Grundig planlegging er viktig før millionene ruller

Grundig planlegging er viktig før millionene ruller

Det startet med en tanke, og endte med en plan. Men usikkerheten kom snikende, og planen ble glemt. Et år senere startet prosessen opp igjen, og nå ble prosjektet omarbeidet.

– Jeg er veldig glad for at vi gikk flere runder med prosjektet før vi bestemte oss for å starte. Vi brukte blant annet mye mer tid på økonomiske analyser andre gangen. En ting er å bygge et nytt hus, men det skal drives også. Jeg fikk hjelp til å lage sårbarhetsanalyser hvor vi la inn forskjellige marginer. Jeg har fôra banken med regnskapstall, dekningsbidragskalkyler og lignende. Jeg tror dette var en veldig viktig prosess både for meg sjøl, banken og rådgiverne rundt meg, sier Gunnar Aursand.

Åpent hus

Fredag 16. mars åpnet han husene sine for yrkesbrødre og kolleger hjemme på Storsveet ute på halvøya i Trondheimsfjorden. Også i Aursands tilfelle kom det overraskelser som måtte takles på strak arm. Grunnforholdene under det planlagte grisehuset viste seg å være to-tre ganger dyrere å håndtere enn opprinnelig planlagt. Da er det viktig å ha kjørt en grundig og åpen planleggingsprosess i forhold til bank og rådgivere. Gunnar er veldig godt fornøyd med hvordan banken taklet denne ubehagelige overraskelsen i starten av prosjektet. For han legger ikke skjul på at det var perioder i starten da de også sjøl begynte å tvile på det de hadde satt i gang.

«Du må bygge nytt, Gunnar»

Det hele startet på en fest i 2003, da Gunnar nettopp hadde tatt over gården og svineproduksjonen etter foreldrene sine. En av festdeltakerne var sikker i sin sak; «Du er nødt til å bygge nytt fjøs du nå, Gunnar”.

Men nå hadde Gunnar nettopp tatt over gården, så noe nybygging var ikke aktuelt her nei. Likevel kvernet nok dette i hodet på den unge frostingen. Året senere begynte han å regne, kalkulere og kikke på grisehus.

– Jeg visste i hvert fall litt om hva jeg ikke ville ha, sier Gunnar. Dette var våren og forsommeren 2004. Det begynte å gå litt nedover med økonomien i svinekjøttmarkedet. Flere ble skeptiske, kundekontakt Einar Rønningen i DnB inkludert. Gunnar fikk ikke direkte nei, men den store begeistringen var det vanskelig å få øye på. Planene ble lagt vekk og glemt.

En pause gjorde godt

Men det var litt for enkelt å gi opp også, og et år senere tok Gunnar planene opp igjen. Han var likevel glad for at banken hadde helt litt kaldt vann i blodet på ham året før. Det ble kjørt nye analyser for drift, økonomi og sårbarhet. Bjørn Åge Fjeset på slakteriet kom sterkt inn i bildet, og det samme gjorde leverandører og andre aktører i bransjen. I februar 2006 ringte Einar Rønningen igjen til Gunnar Aursand, men denne gangen med en hyggelig beskjed. Skog ble hogd, fjell ble sprengt og jord ble flyttet, sjøl om tvilen igjen kom snikende da den voldsomme stenhaugen lå på byggetomta. Kostnadsoverslaget til tomta kunne ganges med både to og tre. Men den 15. mai startet støpinga, og 20. september i fjor kom de første seks måneders purkene inn i det 960 kvadratmeter nye huset. Hele bygget kom på cirka seks millioner kroner (eksl. besetning), hvorav tomtekostnaden utgjorde en drøy million.

– Feil å spare på dyrematerialet

– Jeg hadde byggeleder i starten av prosjektet (betong og grunnarbeider), og det vil jeg anbefale andre å gjøre også. Det ble ikke dyrt, og jeg kunne faktisk tenkt meg å bruke byggeleder i større deler av byggeprosjektet, blant annet i prisforhandlinger. Vi som er grisebønder er ikke like gode i alt, og jeg innrømmer i hvert fall det.

