Frustrerte produsenter

Det skulle være gode tider nå. Salget har gått bra, og forbruket av svinekjøtt har økt. Omsetningsavgiften har vært lav, og det har vært mulig å ta ut målpris i jordbruksavtalen. Litt økning i kjøttprisen har det også vært.

Men nå kommer de første tegn til salgssvikt. Det kommer nå oppå den frustrasjonen som mange svineprodusenter har følt på ei stund allerede. De ser ikke så mye til de gode tidene i praksis. Når bonden regner dekningsbidrag og kikker på bunnlinja så er det noe som ikke stemmer. Hva har egentlig skjedd?

Svaret er like enkelt som det er ubehagelig; kostnadsutviklingen har vært så sterk at den overgår de positive understrømningene i markedet. Mange føler at de har møtt en kjempebølge av raskt voksende regninger og fakturaer, nærmest en form for kostnadstsunami. For det er ikke bare fôrkostnadene som har økt sterkt. Alle andre varer og tjenester har også blitt vesentlig dyrere, og som næringsdrivende er bonden avhengig av mange varer og tjenester.

Hos en smågrisprodusent utgjør fôrkostnadene grovt regnet 70 prosent av de variable kostnadene. Slaktegrisprodusentens fôrinnkjøp tar omtrent 45 prosent av de variable kostnadene. Resten er utgifter til kjøp av smågriser, enkelt sagt. Økte fôrkostnader er med andre ord hovedårsaken til mye av frustrasjonen. Gjennom artikler i Svin har vi dokumentert historisk høye fôrpriser. Vi må faktisk helt tilbake til 1995 for å finne dem så høye. For produsentene har prisøkningene i praksis vært større enn det som hittil har kommet fram. De er atskillig høyere enn det som følger av økte kornpriser og redusert prisnedskrivningstilskudd. Det kan du lese mer om i dette bladet. Til tross for at en forholdsvis stor del av kostnadsøkningen er applaudert av bøndene gjennom uravstemning, så betyr nok ikke det at alle som stemte for jordbruksavtalen var like fornøyd med alt som sto der. Jeg vil tro at det er flere enn svineprodusentene som er oppmerksom på kraftfôrprisene og prisnedskrivningstilskuddet ved neste korsvei.