Grisen lager julefest for 9.klassingene i Løten

Grisen lager julefest for 9.klassingene i Løten

Årets julemiddag for 9. klassingene i Løten i Hedmark blir ikke som tidligere julemiddager. I hvert fall ikke for de av elevene som pleier å ha gris på bordet julaften, og det skulle vi tro er de fleste.

Menyen er kanskje den samme, med ribbe og pølse og det som hører til. Men niendeklassingen som sitter ved bordet har blitt mer enn ett år eldre siden sist. Hun og han har trolig ganske andre assosiasjoner til julemiddagen i år enn året før. Og det kan elevene takke Løten Bondelag, Gilde Hed-Opp og Norsvin Løten for. De sørget nemlig for at vel 100 niendeklassinger ved Løten ungdomsskole fikk nærkontakt med grisen som de antakelig sent vil glemme. Ribba blir aldri helt den samme, etter at arrangørene for første gang dro i gang et skoleprosjekt som de kanskje håper kan bli et fast tilbud til ungdomsskoleelevene i kommunen.

«PROSJEKT SKOLEGRIS»

«Prosjekt skolegris» startet 11. november. Svineprodusent Gustav Grøholt i Løten forklarte elevene i et fullsatt auditorium om grisens liv og levnet, helt fra unnfangelse og fram til slaktebilen. Grøholt er både smågrisprodusent og slaktegrisprodusent, og fikk på den måten forklart elevene hva kombinert svineproduksjon går ut på. Samme produksjon har for øvrig Einar Myki, som representerte Løten Bondelag. Løten er i det hele tatt en stor og viktig svineproduksjonskommune i Gilde Hed-Opps distrikt, faktisk den femte-sjette største grisekommunen.

ÉN AV TRE I GRISEHUS

En enkel håndsopprekning i auditoriet avslørte at 20–30 av de vel 100 elevene faktisk hadde vært inne i et grisehus. Men sjøl i en landkommune som Løten, så er det altså et mindretall av skoleungene som har vært inne i et grisehus. Det var likevel ingen som ikke hadde sett en levende gris.

Gustav Grøholt fortalte om grising, og om forskjellen på spegris, smågris og slaktegris. Han sa litt om hvilke raser som ble brukt i produksjonen, og forklarte at det var 50 prosent landsvin, 25 prosent yorkshire og 25 prosent duroc i kjøttet som ble pakket under merket Edelgris.

Mange av elevene var nok imponert over hvor produktive norske landsvinpurker er; at de kan få så mye som 2,4 kull i året, eller 20–25 grisunger. Og at disse grisungene vokser veldig fort!

LETTERE FOR JENTER

Hans Petter Rasmussen, utdannet pølsemaker og kjøttskjærer, hadde med seg to lærlinger fra Gilde Hed-Opp, ei jente og en gutt. Jenta, Terese Mellum, forklarte at slakteryrket i dag passer like godt for jenter som for gutter. Det har hatt rykte på seg for å være veldig tungt, men det har skjedd mye når det gjelder å industrialisere de tyngste arbeidsprosessene. Sammen forklarte de tre hva som skjer etter at grisene til Grøholt og Myki kommer ut av slaktebilen på anlegget på Rudshøgda. Det kan det slaktes 240 griser i timen, og roboter er tatt i bruk for å gjøre den tunge nedskjæringsjobben.

– Det er 580 ansatte på Rudshøgda, og alle gjør sin del av jobben. Av disse har 210 fagbrev. Vi produserer kjøttdeig til hele landet, samt røkte og marinerte wok-produkter for å nevne noe, sa Rasmussen, og sendte rundt stålbrynjer, stålhansker og avlivingspistol.

STILLE SOM MUS

Deretter bar det inn på ungdomsskolens nye og flotte skolekjøkken. Her ble flokken delt inn i tre grupper, og ved hver kjøkkenbenk lå det en halv gris. Sjølve slaktinga fikk de altså ikke se denne gangen, men det var kanskje like lurt. For enkelte av elevene var det tøft nok å møte en halvskjært gris. Noen ga uttrykk for at de hadde gruet seg litt til denne dagen, men det gikk utrolig fint. En smule tilløp til uro på slutten av fellessamlinga i auditoriet forsvant helt straks elevene kom inn på kjøkkenet og fikk se tre halve griseslakt. De fikk forklart forskjellen på skinke, side, kam, bog og nakke. Alle fulgte nøye med da lærlingene og pølsemarkeren forklarte og stykket opp slaktene i grove deler. De tre halve grisene ble gitt skolen og elevene til odel og eie, så det har ikke manglet på julelige skolekjøkkenoppgaver i tida fram mot jul.

Alt i alt et kjempefint prosjekt for alle involverte. Fint for elevene, fint for skolen, fint for slakteriet som skal rekruttere ungdom, og fint for svineprodusentene som kanskje føler at avstanden mellom deres hverdag i fjøset og kundens hverdag ved butikkdisken ofte er i største laget. Slike tiltak hjelper nettopp