– Hva la du vekt på ved oppbygging av besetning?

 – Her reiser du et viktig spørsmål. Vi driver formeringsbesetning, og etter min mening blir det helt feil å spare på dyrematerialet. I et nytt hus må det være produksjon fra dag én. Jeg har kjøpt inn dyr for 400 000 kroner for å komme i gang. Alle puljene har ikke vært fulle, men jeg har prøvd så godt jeg har kunnet. Jeg har kjøpt inn flere dyr enn strengt tatt nødvendig. Jeg har hatt litt dårlig erfaring med kjøp av bedekte purker, så jeg valgte å kjøpe inn seks måneders ungpurker og bygge opp besetningen fra grunnen av.

Fire nye fødeavdelinger

Nybygget er knyttet sammen med det gamle grisehuset. Det er bredt og langt, og gjeldpurke- og bedekningsavdelingen er i et stort rom under langsida mot øst. Under mønet er det vegg, og på vestsida ligger det fire like fødeavdelinger. Aursand valgte fire i stedet for to. Det siste hadde naturligvis vært billigere, men det letter arbeidet i hverdagen å ha fire separate avdelinger. Nå kan han vaske og sprute så mye han vil i én fødeavdeling, legge igjen pistolen og gå inn uten å tenke på at produksjonen forstyrres i de tre andre.

Det er både gulvvarme og varmelamper i fødeavdelingene, og begge deler brukes for å få smågrisene inn i smågrishjørnet så raskt som mulig. Ikke sjelden er det slik at grisungene ligger der de skal når Gunnar kommer inn på morgenkvisten og ei purke har griset om natta.

Tørt og vått fôr

Han ville ha tørrfôr i fødeavdelingen, og slik har det blitt. Det er viktig å få grisungene tunge raskt, og etter ni puljer har de nå ei vekt på 7,3 kilo i gjennomsnitt. Fôringsanlegget har ikke volumbokser, men mengden med fôr blir lagt ut på rørstrengen og transportert til riktig ventil som åpner i riktig tid. Fôrkurver, mengder, fôrslag o.s.v. blir styrt av data. Over krybbene er det Dominoautomater som anlegget legger fôret nedi.

– Overgangen fra normfôring til appetitt bør ikke skje før cirka 14 dager etter grising, sier Gunnar. Ved avvenning går purkene over til våtfôr. Dette å velge overgang fra tørt til vått var en sjanse å ta, og Gunnar erkjenner at han ikke alltid er like fornøyd med hvordan denne overgangen går. Det kan bli litt vanskeligere å få brunst med dette fôringsregimet.

Smågrisene går igjen og fôres med tørt smågrisfôr i samme automat som purka brukte. Fôringsanlegget håndterer flere fôrtyper i samme anlegg.

Salg av livdyr

Aursand driver som sagt en formeringsbesetning. Han tviler litt på lønnsomheta ved å selge bedekte purker. Det høres fint ut å få oppgjør på ca 5000 kroner for ei bedekt purke, men det er mye arbeid for å få klaff i denne produksjonen. Han har en følelse av at salg av småpurker og seks måneders purker gir bedre økonomi for sin egen del.

I dag er det cirka 100 årspurker på Storsveet. De produserer ca 220 kull, og Aursand planlegger å selge cirka 600 livdyr i året til sine ti kunder. Men ennå er ikke salget så stort. Det mangler omtrent 150 livdyr på det. Livdyr som ikke blir solgt bedekkes og selges på det frie markedet rundt omkring. 100 – 150 griser går til slakt. Produksjonsresultatet når det gjelder antall avvente ligger så langt på 23 – 24. Gunnar kjøper hvert år inn 100 seks måneders purker fra en foredlingsbesetning, og han styrer sjøl hele butikken med inseminering og det hele. Samboer Grete Nåvik og far Ola er også tungt inne i drifta, for det er mye å gjøre. Gunnar vurderer derfor å avertere etter en person i halv stilling. Det gamle grisehuset er heller ikke helt ferdig ombygd.