Grassaft til gris

Grassaft til gris

I Norge brukes omlag 200 tusen tonn importert soyamel til landdyr. Hver slaktegris i Norge spiser omlag 30 kg soyamel i løpet av livet, hvilket utgjør 10 prosent av total fôrrasjon. 

Kan produksjon av norske proteiner basert på norsk gras bidra til å øke andelen norskproduserte proteiner til grisen? Dette skal vi drøfte her. Svinenæringen har en visjon om at norsk gris skal ha et helnorskt fôr innen 2020, fordi dette er viktig for beredskapen, bærekraften, matsikkerheten og omdømmet.

Kornet må suppleres

Samtidig er det viktig at grisen spiser råvarer som ikke er menneskemat. I dag er bygg og fôrhvete de viktigste komponentene i et svinefôr, men korn aleine inneholder for lite protein til å kunne være et fullverdig svinefôr. Det trengs derfor råvarer som har høyere proteininnhold, slik som soya, oljefrø og åkerbønner. Utfordringen med disse vekstene er at de enten ikke kan dyrkes i Norge, eller kun kan dyrkes i områder med godt klima, og derfor ofte i konkurranse med matkornproduksjon.

Forskning for nye norske proteinråvarer

Flere nye proteinråvarer er under utreding, og bioraffinering av tømmer, tang og tare er kjerneaktiviteter i store norske forskningsprosjekter. Parallelt med disse prosjektene har vi studert potensialet i gras, for produksjon av protein til svinefôr, høstet i nærområdet til svinoppdrettet.

Det er svineproduksjon i alle fylker, og gras kan dyrkes i hele landet. Gras som ferskt, graset som tørka høy, eller graset som ensilert surfôr kan ikke dekke store deler av fôrrasjonen til slaktegris. Dette fordi gras har for mye trevler, og fordi lettfordøyelig protein lett omdannes til enkle nitrogenforbindelser som ammoniakk og urea. Grisen må ha et protein bestående av aminosyrer, og kan ikke nyttegjøre seg enkle nitrogenforbindelser. Gras er derfor et ypperlig fôrmiddel til drøvtyggere, da disse dyra har mikrober i vomma som kan bryte ned trevlene, samtidig med at alle typer nitrogenforbindelser brytes ned og bygges opp igjen til fullverdig «animalsk» mikrobeprotein.

Forskningsutfordringer

Det er tre hovedutfordringer som må løses for at gras skal kunne bli en proteinråvare til gris, og andre enmaga dyr:

1) Tunge og lettfordøyelige næringskomponenter i gras må separeres.

2) Lettfordøyelige næringskomponenter må stabiliseres, slik at de ikke brytes ned og går tapt.

3) Det må produseres et visst kvantum med essensielle aminosyrer per arealenhet.

Produksjon av grassaft til gris

Første forhold kan løses ved at ferskt gras kjøres gjennom en saftpresse (bilde 1). Her kan man stille inn grad av grassaftutpressing. Grassafta som produseres inneholder lettfordøyelige næringskomponenter av protein, karbohydrater og fett (bilde 2). Restfraksjonen er trevlerik og er fortsatt egnet som fôr til drøvtyggere (bilde 3). Under normale høstingsmetoder for gras for produksjon av silo og høy forsvinner mye av næringsstoffene i denne grassafta ved avrenning og nedbryting/fordampning, mens noen av næringsstoffene i grassafta vil være næring som til vanlig   forblir i ensilert silo og høy. Verdien av restfraksjonen til drøvtyggere bør studeres nærmere i oppfølgende studier.

Den andre utfordringen er relatert til at grassafta, på grunn av sine lettfordøyelige næringsstoffer, starter å gjære svært raskt. For at næringsinnholdet ikke skal falle, må grassafta produseres fra helt ferskt gras der nedbrytingen er stoppet. Her har vi testet ulike teknikker, og har kommet frem til at det fungerer godt å bruke organisk syre som stabilisator. Dersom grassafta ikke stabiliseres, vil et fall i aminosyreinnholdet på 30 prosent være et mulig utfall, samt at dyr ikke tåler feilgjæret fôr. 

Tørre grasproteiner

Dersom man ikke klarer å stabilisere grassafta, kan produksjon av tørt grasprotein vært en løsning. Dette forenkler anvendelse av grasprotein i kraftfôr, men er en mer kostnadskrevende prosess. Til smågrisfôr kan dette likevel være aktuelt, da alternative proteinråvarer har en svært høy pris, og mange kraftfôrfabrikker har store utfordringer med bruk av animalske proteinråvarer da det blir produsert drøvtyggerfôr i samme anlegg.  Dersom man kan produsere et grasprotein med høy tørrstoffprosent, ser vi også et stort potensiale i at grasprotein kan brukes til andre enmaga dyr som kylling og oppdrettsfisk.

Flytende grassaft

Til erstatning for soya i slaktegrisfôr, ligger det et stort potensiale i å anvende grassafta som en flytende råvare. Gris får ofte fôret som våtfôr, enten som kraftfôr og vann, eller som miljøfôr og et komplementerende kraftfôr med mineraler og vitaminer. Ved en slik anvendelse av grassafta, må væsken være lagringsstabil og kunne oppbevares i flere måneder, uten forringelse av næringsinnholdet.

