Fravær av smittebevis er ikke bevis på smittefravær

Fravær av smittebevis er ikke bevis på smittefravær

Det er lett å tenke at når man ikke ser noe, så er det ikke ”noe” der. Men det kan dessverre være feil. I høyrisikoperioden kan smitte raskt spres til mange besetninger over et stort geografisk område.  

Innen epidemiologien, som er læren om smittespredning, opererer man med det som kalles en høyrisikoperiode. Denne perioden er tidsrommet fra en besetning blir smittet til man stiller diagnosen. Normalt brukes dette om situasjoner når et nytt smittestoff kommer inn i et område eller et land.

Viktig å være våken

For alvorlige, smittsomme sykdommer er denne perioden vanligvis på 4-6 uker. I den perioden kan videre smittespredning skje til et stort antall besetninger over et stort geografisk område. Årsaken til denne relativt lange perioden er vesentlig todelt: For det første har alle sykdommer en inkubasjonsperiode – det er tidsrommet fra et dyr blir smittet til det viser sykdom. Det er ikke uvanlig at inkubasjonsperioden er ca en uke. Deretter oppstår sykdom i besetning, og det vil ta en stund før man (veterinæren) oppdager at det er noe alvorlig på gang. Så må det tas prøver i besetningen, eller sendes dyr til obduksjon og laboratoriet må stille en diagnose. Alt dette tar tid. Det som imidlertid er det viktigste er at produsenten selv er årvåken og tilkaller veterinær så raskt som mulig.

Smitte lenge før diagnose

Da det brøt ut svinepest i Nederland i 1997 ble diagnosen stilt den 4. februar. Det hadde da vært sykdomsproblemer i besetningen siden midten av januar, og i perioden fra 15. januar til 4. februar hadde 60 (av totalt ca 600) slaktegriser dødd. Undersøkelser i ettertid tyder på at smitten hadde kommet inn i besetningen mellom 15. og 30. desember, altså ca 6-7 uker før diagnosen ble stilt. I mellomtiden var en rekke besetninger smittet, og nederlandske myndigheter antar at minst 30 andre besetninger var smittet (men ikke oppdaget) da primærutbruddet ble verifisert den 4. februar.

57 besetninger smittet før diagnose

Da det brøt ut munn- og klauvsjuke i England i 2001 tok det ca 3 uker fra smitten kom til gården før diagnosen ble stilt. Sykdommen ble oppdaget på et slakteri ved at det var mange halte griser der. De sjuke grisene hadde vært oppstallet på slakteriet i 1-4 dager, men det var ingen sykdomstegn i den besetningen disse grisene kom fra. Derimot ble smitten sporet tilbake til en annen besetning som hadde levert gris til slakteriet noen dager tidligere. I denne besetningen var det mange sykdomstegn, men veterinær ble ikke tilkalt. I mellomtiden var sauer på en nabogård smittet og herfra ble smitten spredt til en rekke andre småfebesetninger via et livdyrmarked. Minst 57 andre besetninger i 16 ulike fylker var smittet da diagnosen ble stilt den 5. februar 2001.Og slik kan man holde på. Bondens oppmerksomhet, tidlig kontakt med veterinær, veterinærens årvåkenhet og samspill med laboratoriet er de mest kritiske faktorene for å oppdage en sykdom raskt.

Hvordan spres smitten? Og hvordan oppdages den?

Munn- og klauvsjuken i England i 2001 ble oppdaget på et slakteri, mens spredningen var hovedsakelig via handel med dyr. Dette er også den mest vanlige formen for smittespredning. I 2007 var det et nytt utbrudd av munn- og klauvsjuke i England. Da skyldtes smitten lekkasje fra et vaksinelaboratorium. Det gikk bare et par dager før sykdommen ble oppdaget, takket være en oppvakt produsent og en veterinær som hadde vært involvert i bekjempelsen av munn- og klauvsjuke seks år tidligere.

18 000 griser avlivet

I Sverige ble det sommeren 2007 oppdaget PRRS i til sammen syv ulike besetninger. Om lag 18.000 griser ble avlivet, og hele utbruddet kostet rundt 48 millioner svenske kroner. Smitten ble påvist ved at man fikk positive prøver i regi av det svenske nasjonale overvåkningsprogrammet for blant annet PRRS. Dette viser viktigheten av systematisk overvåkning for å oppdage nysmitte raskt.Samme år var det også et større utbrudd av Swine Vesicular Disease (SVD) i Portugal. SVD er en gruppe-A sykdom som er svært lik munn- og klauvsjuke, men den går bare på gris. Sykdommen ble oppdaget av en veterinær i forbindelse med klinisk undersøkelse av syke dyr. Før diagnosen ble stilt i Portugal hadde det vært mange positive reaksjoner på blodprøver tatt av dyr i Spania, som ledd i det spanske overvåkningssystemet for SVD. Her trodde man imidlertid at det var falske positive reaksjoner fordi man ikke hadde greid å påvise viruset. Litt sen reaksjon fra laboratoriet i Spania kan ha vært årsaken til at dette utbruddet fikk såpass stort omfang.

