Grisebitere skal bli gla’gris

av Kristine Hov Martinsen, avlsforsker Norsvin

Basert på informasjonen om besetningsmiljøene skal vi utvikle nye protokoller og veiledning for å forebygge, forutse og håndtere halebiting på besetningsnivå. Vi har allerede startet identifiseringen av ulike besetninger vi ønsker å ha med i prosjektet, og har et samarbeid med en student på Høg­skolen i Hedmark som skal undersøke sammenhenger mellom halebiting og luftkvalitet i fjøs i Sør-Norge.

Driftsstyring og miljø
Det er tidligere gjort mye forskning rundt forebygging, håndtering og risikofaktorer i forhold til halebitings­utbrudd, men lite på data fra Norge. Derfor vet vi at halebiting er en kompleks atferd som styres av veldig mange forskjellige faktorer i miljøet rundt grisen, i tillegg til grisen selv. Eksempler på slike faktorer er tilgang på sysselsettings- og rotemateriale, dyretetthet, eteplasser, kapasitet på drikkenipler, luftkvalitet, temperatursvingninger og trekk, fôrets næringsinnhold, fôringssystemer og helse­status. Første delen av prosjektet omfatter driftsstyring og miljø. 

Genetisk komponent?
Prosjektet skal også undersøke om det er individuelle forskjeller mellom dyr i forhold til å utføre halebiting og om disse forskjellene skyldes genetisk variasjon. Tidligere er det få studier som har gjort genetiske studier av halebiting i felt, fordi det er en vanskelig og tidkrevende egenskap å registrere. Egenskapen er ikke uttrykt hele tiden på samme måte som for eksempel fôrforbruk eller tilvekst, men oppstår plutselig og i perioder. I tillegg er det et samspill mellom flere dyr i bingen; de som biter, de som blir bitt og dyr som ikke deltar. Det er lett å registrere de som blir bitt, men vanskeligere med dem som biter. 

En studie som gjorde en genetisk analyse av egenskapen «halebiter» beregnet at om lag fem prosent av variasjonen i egenskapen kunne forklares av genetikken hos dyrene. Det er også studier i utlandet som har funnet signifikant effekt av rase på egenskaper som er knyttet til skadelig sosial atferd i bingen. 

Basert på tidligere arbeider mener vi å ha et godt utgangspunkt for å gjøre genetiske analyser av halebiting. Vi er avhengig av informasjon om halebiting i besetninger, og skal registrere forekomst av halebiting på Norsvin Delta, i avlsbesetninger og i bruksbesetninger med krysningsdyr. Vi skal også genotype alle krysningsdyr hvor vi registrerer halebiting for å gjøre det mulig å bruke informasjonen i avlsverdiberegningene senere. For framtiden blir det interessant å definere avlsmålet for en så kompleks egenskap som halebiting. Skal vi selektere for griser som ikke biter andres haler, dyr som i mindre grad er ofre for halebiting, eller de som er såkalt «nøytrale» og ikke deltar i atferden? Det er ulike måter å nærme seg problemet på.

Slik skal halene se ut når alt er i orden i grisebingen. Kan avl hjelpe oss til å plukke ut de dyra som har høy sosial intelligens og fungerer godt i bingen?

Avl for dyr med høy sosial intelligens
En måte å inkludere halebiting i avlsarbeidet, er ved å bruke modeller som hjelper oss å plukke ut dyr som har høy sosial intelligens og fungerer godt i bingen. Hvordan dyr påvirker hverandre innad i bingen (tilvekst, fôrforbruk, halebiting osv.) er nemlig arvelig. Vi kan derfor selektere for dyr som er genetisk disponert for å bidra til at alle i bingen vokser godt, utnytter fôret effektivt, og har lite halebiting. Dette vil indirekte si mindre uønsket atferd i bingen som er med på å hemme viktige egenskaper. Flere studier har vist at seleksjon av dyr med positiv effekt på egenskapen tilvekst i en binge også vil redusere frekvensen av halebiting. Dette skyldes at halebiting i utgangspunktet har negativ effekt på tilvekst. Å ta i bruk slike sosiale genetiske effekter i avlsverdiberegningene, vil derfor bidra til bedre dyrevelferd og økonomisk resultatet hos bonden.

