Grundig stimulering av purka gir økt grisingsprosent

Et dansk feltforsøk viser at grisingsprosenten stiger med 6 prosent ved utvidet human stimulering av purkene ved inseminasjon. Dette fortalte Mads Thor Madsen, fagdyrlege i Landsutvalget for Svin, på svinekongressen i Herning.

Grundig stimulering av purka gir økt grisingsprosent

Selve inseminasjonsteknikken på gris er ganske enkel, men det som kan by på utfordringer er brunst og stimulering av purker under selve inseminasjonen. Det er også her det ofte går feil, eller ikke så bra som det burde ha gjort. Alle vet at arbeidet med å få purker drektige i bedekningsavdelingen er grunnlaget for hele svineproduksjonen. Skal du få gode resultater her, så er det en forutsetning at de avvente purkene kommer fra fødeavdelingen i passe godt hold. I bedekningsavdelingen kreves det utløsning av stårefleks og brunst, korrekt inseminasjon, og bruk av befruktningsdyktig sæd. For å sikre fostrenes utvikling og mange fødte grisunger er det nødvendig å minimalisere stress for purkene etter bedekning.

FREMPROVOSERING AV STÅREFLEKS

Hvorfor ønsker vi ståbrunst ved inseminering? Jo for det første er det den eneste reelle muligheten til å vite at purka er parringsvillig og klar til å motta sæd. Ståbrunsten utløses av hormonet østrogen. For det andre er det den eneste mulighet til å vite at purka er klar til å transportere sæden fra børhalsen opp til egglederne hvor befruktningen skjer. Denne sædtransporten skjer ved hjelp av sammentrekninger i børen som utløses av hormonet oxytocin. Oxytocin dannes i en kjertel i hjernen og utskilles blant annet ved seksuell stimulering av purka. Før en bedekning utfører rånen en brunstkontroll. Purka utsettes for rånelukt, rånens parringsgrynt, rånens berøring og synet av rånen. Fra naturens side er alt dette med på å stimulere purka til å vise stårefleks og vise rånen at den er i brunst. Ved inseminasjon er brunstkontrollen vanskeligere, fordi vi mennesker ikke har de samme egenskapene som en råne. Det vi kan og bør gjøre som inseminører er å etterligne rånens berøringer på følgende måte (Utvidet human stimulasjon):

1. Støt i flanken med knyttneve (Bilde 1) 2. Gripe og løfte i lyskefolden (Bilde 2) 3. Støte med knyttneve under kjønnsåpningen (Bilde 3) 4. Kryssgrep5. Rideprøve, hvor inseminøren prøver, om purka villig finner seg i, at en person setter seg på den, og beveger setet frem og tilbake. (Bilde 4)

Før brunstkontrollen skal rånen aktiveres. Det vil si at purka som minimum skal ha trynekontakt med rånen.

Aktiveringen av rånen kan for eksempel skje ved at en kaster et papir, som vi har brukt til å tørke av purkas kjønnsorgan før inseminering, inn i rånebingen på et sted der vi gjerne vil at rånen skal stå plassert. Et annet alternativ er å gi rånen godbiter. Ungråner kan også til en viss grad læres opp til å stå ved siden av purkene. Dersom purka viser stårefleks kan den insemineres. Hvis ikke, skal det utføres brunstkontroll med 12 timers mellomrom til den viser stårefleks.

INSEMINERING PÅ DET RETTE TIDSPUNKTET

I danske besetninger er den gjennomsnittlige brunstlengden for eldre purker 60 timer, og ungpurker har en kortere brunst på ca. 35 timer. Eggløsningen skjer ca. 2/3-deler ute i brunsten, og for eldre purker vil det si etter ca. 40 timer. For å få et stort kull er en avhengig av at inseminasjonen skjer 24 timer før til 4 timer etter eggløsningen. Eggløsningen er indirekte styrt av brunstlengden. Som kjent har purker som kommer raskt i brunst etter avvenning en lang brunst, og purker som kommer senere i brunst en kort brust. Brunstlengden varierer mellom besetninger, men nyere undersøkelser har vist at den gjennomsnittlige brunstlengden innen besetning som oftest er lik fra pulje til pulje. For å kunne kartlegge brunstlengden anbefales det å bruke et brunstkontrollskjema for noteringer på den enkelte purke morgen og kveld i brunstperioden. Etter at hvert dyr har gått igjennom to runder med noteringer kan den gjennomsnittlige brunstlengden i besetningen beregnes.

