Fjellgris på hyttetur i Valdres

Fjellgris på hyttetur i Valdres

Tusen meter over havet. Noen høyere? På Breisetstølen i Valdres går grisene til Ragnhild Mobæk og Knut Ødegaard, med god utsikt til Jotunheimen og Hemsedalsfjella.

Valdres, Oppland – De har det godt her. Og så blir det så godt kjøtt av det! Ren og god kjøttsmak. Kundene våre skryter av smaken, sier Knut Ødegaard. Flere har vist interesse for det spesielle matprosjektet. Oslo-restauranter og CC-butikker i byene rundt Mjøsa selger fjellgrisen fra Valdres. Det samme gjør noen hoteller og matsteder.

Fikk gris i gave

– Hva fikk dere til å begynne med gris i tusen meters høyde? – Vi fikk en gris i gave til bryllupet i 2006. Vi fôra fram den, og etter hvert ble det flere griser. Nå i sommer har vi 110, og neste år blir det nok en god del flere. Jeg regner med at vi har arealer til å kunne holde cirka 300 griser på stølen med fornuftig beiteveksling. Vi har funnet ut at dette er ei grei attåtnæring til sauen og den andre gardsdrifta. «Fjellgris fra Valdres» begynner å bli kjent som varemerke mange steder nå, og hvis dette utvikler seg videre er vi ikke fremmede for å ta flere med i produksjonssystemet.

Vil bygge eget slakteri

– For dere planlegger å bygge slakteri på garden også? – Ja, vi har brukt etablerte slakterier til nå. For øyeblikket er det Fatland Oslo som slakter grisene for oss. Distribusjon og salg tar vi oss av sjøl. Men vi tror ikke det er bra for kvalitetskjøtt å reise langt på bil. Dessuten får vi ikke igjen hode, innmat, labber eller slike ting, og det er det mange av kundene våre som etterspør. Vi kjøpte en del utstyr fra Helle slakteri i Øystre Slidre som gikk konkurs for noen år siden. Her fikk vi tak i mye nytt og bra, blant annet kjølesystemer, selv om deler av slaktelinja som vi har kjøpt nok må kompletteres. Vi har en del baller i lufta som vi skal ta ned først, men kanskje kommer vi i gang med byggingen av slakteri mot slutten av neste år eller året deretter. En bør jo helst også ha litt volum for å dra i gang et prosjekt som dette. Utviklingen i salget vil avgjøre mye i så måte, sier Ødegaard.

Til snøen falt

Det hadde kommet godt med snø da de siste grisene ble hentet ned til gards igjen medio oktober. Her blir de satt på talle, og slaktet ut etter hvert som det passer med forventet salg og distribusjon. Så slaktevektene kan variere en god del. Ved vanlig plukkslakting veier de om lag 95 kilo, men det har hendt at de har kommet helt opp i 130-140 kilo. Kjøttprosenten er god, 62 i gjennomsnitt. – Det blir saktere tilvekst og høyere fôrforbruk så lenge de går fritt på stølen. De vokser raskere når de kommer ned til gards. Slaktegrisene har nok et fôrforbruk på nærmere fire kilo per kilo slaktevekt. Det er kaldere i fjellet, kanskje en gjennomsnittstemperatur på cirka ti grader i den tida vi har dem gående ute der oppe, sier Ødegaard. I tillegg til at de har et godt liv, bidrar de sterkt til nydyrking og gjødsling av arealene. Beiteområdene som brukes veksler mellom gammel eng og litt nybrott. For gjerdene flyttes etter hver sesong, slik at arealene kan gi godt gras til sauene som også beiter på stølen. Øygarden er en Knuts odelsgard, og han kommer nå til å slutte i deltidsstillingen som lærer på Leira etter hvert som gardsdrifta krever mer og mer. Opprinnelig er han utdannet forstkandidat.

Enkle hus

Grisen er vel ikke det mest kjente beitedyret i Norge, men den liker som kjent å rote rundt og grave i jorda etter ting å spise. De sørger selvfølgelig for at dyra får vatn. De får også myse på nippel. Kraftfôret fra Felleskjøpet gis daglig i automater. Hver dag er de tilstede for å sørge for at alt går som det skal, flytte gjerder og liknende. Men tilslutt blir jorda svart, og da begynner grisen å grave seg nedover i dybden. Den er en god graver. Dyra bor i fire enkle hus med tre vegger, hvert hus er på cirka 15 kvadratmeter. Husene er satt sammen, og midtarealene mellom husene er overbygd med enkle tak. Dette skjermer godt for vinden. Det er elektriske gjerder rundt skiftet, og utenfor der er det vanlig nettinggjerde.

Lang framfôringstid

De siste smågrisene ble kjøpt fra SPF-besetningen til Harald Gropen i Ringsaker, vanlige smågriser på cirka 23 kilo. Ødegaard er godt fornøyd med dem. Når de kommer til gards blir de vaksinert to ganger mot raudsjuke, før de kjøres på stølen. Men det blir ikke tid til mer enn ett innsett i året i denne drifta. Framfôringstida blir nesten dobbelt så lang som ved konvensjonell slaktegrisproduksjon. De har hatt litt problemer med spolorm, som også reduserer tilveksten. Det er vanskelig å bekjempe den helt, sjøl om de setter unge dyr på helt nye beiteområder.

Grei netto

Det koster naturligvis en god del å holde gris på denne måten. Det koster også tid og penger å drive salgs- og distribusjonsarbeid på egen hånd. Salgsnisjen er smal, men de synes de får en grei netto for jobben. Prismessig ligger de på nivå med Grøstad-grisen. .