Gudmor for grisehelsa

Gudmor for grisehelsa

– Målet er naturligvis å beholde den gode helsestatusen vi har i norsk svineproduksjon. Men internasjonaliseringen går sin gang, og jeg tror vi må tenke mer nordisk i helsetjenesten for svin.

Om kort tid overtar Mona Gjestvang (46) som ny leder av Helsetjenesten for svin. Det er et velkjent ansikt fra svineproduksjonsmiljøet som da møter kolleger og produsenter over det ganske land. Det er også en velkjent stemme som møter mange. For Mona har stemme. Den har så absolutt latt seg høre når situasjonen har innbudt til det. Hun er kjent for å si hva hun mener, og alle har nok ikke alltid vært like begeistret for det. På den andre siden er Mona også kjent for å være en flink dyrlege. Ingen har noen gang trukket hennes faglige integritet i tvil. Summen av sterke faglige og personlige egenskaper har nå ført henne til frontlinjekamp for grisens ve og vel.

OPPVOKST I GRORUDDALEN

Mona er byjente, født og oppvokst i en fin gammel trevilla i Groruddalen i Oslo. Men nå treffer vi henne langt ute på landsbygda, i lyse, romslige og solvendte omgivelser sør i Stangebygda i Hedmark. Her bor hun sammen med mann og familie, og kommer nok ikke til å flytte herfra på en stund. Mange timer er lagt ned i hus og hage, med vakker utsikt vestover mot den gamle middelalderkirka i Stange, Mjøsa og Helgøya. I nord ser hun Hamar, og i sør stuper Skreifjella ned i Mjøsas djupeste bunn. Over fjellsidene svever jetflyene på vei opp og ned fra Gardermoen.

– Det er et stykke herfra og til Adamstua i Oslo hvor du når får ditt daglige virke?

– Det er det. Men slik har jeg for så vidt hatt det i mange år allerede gjennom jobben i Kjøttbransjens Landsforbund, så den forskjellen blir ikke så stor. Dessuten er barna våre store, sier Mona, det hjelper jo en del.

BIKKJA DØDE

– Hvorfor ble du dyrlege?

– Jeg har aldri vært sånn typisk hestejente fra by’n. Jeg husker bare at jeg bestemte meg for at jeg ville bli dyrlege allerede da jeg var sju år gammel. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg hadde en onkel med høner og gårdsbruk ute i Kroer ved Ås hvor jeg tilbrakte mye av oppveksten og trivdes utrolig godt. Da bikkja deres døde, var jeg helt sikker på hva jeg ville bli! Etter skole på Grorud og naturfaglinje på Bredtvedt var jeg ikke kapabel til å komme inn på Norges veterinærhøgskole. Jeg trengte praksis fra gård, og kom til Kitty Hoel på Hovinsholm på Helgøya i Mjøsa. Her ble jeg ansatt i kufjøset, og fikk en veldig fin og allsidig jordbrukspraksis. Som byjente måtte jeg første uka øve en hel kveld for å lære å rygge med traktor og tilhenger. Året etter tok jeg opp igjen en del fag som privatist i Oslo. Det gikk bra, men fortsatt hadde jeg ikke nok poeng til å komme inn på NVH. Jeg fikk sommerjobb ved Norsk Svineavlslags teststasjon på Hellerud, og dit kunne jeg sykle fra Grorud. Så ble det husdyrlinja og agronomutdanning på Buskerud landbruksskole i Modum. Fortsatt manglet jeg poeng, så jeg begynte i jobb på Veterinærinstituttet med å stelle forsøksdyr som mus, kaniner og geiter. Etter et halvt år fikk jeg tilbud om å være med i Vestfold-Buskerudprosjektet, ledet av Trygve Grøndalen. Jeg tror dette var en av de første kartleggingene av spedgrisdødelighet som ble gjort i Norge. 14 besetninger i Vestfold og Buskerud sendte inn alle spedgriser som døde til prosjektet i en periode. Vi obduserte 1400 griser, og dette var jeg med på i et halvt år våren 1982. Jeg tror det var da min første virkelige interesse for gris våknet. Samme høst kom jeg omsider inn på veterinærhøgskolen, hvor jeg tok eksamen i 1988, forteller Mona Gjestvang.