Livdyr og biler smitter

Når smitten først har kommet til en region (land) er det flere måter den kan spres videre til andre besetninger på. Den aller viktigste er med levende dyr. Ved stor handel med dyr er risikoen stor selv om sannsynligheten er liten. Da munn- og klauvsjuke brøt ut i England importerte Irland ca 60.000 småfe årlig. Selv med en sannsynlighet for at et dyr er smittet på 1:10.000 vil det da måtte påregnes 6 smittede dyr per år. Andre smitteveier er via biler, og her utgjør dyretransporter den største risikoen. I 1997 ble svinepestvirus spredd fra Tyskland til Nederland med en dårlig vasket dyretransportbil som hadde kjørt dyr fra Nederland til Tyskland, men kjørte tom tilbake. Men også vanlige biler kan spre smitte. Det er blant annet vist at PRRS-viruset kan overleve lang tid i is og snø og dermed spres over store avstander, hundrevis av kilometer.

Flere smittekilder

Også spredning via luft kan spille en rolle, men da over relativt korte avstander. Man regner ikke at smittestoffer spres noe særlig lenger en ca 3 km gjennom luft. Men i et husdyrtett område kan luftspredning skje fra besetning til besetning og således smitte ned et stort område. Etter svinepestepidemien i Nederland i 1997 forsøkte man å kartlegge årsakene til at besetningene ble smittet. Man satt igjen med en rekke besetninger som kun hadde én faktor felles; den smittede besetningen lå i nærheten av en annen kjent smittet besetning. De kalte dette for “naboinfeksjon” Elementene som inngår i naboinfeksjon er blant annet:- Smittespredning via hunder/katter- Smittespredning via smågnagere og fugler- Smittespredning via fluer og andre insekter (overføring av tåreflod og andre sekreter)- Luftspredning- Smittespredning via barns lek med nabobarn og annen “nabokontakt”- Smittespredning via andre transportmidler enn dyretransporterSlike erfaringer er viktig å ha i mente når man skal utarbeide og tenke beredskapsplaner. Når smitten oppdages er det for sent.

Systematiske undersøkelser er viktig

Det samme gjelder mer vanlige sykdommer i enkeltbesetninger. Et eksempel på dette kan være nysesjuke. Nysesjuke oppstår når en spesiell variant av bakterien Pasteurella Multocida produserer et giftstoff (toksin) som fører til at visse beinstrukturer i nesa tilbakedannes. Dette skjer når grisen er ung, og etter hvert som grisen vokser vil nesa vokse skjevt. Men fravær av skjeve tryner trenger ikke å bety at denne bakterien ikke finnes i besetningen. Man kan ta svaberprøver fra nesa for å påvise giftstoffet, men selv om man ikke klarer å påvise giftstoffet fra neseprøver betyr det ikke at bakterien ikke finnes hos den grisen (eller i besetningen). Det kan skyldes flere ting: man tar prøve av feil aldersgruppe, man får ikke med seg bakterien på svaberen, eller at infeksjonen hos grisen har gått over.

Løper en risiko

Det samme kan gjelde for undersøkelser for svinedysenteri. Tar man avføringsprøver av friske dyr uten diaré finner man sjelden dysenteribakterien (Brachyspira hyodysenteriae). Bakterien skilles ut når de infiserte dyra har diaré. Derfor er gjentatte undersøkelser over lang tid av dyr i risikogruppen nødvendig for å kunne deklarere at en besetning er fri for disse sykdommene (og også flere). En gangs prøvetaking er altså ikke nok.

For en del smittestoffer er det altså ikke gode metoder for å påvise smittestoffer. Da må en basere helseovervåkningen på jevnlige besetningsgjennomganger og klinisk undersøkelse av dyr utført av veterinær. Dette er grunnen til at det er så viktig å holde seg til én fast leverandør av livdyr, og som er en godkjent livdyrselgende besetning. Denne godkjenningen er det ledelsen i Helsetjenesten for svin som står for, og baserer seg på langvarig og systematisk helseovervåkning i besetningene. Alle foredlings- og formeringsbesetninger er godkjente livdyrselgende besetninger med systematisk besetningsgjennomganger, og de overvåkes årlig med henblikk på en del alvorlige, smittsomme sykdommer (Aujeszky’s disease, PRRS, klassisk svineinfluensa og smittsom mage- tarmbetennelse – TGE) i regi av Mattilsynet. Den som velger å ta inn dyr i sin egen besetning fra besetninger som ikke har en systematisk helseovervåkning løper en stor risiko.