For mange unge purker blir utrangert

For mange unge purker blir utrangert

Alt for mange purker blir utrangert i ung alder og uplanlagt, viser en undersøkelse i 21 svenske smågrisbesetninger. Unge purker tas ikke ut fordi de produserer dårlig, men på grunn av omløp, skader eller jurbetennelse.

– Det er økonomisk trist for bøndene og gjør det vanskelig å planlegge rekrutteringen, sier doktorand Linda Engblom ved Institutionen för husdjursgenetik ved Sveriges lantbruksuniversitet.

Det ideelle er å rangere ut purka etter det åttende kullet. Det nest beste er å ta den ut etter to kull på grunn av at den produserer for dårlig. Men slik ser det ikke ut i svenske grisehus, ifølge Linda Engblom, som har studert dette i flere år.

– Utrangeringsårsaker er et tema det ikke blir snakket så mye om. Det er ikke bra at det utrangeres så mange unge dyr. Når du fôrer opp dem vil du at de skal være med lenge, sier Engblom.

I doktoravhandlingen har hun kartlagt utrangeringstidspunkt, bakgrunnen til at purker blir utrangert og hvordan utvelgelsen skjer. Det har hun gjort ved å studere 21 besetninger i de midtre delene av Sverige i perioden 2002 til 2004. Størrelsen på besetningene varierte mellom 120 og 2100 purker, og representerer dermed et snitt som ligger høyere enn dagens gjennomsnittsbesetning i Sverige på drøyt 100 purker.

Halvparten ut

Linda Engblom har analysert besetningenes produksjonsdata hentet fra systemet PigWin, som er svenskenes InGris. I tillegg har røkterne i besetningene registrert manuelt alle avlivede purker og årsaken til avlivinga.

Studien hennes omfatter drøyt 14 000 purker i den angitte perioden og viser at i gjennomsnitt utrangeres 49,5 prosent av alle purker i en besetning hvert år. Det stemmer med internasjonale studier av utrangering og årsaker til at purker tas ut. Engbloms forskning skiller seg imidlertid fra tidligere studier på to punkter: Studiene hennes viser at jurbetennelse og det hun kaller traumatiske skader er viktige årsaker til at purker tas ut av produksjonen. Traumatiske skader er akutte skader som benbrudd, som gjeldpurkene kan få når de går løse i grupper på halm, og der de rir på hverandre i forbindelse med brunsten. Det er de unge og lette purker er mest utsatt. De purkene som ble tatt ut på grunn av denne typen skader hadde i studien hatt knapt tre kull.

– Jeg vet ikke om det er driftssystemet i Sverige med løsgående gjeldpurker som skiller seg fra andre land med fikserte purker og som gjør at jurbetennelse og skader er utrangeringsårsaker som trer tydeligere fram i min studie, sier hun.

Problemer med reproduksjon

Engbloms avhandling bekrefter tidligere fra andre land som viser at den aller viktigste årsaken til utrangering er reproduksjonsproblemer. Knapt 27 prosent av de utrangerte purkene i den svenske studien ble tatt ut på grunn av problemer med reproduksjon. I snitt hadde disse purkene hatt drøyt tre kull. Purkene løper om, de viser ikke brunst eller de kaster fosteret. Dette henger ifølge Engblom nøye sammen med svenskenes puljedrift. Hvis purka løper om risikerer du at den ikke passer inn i puljene, et problem som er større i små besetninger enn i store besetninger med flere og tettere puljer.

– Purka skal helst vise brunst innen fem til sju dager etter avvenning. Purker med omløp, som ikke blir bedekt eller som kaster like før grising kommer i utakt med resten av gruppen, påpeker hun.

– Blir det ett eller flere omløp blir det for dyrt. I studien hadde disse purkene over femti uproduktive dager per kull, og det er skyhøyt.

Gi purka en sjanse

Hun sier at unge purker ideelt sett bør utrangeres først og fremst fordi de produserer for dårlig. Den skal ha muligheten til å vise hva den går for gjennom to kull. Deretter går den videre, eller den blir tatt ut. Men det Engblom kaller den ideelle situasjonen er det ikke rom for i dagens svenske svineproduksjon ettersom størstedelen av utrangeringen skjer uplanlagt.

På spørsmål om hvordan produsenten kan unngå å komme inn i en ond sirkel med omløp, uplanlagte utrangeringer og rekruttering av nye, unge purker, svarer Engblom at en viktig forutsetning er å ha gode dyr, med gode bein og som viser brunst tydelig. Dyra må også ha et miljø som ikke er belastende for dem. Dessuten er røkterens rolle viktig.

– Røkteren må være dyktig og i stand til å se at purka er i brunst slik at du ikke går glipp av et omløp, påpeker Linda Engblom, som nå er i ferd med å undersøke hvordan gener og miljø påvirker utrangeringen av purker.

Høy alder og jurproblemer

Den utrangeringsårsaken som alle etterstreber, høy alder på purka, er den nest vanligst utrangeringsårsaken i studien. Knapt 19 prosent av de utrangerte purkene i undersøkelsen ble tatt ut på grunn av høy alder. I snitt hadde disse purkene hatt knapt åtte kull. 18 prosent av utrangeringene skyldtes jurproblemer. Deretter kommer lav produktivitet (18 %), der problemet framfor alt er små kull og få avvente griser, og til slutt bein- og klauvskader (8 %).

Engblom poengterer at for alle årsakskategorier var spredningen mellom besetninger stor. Et eksempel på det er reproduksjonsproblemer som er årsaken til at 27 prosent av purkene blir utrangert. De besetningene som lå lavest tok ut 11 prosent av purkene, mens i de ekstreme tilfellene ble halvparten av purkene utrangert på grunn av reproduksjonsproblemer.

Bedre på planlegging

Linda Engblom sier at det er vanskelig å si noe generelt om hva som er lite eller mye når det gjelder utrangering. Hun påpeker imidlertid at hvis utrangeringsprosenten drar over 50 er det mye.

– Hovedproblemet er at det meste av utrangeringen ikke er planlagt. En del utrangering må du ha på grunn av alder eller dårlig produksjon. Det produsentene må bli bedre til er å planlegge dem, sier Engblom.

Et dilemma av både etisk og økonomisk art er at bare 85 prosent av de utrangerte purkene i studien gikk til slakt. Ti prosent ble avlivet og fire prosent selvdøde og koster penger i kadaverhåndtering.

– Det er ikke trivelig at så mange purker er i så dårlig stand at de må avlives. Det er framfor alt traumatiske skader som gjør at purkene avlives. Derfor er det viktig at produsentene grupperer gjeldpurkene etter størrelse. Det burde ikke være noe problem i de større besetningene. For de mindre besetningene kan det være vanskelig å dele gjelpurkene i grupper, sier Linda Engblom.