VILLE SPESIALISERE SEG

Året før hadde hun kjørt sin første praksis i et vikariat for Byberg/Amdahl på Hedemarken Dyreklinikk. Da mannen hennes, Jon, fikk jobb på svineavlslagets rånetestingsstasjon Bjørke i Vang ved Hamar året etter, flyttet de til Hedemarken for godt. Mona fortsatte å jobbe som veterinær med andre dyrleger på Hedemarken.

– Det var mye gris her, og det var moro å jobbe i dette miljøet. Produsentene var flinke, og jeg undersøkte mulighetene for spesialistutdannelse på gris på veterinærhøgskolen. Men jeg trengte kurs som ikke fantes på det tidspunktet. Harald Gjein, som da var leder av Helsetjenesten for svin, tipset meg om at det var mulig å få spesialistutdanning i Danmark. Jeg startet derfor opp i Danmark i 1993, og finansierte mye av denne utdanningen sjøl. I tre år pendlet jeg fram og tilbake mellom Danmark og Norge, og det var utrolig lærerikt. Den danske utdanningen var ikke minst veldig praktisk orientert. Men jeg er faktisk fortsatt den eneste norske dyrlegen som har svinefagdyrlegeutdanning fra Danmark. En islandsk kollega gjorde det samme som meg, og nå vet jeg at den svenske dyrehelsetjenesten hadde fem veterinærer med på forrige kull. Flere i Norge burde se nærmere på dette tilbudet, sier Mona. Her får en blant mye annet mange verdifulle kontakter i det grisefaglige miljøet.

FIKK INN HAMPSHIRE

Mona har også jobbet med fortynningsvæsker og sædkonservering i Norsvin, men forskning krever en type tålmodighet som kanskje ikke er Monas sterkeste egenskap. Hun søkte seg derfor nærmere pulserende svineproduksjonspraksis som helsetjenesteveterinær i Hed-Opp, hvor hun var til hun begynte som spesialveterinær på gris i Kjøttbransjens Landsforbund i 1999. Her ble hun etter hvert fagsjef for gris, og startet ScanPig som fikk en sentral rolle i import av hampshire som ny tredjerase til slaktegrisprodusentene i KLF-bedriftene. I regi av ScanPig arrangerte Mona et kurs i internsemin, og det ble inngått avtale med danske Hatting-KS om salg av artikler til norske svineprodusenter. Mona ligger ikke lenge på latsiden når ideene først popper opp.

FAGLIGE FELLESLØFT

– Kommer du til å snu opp ned på Helsetjenesten for svin, da?

– Nei, jeg tror ikke noen trenger å bekymre seg for det. Men relativt nye koster ser forhåpentligvis en del ting med nye øyne. Det viktigste nå blir å få gjennomført alle planlagte aktiviteter i langtidsplanen som Helsetjenesten jobber etter. Jeg gleder meg til å få jobbe nøytralt for en samlet bransje. Det er helt klart at temaet veterinærfaglig rådgivning i private og samvirkeorganiserte slakterier har alltid engasjert og interessert meg veldig Det at vi sammen har vært i stand til å gjennomføre faglige fellesløft som mykoplasmaprosjektet er et svært godt eksempel på, er veldig verdifullt, og forhåpentligvis noe vi kan tufte videre på. Vi har også en helt unik helsesituasjon som Norge må beholde. Der har vi mye å forsvare, men det kan være at vi skal se på muligheten for å gjøre en del av det i samarbeid med våre nordiske kolleger. Det tror jeg kan bli viktig framover, sier Mona Gjestvang.