Fra eplegris til bare epler

Bildet: Nordre Lindheim på Gvarv består av 55 dekar med 12 000 frukttrær på. Alt er epler. Anders Høibø sier det slik: – Åpner vi for epleimport fra utlandet, da går den norske epleproduksjonen ned i knestående. 

Tekst og foto: Marte Østmoe 

På Gvarv i Telemark er det til sammen 500 000 epletrær. 12 000 av disse er det Anders Høibø og kona Karine Nybøle som rår over. Hele fem ganger har de mottatt førstepremie i NM for sin eventyrlige eplemost, Eventyrmosten. Det var likevel Eplegrisen som en gang gjorde dem, om ikke rike, så i alle fall ganske godt kjent. I 2014 hadde Svin en stor reportasje om dem. Saken fikk tittelen «Eplekjekk gris fra Telemark». I dag er Høibø ikke fullt så høy i hatten. Da en av hans største kunder ikke kunne betale for seg, gikk alt på dunken. 

– Vi gikk på en økonomisk smell, ­forteller Anders Høibø. Etter dette har grisefjøset med plass til over 200 ­slaktegris stått tomt.  

Til sammen var produksjonen av Eventyrmost og Eplegris en sann ­suksess, ja, et eventyr. Nå er bingen på Nordre Lindheim helt tom. [Faksimile Svin nr.9 2014]

Fra kjøtt til most
Fullt så raskt gikk det likevel ikke. Sannheten er at Høibø forsøkte enda litt til. Og enda litt til. 

For som han sier: – Det må være noen utfordringer hvis dette yrket skal være spennende. 

På et tidspunkt var det likevel ingen vei tilbake. I tillegg til gården Nordre Lindheim på Gvarv, har han også en korngård i Fredrikstad. Nå stod han ikke bare til knærne i arbeidsoppgaver, men også i gjeld. 

– Kraftfôrgjeld og livdyrgjeld, presiserer Høibø. Denne morgenen, helt til 04.00, har han pakket firmagaver med eplemost. Når høstsola nå krasjlander inn på trammen hans, kimer den sterkere enn alskens vekkerklokker. 

Anders har ikke en gang blå ringer under øynene: 

– Jeg har aldri vært redd for å benytte alle døgnets timer. 

Ikke bare har han sola i øynene, tross de mørke tallene, evner han å se lyst på tilværelsen: 

– Det var da enda en trøst at ikke hele gården, begge gårdene, røyk med i dragsuget, vi hadde jo enda et bein å stå på, nemlig eplemostproduksjonen. 

Gullkantet
– Det var bestefar, Torgrim Høibø, som kjøpte denne gården i 1912, forteller Anders Høibø og synes visst det er lettere å snakke om fortiden enn fremtiden. 

På bestefarens tid var eplene mest til privat bruk. I dag er det selveste hovednæringen i bygda. Satsningen startet på slutten av 80-tallet og bokstavelig talt vokste seg inn i 2000-tallet. Så fruktbar var satsningen at Gvarv snart kunne kalle seg Eventyrbygda. Høibø og Nybøle var ikke seine med å kople seg på merkevaren. Slik fikk deres eplemost navnet Eventyrmost. 

Kombinasjonen av epler og gisehold var ganske unik, men også naturlig. Til og med var det støtte fra Innovasjon Norge å få. Det hele startet egentlig som en gimmik. Plommebonde og primus motor bak arrangementet Norsk Eplefest, Jorid Vale, ville så gjerne ha levende dyr med på Bygdas markedsdag. Nå foreslo hun å gjerde inn en gris som barna selv kunne mate med epleskrotter. Noe demret for Anders Høibø. Var det ikke også med epler at bestemora hans i sin tid hadde fôret gårdens griser? Dette var selvsagt bare som en del av de resterende matrestene grisene fikk, men hva ville skje hvis man plukket ut enkelte individer og kun ga dem epler? På dette viset kom begrepet «Eplegrisen» til. Etter hvert ble kjøttet ettertraktet og sendt viden av sted, til Østfold, Vestfold, Buskerud og Telemark, til kokkelaug restauranter og lagt på fat kantet med gull. 

Møkkajobb
Noen dager savner Anders Høibø ­grisene sine. Andre dager savner han dem ikke. Nå tørker han en strime svette fra panna;

– En møkkajobb er det uansett. 

I år tok frosten 40 prosent av alle trærne hans. Dette tilsvarer 4800 trær. 

Noe slikt har ikke skjedd siden sekstitallet. Så langt har Høibø sverget til egenproduserte trær som han har podet selv. Denne gangen måtte han bokstavelig talt bite i det sure eplet og kjøpe planter fra utlandet.

– Nederland, presiserer Høibø. Med en sarkasme i stemmen legger han til: 

– Alt er bra når det kommer fra EU, veit du. 

Slik burde det ikke være, mener han og peker på den, i hans mening, alt for lave selvforsyningsprosenten i dette landet. 

– All økonomien som tilføres jordbruket blir jo ført inn i effektivisering fordi alle bøndene synes de jobber for hardt. Hvorfor ser ikke vi som yrkesutførere av landbruket hva som egentlig skjer? At all produksjon er spissa mot volum og mengder? 

Sirkulær økonomi
Anders Høibø er her fullt klar over at han møter seg selv i fjøsdøra her. Også han var ivrig etter å øke besetningen. En tid ble han stemplet som stormannsgal. Som eplebonde er avstanden mellom epletrærne blitt stadig smalere. Likevel vil han tilbake til det gamle regulativet. 

– Vi må ha regler for det vi holder på med, sier han. Slik vi holder på nå, presser vi mindre produsenter ut, dette samtidig som markedet vil ha småskala, gjerne økologisk og kortreist lokalmat. Ifølge Høibø stemmer ingenting av dette overens. Bonden går i sin egen felle. Han reiser seg fra benken nå. Firmagavene må ferdigpakkes og sendes av gårde. Før han setter seg i bilen på vei til Telemark bær og fruktpresse, svinger han innom de sirlige radene med epler, Katja, Discovery og rød Aroma. 

– For alt vi veit, blir mosten vår best nettopp fordi vi en gang brukte grisemøkk i hagen.