser ikke ­sjåføren en gang. 

Filmen er altså ikke et innlegg i debatten om dyrevelferd eller husdyrhold generelt. Her er det Gunda og gris­ungene hennes om slipper til med sine egne lyder, bevegelser og oppdagelser. Vi ser hvordan grisungene utforsker lyset, himmelen, jorda og verden. En helaftens spillefilm i svart og hvitt uten at du ser eller hører et menneske. Vi får se grisunger som halter seg gjennom livet på tre ben, og én som burde fått behandling for brokk. Men her er det ingenting som problematiseres. Alt vises bare slik det er. 

I filmen er kameraføringen slik at den tilsvarer omtrent samme høyde som Gunda ser verden. Selv om filmen ikke er noe debattinnlegg, så etterlater den ganske sterke følelser av å være det likevel, på sin egen spesielle måte.  

Gunnar Iversen i Rushprint har skrevet en grundig anmeldelse av hva dette prosjektet egentlig handler om, og hvordan filmen har blitt til. Fra den ­sakser vi følgende;

«I et intervju har regissøren fortalt at Gunda egentlig har sin bakgrunn i et barndomsminne. Da Kossakovsky var fire år gammel tilbrakte han noen måneder på en gård et sted ­mellom Moskva og St. Petersburg. På grunn av den bitende vinterkulden måtte de ta en grisunge inn i huset, og denne grisen ble den fire år gamle Victors beste venn. Når julen kom og bestevennen havnet på middags­bordet, protesterte Victor høylytt, og ville streike, men bestevennen var allerede død og skulle spises. I tretti år lette Kossakovsky etter en produsent som var villig til å ta risikoen det er å lage en film om griser. Det var møtet med produsent Anita Rehoff Larsen som endelig ga ham muligheten til å lage en helaftens dokumentarfilm om en grisepurke og hennes unger, noen kuer og en høne med ett ben. Anita Rehoff Larsen og fotograf Egil Håskjold Larsen møtte Kossakovsky første gang under filmfestivalen Nordic Docs i Fredrikstad for seks år siden, og Gunda har tatt fem år å lage. Meste­parten av filmen er innspilt på Grøstad gård i Tønsberg kommune i Vestfold hvor det drives frilands­grisehold», skriver Iversen blant annet. 

Gunda er et filmprodukt som skiller seg fra alt annet du har sett om dyr før.
Om denne filmen er verdt å se? Svaret er ja.