Fjellbønder bygger for gris

Fjellbønder bygger for gris

Tradisjonelt jordbruk sliter i motvind i øvre Hallingdal, men noen tør å gå nye veier. 796 meter over havet har Heidi og Jon Øen på Bjørkli ved Geilo reist et flott grisehus.

Hol, Buskerud Heidi har jobbet som lærer med husflid og håndverk i mange år, og Jon har vært elektriker i 20 år. Ved siden av har de hatt vinterfôra sauer som så mange andre i Hallingdalen, og Jon har drevet litt med snøbrøyting. På Bjørkli har de bygd opp igjen garden med nytt våningshus og nytt sauefjøs. De har fire barn sammen.

Grisen – et ukjent dyr

Men om det gror på Bjørkli så røyner det på for det tradisjonsrike saueholdet øverst i Hallingdalen. Svært mange har sluttet. Det har også gått nedover med tradisjonell mjølkeproduksjon, og gris er et ukjent husdyr. Turisme og hyttebygging har tatt mer og mer over som primærnæring i disse tradisjonsrike fjellbygdene. Så hvorfor gris? Hva fikk dem til å tenke på det? – Det var egentlig sjefen min i elektrikerbedriften som spekulerte på å starte med gris. Han fikk noen tegninger, og vi begynte å diskutere planene. I -99 gikk jeg etablererskole i regi av kjøttsamvirket, og tankene begynte å surre. Den gangen var det helt andre dimensjoner over svineproduksjonen enn i dag, og kombinasjonen sau og purker syntes ikke umulig. Tida gikk, og sommeren 2005 startet vi med slaktegris om sommeren for å bli litt mer kjent med dyret. De kunne fôres fram på sauetalla etter lamminga. Det har skjedd mye med grisen etter den tid. Da vi begynte med gris så var det drøyt 19 avvente og kjøttprosenter på 54-55, forteller Jon.

Fikk interesse

De fant ut at grisen var et interessant dyr. Jon gikk Norsvinskolen i 2005/06, og Heidi fulgte etter i 2007/08. – Her møtte vi veldig mange positive og entusiastiske grisebønder. Etter hvert besøkte vi svineprodusenter sørover. De var åpne om alle forhold i produksjonen sin, og vi følte at dette virket spennende og interessant, sier Heidi. På Norsvinskolen fikk de inspirasjon og kontakter, og spiren om å satse mer på gris ble sådd. Først tenkte de på kombinert produksjon, men etter hvert åpnet det seg muligheter for å drive satellittbesetning i Nøffen purkering. Det var også kanskje en litt mjukere start. De fikk hjelp av grisekompetente folk i slakteriet, og nøkterne driftsplaner ble lagt. Fra før av hadde de god kontakt med den lokale sparebanken. De hadde bygd før, og vist banken at de håndterte det. De fikk 650 000 i støtte av Innovasjon Norge, pluss rentestøtte som følger renteutviklingen på 60 prosent av renta inntil tre millioner. De lånte også 2,2 millioner i Innovasjon Norge. Resten ble lånt i den lokale sparebanken, som har prioritet foran Innovasjon Norge. Inkludert egeninnsatsen, som ble beregnet til cirka 800 000 kroner, sto de igjen med et prosjekt til cirka 8,5 millioner kroner.

Foran skjemaet

Med sin lange elektrikerbakgrunn hadde Jon god kjennskap til byggebransjen , og ekteparet fikk også god hjelp av naboer og venner i byggeprosessen. De er godt fornøyd med Odland AS, som leverte betongarbeid, elementer og gjødselkum. Skårland og Reime har levert trearbeidene. Da fem-seks mann fra hvert av disse to firmaene var i sving på det mest hektiske, vartet Heidi opp med middag til alle mann i byggeperioden. Klokka 16.00 sharp kom de hjem til dem og spiste. Romjula 2011 var deadline for å bli ferdig, og byggeleder Jon styrte stramt etter kalender og klokke. Det meste gikk på skinner. De kunne faktisk ta i mot de første drektige purkene seks uker før planen, og dermed får de med seg 38 ekstra grisinger ut over planen. De rekker to puljer med grising før lamminga starter. Det må man kunne kalle en god start. Produksjonsmessig har det også startet bra. De fikk 11,8 avvente på de første 26 purkene, og de 12 som snart skulle avvennes da Svin var på besøk fikk 12,4 avvente.

92 fødebinger

Det er bygd to like avdelinger med 46 fødebinger i hver avdeling. Det er åpne grinder mellom fødebingene for å gi purkene kontakt med hverandre. Etter grising fôrer de fram smågrisene i ni til elleve uker (cirka 30 kilo), før de selges. På årsbasis blir produksjonen på om lag 3000 smågriser. Jon tar sjøl hovedansvaret i grisehuset, mens Heidi tar sauene. Huset er på 950 kvadratmeter, og fødebingene fra Felleskjøpet har smågrishjørner med pleksiglass i taket. Gulvene blir nå epoxybehandlet. Også fôringsanlegget er fra Egebjerg, og det er tørrfôringsautomater (Domino) i begge avdelingene. Debatten om langtro eller automat gikk helt til siste stund, men de angrer ikke på valget nå. Drikkeniplene er plassert i tre høyder, og det er store drikkenipler som gir sju liter til purkene. I gulvet i smågrishjørnene og i området utenfor er det varmeslynger i gulvet. De siste brukes ved avvenning.

Fyrer med pellets

Ventilasjons- og varmeanlegget fra Skov styrer fyringsanlegget, slik at de ikke jobber mot hverandre. Fyringsanlegget er et 50 kW pelletsanlegg fra Ole Chr. Bye. Ferdig montert kostet det om lag 220 000 kroner, unntatt gulvvarmerør og varmeribber i taket. Jon oppgir fyringskostnadene til 38 øre per kW time, mot en strømpris som vil ligge på 60-70 øre per time. Han fyrer for om lag 5000 kroner i måneden. Når temperaturen stiger, må ventilasjonen økes. Det er også montert en miljøavtrekkspipe for å sørge for at lufta kastes høyt ut for å unngå eventuell sjenanse for naboer. Over støpejernsristene er det dusj- og bløtleggingsanlegg. Men elektrikeren Jon fornekter seg heller ikke. I taket sitter det to ganger 28 watts lysrør med elektronisk forkoplingsutstyr. Disse blir ikke varme, og de gløder ikke før de dør. De bare slokner. Lampene er brannsikre, og litt dyrere enn vanlige lamper. Men han regner med å spare en tusenlapp i året på lavere strømforbruk. Det er heller ikke stikkontakter i taket for varmelampene over smågrishjørnene. Jon mener det er brannfarlig, og dessuten letter den fritthengende kontakten med to støpsler en bedre arbeidet rent ergonomisk.