Grisen og mennesket

Det er et stort og viktig fagområde å studere dyrs atferd. Hva er årsaken til atferden, og hva er den biologiske funksjonen? I den første av tre ­bolker med stoff til studieringen går fagfolk med stor kompetanse på feltet ­djupere inn i temaet. Produsenter som har mange år på baken i grisehuset sitt vil som regel ha god bakgrunn for å diskutere dette. Erfaringene er mange, og de er helt sikkert forskjellige. 

Likevel vil jeg tippe at de fleste som leser artiklene vil få nye momenter å tenke på, og se enkeltdyr og dyr i flokk med litt andre øyne enn de gjorde før de leste artiklene. Dessuten vil jeg tippe at produsenter med individuelle erfaringer vil ha sterke meninger om hva som er viktig og mindre viktig i de mange ­avveiningene som må gjøres i hverdagen. 

Slikt kan det bli mange gode diskusjoner av. Hvorfor er det slik at noen produsenter har problemer med møkkete binger hos smågris og slaktegris, mens ­andre knapt nok trenger å skrape når de er innom fjøset? Og hvorfor opplever noen ganske ofte at purker er urolige og hissige i forbindelse med grising og ­behandling av spedgriser, mens andre sjelden eller aldri opplever slike ­utfordringer?

Kanskje har det noe å gjøre med måten vi leser dyras signaler på? Eller er det kanskje omgivelsene til grisene som ikke er optimal i forhold til deres naturlige atferd?

Her handler det om å dykke djupere inn i griseatferdens opprinnelige funksjon. Er det forskjell på tamme grisers atferd i forhold til ville?

Og kommer diskusjonen om større binger og flokker tilbake? Forskningsmiljøer ute og hjemme jobber med innredninger for store flokker av slaktegris, ungpurker og drektige purker. Er det dette som er morgendagens løsninger? Kan det ­redusere aggresjon, øke den sosiale stimuleringen og gi dyra mer bevegelse?

Mange interessante spørsmål å diskutere med kolleger i nærmiljøet og fagfolk i bransjen. Grisen og mennesket har en lang historie sammen, og hver for seg.