Halebiting og andre egenskaper
Fordi halebiting er en arbeidskrevende egenskap å registrere, er det også aktuelt å undersøke om det finnes andre egenskaper som er lettere å registrere og har en sterk sammenheng til denne atferden. Studier på­peker sammenheng mellom hale­biting hos gris og lave serotoninnivåer i blodet. Serotonin produseres av 

aminosyren tryptofan, og er viktig i reguleringen av blant annet humør, selvfølelse og velvære hos mennesker. Lave nivåer av dette stoffet kan få mennesker til å føle seg deprimert, angstfylte og nedfor. Høye nivåer knytter seg derimot til lykke og tilfredshet. Hypotesen er derfor at dyr som føler seg lykkelige og tilfredse biter mindre haler enn gris som føler seg frustrert eller deprimert. Vi har derfor som mål, i samarbeid med et annet Norsvinprosjekt (MetaPig), å undersøke om det er sammenhenger mellom hale­biting og konsentrasjonen av dette stoffet i blodet hos griser.

En annen studie har vist at det kan være sammenhenger mellom endringer i eteatferd i forkant av et potensielt halebitingsutbrudd, hvor færre måltider per dyr ble registrert i forkant av utbruddet hos gris som spiste i fôrstasjoner. I tillegg var de dyra som i samme periode spiste oftere enn de andre mer utsatt for å bli halebitt enn andre var. Norsvin har veldig gode data på eteatferd fra Norsvin Delta, og dette vil bli brukt videre i prosjektet for å se om det finnes en genetisk sammenheng mellom ulike typer eteatferd og halebiting.

Vi har store forventninger til prosjektet, og håper det vil gi oss ny kunnskap om halebiting i de norske avlspopulasjonene, og at vi kan utvikle verktøy og avlsstrategier som sikrer høy kvalitet på Norsvins genetiske produkter, og dermed best mulig økonomisk resultat for norske svineprodusenter.

Norge optimalt for halebitingsforskning

Halebiting karakteriseres av biting på halen til en bingekompis som fører til synlig skade gjennom ubehagelige sår, og kan føre til betennelser i kroppen. 

Sammenliknet med resten av Europa, har halebiting vært et mindre problem i Norge. Dette skyldes i hovedsak at besetningene er mindre og har god helsestatus, i tillegg til at vi har gode driftsrutiner og høye krav til dyrevelferd. Dette har gjort at norsk svineproduksjon har vært kjent for å ha hele haler, ettersom vi ikke halekuperer spedgrisen. 

I Norge fokuserer vi på å forbedre miljøet rundt grisen for å forebygge halebiting, og vi er derfor i en unik situasjon fordi vi har hele grisehaler i alle fjøs. Dette gir Norsvin et godt utgangspunkt for å forske på hale­biting. 

Både smågris og slaktegris
Halebiting er en atferd som oppstår gjennom samspill mellom to eller flere dyr i en binge. Den kan oppstå både i smågris- og slaktegrisperioden. Halebiting er en velferdsutfordring i svineproduksjon, både fordi det er smertefullt for dyret som blir bitt, men også fordi det kan føre til andre sykdommer hos dyret. Halebiting er ofte et tegn på at faktorer i miljøet rundt grisene ikke er optimale. 

Sist, men ikke minst, er halebiting en økonomisk utfordring for bonden. Halebiting i en besetning fører ofte med seg ekstra kostnader knyttet til behandling, plass og økt fôrforbruk. Det blir tapte inntekter dersom dyr må avlives, eller gjennom trekk eller kassering av slaktet.