Produksjon av essensielle aminosyrer per arealenhet

Den tredje utfordringen er knyttet til om det fra grassaft produseres tilstrekkelige mengder essensielle aminosyrer per arealenhet. For å utrede dette er 32 grassaftanalyser tatt i 2016 av ulike forsøksarealer ved Hedmark Landbruksrådgiving (Blæstad, Ridabu). Det er testet ulike grassortblandinger, høstet med ulik hyppighet og til ulik tid i sesongen (bilde 4). Våre resultater viser at produksjonen av grassaftprotein har et optimum i juni, og at flere slåtter øker avlinga av grassaftprotein, samt at høyt kløverinslag, bruk av gjødsel og særlig husdyrgjødsel er positivt for mengde og kvalitet av produserte aminosyrer.

Forsøk i Ringsaker

Parallelt ble det ved en gård i Brøttum, Ringsaker (320 moh.) høstet grassaft fra fire slåtter. Det kan ikke dyrkes mathvete på gården, og produksjon av bygg og andre fôrkornsorter er heller ikke lønnsomt på grunn av avlinger på under 400 kg per dekar. Det er god tilgang på grisegjødsel på gården, som blir spredt på enga med slangespreder på våren og etter førsteslåtten. Det høstes til vanlig to slåtter, mens vi for grassaftproduksjonen har tatt fire slåtter. Vi finner at det under disse forholdene kan produseres en grassaft som har 25 til 30 prosent protein i tørrstoffet. Med en gjennomsnittlig tørrstoffprosent på sju prosent, og en produksjon av fire tonn grassaft per dekar, gir dette en avling på gjennomsnittlig 80 kg protein per dekar (Tabell 1). To tredeler av denne proteinavlingen ble høstet ved de to første slåttene som ble gjort i juni. Sammenlignet med mengde protein og aminosyrer produsert med soyabønneproduksjon i Brasil, kan vi se at proteinet fra grasproteinet kan erstatte 150 kg soyamel. En soyaavling er på omlag 273 kg per dekar, hvorav 80 prosent blir soyamel og 20 prosent blir tatt ut som olje. Soyamelet har 50 prosent protein. Vi kan se at grassaftnivåene av de essensielle aminosyrene lysin og cystein kan erstatte en litt mindre mengde soyamel, men at nivåene av metionin, treonin og tryptofan kan erstatte en større soyaavling, ikke langt fra det de høster fra soya i Brasil. Aminosyreprofilen av grassaftprotein passer godt til svinefôr, og sammenlignet med norske avlinger med korn, oljefrø og belgvekster, gir gras en betydelig større proteinavling. 

Prosjektpartnere: Norsk Landbruksrådgiving Innlandet og Norsvin. Støttet av Regionale forskningsfond Innlandet.

Nytt prosjekt starter opp igjen i 2017 med finansiering fra Innovasjonsrammemidler i Arena Heidner, og samarbeidspartnerne er NIBIO, Nortura, Felleskjøpet Fôrutvikling, Norsvin og Miljøfôr Norge. Videre arbeide med utredning av grasprotein til gris vil omfatte en LCA-analyse, og et fullskala slaktegrisforsøk, med påfølgende produksjon av svinekjøttprodukter, og omfattende testing av svinekjøttkvaliteten.

Økonomien ved produksjon av grasprotein for slaktegris

Et svinefôr koster omlag 3,60 kroner per kg, og soyamel har en kostnad på omlag 5,0 kr per kg. Tatt i betrakting innhold av proteiner, aminosyrer, karbohydrater og fett, vil verdien av fire tonn grassaft høstet i feltforsøk i Brøttum være om lag 1500 til 1700 kr. Dette er verdien av grassaftproduksjonen per dekar, når den brukes som en råvare i svinefôr. I tillegg kommer verdien av trevlefraksjonen, som fortsatt kan anvendes som surfôr drøvtyggere. Trevlefraksjonen som ble igjen når grassafta var skilt fra var på 2,5 tonn (4 slåtter, og gjennomsnittlig tørrstoffprosent på 29) og inneholdt 142 kg protein per dekar (Tabell 1). Denne fôrfraksjonen kan vi ikke sette en verdi på uten ytterligere undesøkelser og reelle fôringsforsøk.  Surfôr høstet med to slåtter fra den samme enga har en verdi på om lag 1200 kr ved salg av 4 rundballer á 6-700 kg. Til sammenligning gir en gjennomsnittlig norsk kornavling med 460 kg bygg per dekar en omsetning på 1296 kr, hvilket vil være optimistisk for dette området. Høsting av korn, silo og gras til grassaft og trevler har svært ulike kostnader, og arealtilskuddene har en betydelig effekt på lønnsomheten, men verdien av avlingene gjenspeiler likevel verdien råvaren har som dyrefôr.

Vi ser her at produksjonen av grassaftprotein kan gi en betydelig økt verdiskapning på grasarealer, og en høyere inntjening enn korn og siloproduksjon. Når vi kan anta at mye av verdiskapningen ved grassaftproduksjon kommer fra flere slåtter, samt utnyttelse av næringsstoffer som ellers forsvinner i fortørkinga av gras, høstet for surfôr eller høyproduksjon, er det åpenbart at det ligger et stort potensiale her i denne utnyttelsen av gras til gris, og andre enmaga husdyr. Vi tenker oss at dette kan gi økt lønnsomhet i eksisterende grovfôrproduksjonen, samt gi grunnlag for mer grasproduksjon. Vi har ingen intensjon om å ta råvarer fra storfe- og sauenæringen, slik at de må ty til mindre bærekraftige løsninger.

Vi ser virkelig et stort potensiale i en bedret lønnsomhet for grovfôrprodusenten, og håper at dette kan være med å gjøre oss mer selvforsynt på proteinråvarer til norske husdyr.