GOD SÆDTRANSPORT

For å få en vellykket befruktning må sæden transporteres fra børhalsen til egglederne. For å sikre utskillelsen av oxytocin og de nødvendige sammentrekningene av børen til sædtransport er det viktig at vi både utfører den beskrevne 5 punkts brunstkontrollen rett før inseminasjon og fortsetter å stimulere purka under inseminasjonen. Rånen er igjen modell for stimuleringen under inseminasjonen (Utvidet human stimulasjon):

1. Utføre omvendt rideprøve, hvor inseminøren flytter setet langt tilbake på purkas rygg – og inseminørens hode er vendt mot purkas bakende. (Bilde 6)

3. Bruke den ledige hånden som ikke holder sæddosen til å løfte i lyskefolden. Eventuelt også påvirkning av purkas jur.

4. Bruke foten og leggen til å stimulere området rundt purkas skulderblad.

Purker som bedekkes med råne eller får god manuell stimulering får et høyt innhold av oxytocin i blodet. Det er gjort undersøkelser som viser at det ikke er noe forskjell på oxytocinnivået i blodet til purkene etter skikkelig manuell stimulasjon og ved naturlig paring med råne de første 20 minuttene etter stimuleringens begynnelse. Minimal stimulasjon ga lavt innhold av oxytocin i blodet på purkene. Inseminasjon skal skje innen 20 minutter etter stimuleringen har begynt. Restimulasjon kan starte 30- 40 minutter etter den første stimulering.

ULIK STIMULASJON PÅVIRKER REPRODUKSJONSRESULTATENE

I en dansk feltundersøkelse som ble avsluttet sist sommer ble det undersøkt om grisingsprosent og antall totalfødte griser hos purker (ikke ungpurker) ble påvirket av om det ble utført en lav eller utvidet human stimulering i forbindelse med inseminasjon. I begge gruppene av purker ble stimulasjonen først utført etter at en råne var aktivert, slik at purkene hadde mulighet for trynekontakt. Rånen var hele tiden til stede i bedekningsavdeling mens purkene oppholdt seg der. Purkene i gruppen med lav stimulering ble stimulert til ståbrunst, og under inseminasjon ved at inseminøren plasserte en hånd bakerst på ryggen og forsøkte å skubbe purka framover til hun sto. I forsøksgruppa med utvidet human stimulans ble purkene stimulert både til ståbrunst og under inseminasjonen som beskrevet punktvis ovenfor. Resultatene viste at purkene som hadde fått en utvidet human stimulering hadde 5,9 prosentpoeng bedre grisingsprosent sammenlignet med de purkene som hadde fått lav stimulering (tabell 1). Det er verd å merke seg at grisingsprosenten er høy i begge gruppene, og at variasjonen i grisingsprosent var mye mindre i gruppa som hadde fått god stimulans i forbindelse inseminasjon. Antall grisunger i kullene ble ikke påvirket av stimulasjonsgraden ved inseminasjon. Begge gruppene lå på ca. 14,6 totalfødte per kull. Den utvidede humane stimulasjonen sikrer at flere purker viser ståbrunst. Ved en dårligere stimulasjon vil en ikke fange opp problempurker, men de purkene man får inseminert er i ståbrunst og dermed påvirkes ikke kullresultatene.

Utvidet human stimulasjon før og under inseminasjon av purker er ikke noe nytt. Men det er arbeidskrevende, og det kan derfor være fristende å slurve litt når purka står likevel. På bakgrunn av resultatet i forsøket er anbefalingen å utføre stimulering etter alle de oppsatte punktene i forbindelse inseminasjon selv om vi kan få purka til å stå etter en enklere behandling.

Tabell 1: Totalt antall purker, gjennomsnittlig grisingsprosent og intervall (min.-maks.) for grisingsprosentene, fordelt på grupper

Gruppe

Ant purker

Grisings %

Intervall

Lav human stimulasjon

1054

83,4 a

74,2-90,6

Utvidet human stimulasjon

980

89,9 b

87,2-90,3

a,b: Forskjellig bokstav innenfor kolonne angir statistisk sikker verdi (p