– Fiksering er bare tull

- Fiksering er bare tull

– Av og til har vi naturligvis ei steingær’n purke. Men det skjer kanskje en gang hvert femte år. Vi kan ikke la det styre produksjonsopplegget, sier Bjørn Gevelt.

Han er sikker i sin sak. Total løsdrift er tingen, og resultatene i grisehuset taler også sitt tydelige språk. 28,3 avvente griser per årspurke i gjennomsnitt i hele fjor, og hittil i år ser det ut til å bli noe lavere. Grisingsprosenten svinger rundt 90-tallet.

Hva er hemmeligheten? Svin avla den engasjerte løsdriftentusiasten en visitt på garden nedre Rygh i Mjøndalen like vest for Drammen.

– Noe stort tull

– Jeg mener jo at fiksering av purker er noe stort tull. En profesjonell husdyrprodusent må ta jobben sin alvorlig, både av hensyn til egen økonomi og velferden til dyra. Det er fullt mulig å få til det uten å bo i grisehuset. Men jeg skal gjerne innrømme at jeg er gode røktere stor takk skyldig for de gode resultatene vi har fått. Jeg kjenner svineprodusenter som sier at de ikke vil være i grisehuset dag og natt, og det kan jeg på en måte forstå. På den andre siden er det faktisk jobben til en profesjonell smågrisprodusent å følge ekstra godt med i grisehuset, særlig grisingsperioden. Det er da grunnlaget for et godt resultat legges, sier Bjørn Gevelt.

Grisen overtok for kua

Det har alltid vært griser på nedre Rygh, men kua hadde førsteprioritet tidligere. Det var alltids noen purker i rommene lengst unna kua. Da Bjørn gikk ut fra Melsomvik som agrotekniker hadde han vært igjennom mange friske husdyrdiskusjoner med gode lærer- og elevkrefter. De hadde nok sin virkning. Da han tok over garden etter hvert ble kua slaktet. Det var 18 år siden. Fjøset ble bygd om til gris, selv om forholda ikke var optimale. Det var 1,90 under taket, og fôrstasjon av typen Collison.

Slitsomt, men lærerikt

– Jeg tror aldri jeg har slitt så mye som i denne perioden, men det var veldig lærerikt. Garden har vært tofamiliebruk inntil for tre år da foreldrene mine signaliserte at de ville trappe ned. Hele tida har vi drevet med jordbær. Jeg tenkte at kombinasjonen gris og jordbær ville være fin. Ei produksjonslinje ute, og ei inne. Det skulle passe bra uten altfor mye arbeid. Jeg tok nok litt feil der. Det ble mye mer arbeid enn jeg hadde forestilt meg. Etter hvert fikk jeg og kona mi Krystyna, som opprinnelig er polsk, fire barn. De krever naturligvis også tid og oppmerksomhet. Jeg har tatt på meg snøbrøyting for å spe på inntektene, og oppi alt dette har vi hatt mange store byggeprosjekter gående. På toppen av det hele fikk vi et stort riksvegprosjekt tredd ned over hodene våre. Det truet med å ødelegge mye av garden. Etter intens lokal jobbing greide vi imidlertid å forhindre den verste katastrofen. Det var stor seier som ga oss et kjempekick. Nå har jeg rundet de 50 og skal trappe litt ned for å ta livet litt roligere. For første gang har vi ikke planta nye jordbærplanter i høst. Og det er jo omtrent som om vi skulle slutte å rekruttere ungpurker. Det går bra i noen år, men så går det nedover, sier Bjørn.

Svartsyn i ’94

Da Gevelt kjøpte garden i 1994 var det mye svartsyn i jordbruket. Usikkerheten rundt EU-avstemningen lå som en klam hånd over næringa. Ny sidebygning med kjøl, garasje, verksted og leiligheter til jordbærplukkere ble imidlertid reist. Troen på konkurransekraften til ferske norske jordbær i lokalmiljøet var sterk. I dag bor det grisehusrøktere i en av de to leilighetene som ble bygd.

En stund var det meningen å ha satellittbesetning på garden, men dette falt etter hvert bort. Planen var likevel fortsatt å bli større smågrisprodusent. Det var 22 purker i det gamle kufjøset på det tidspunktet. Med de konsesjonsgrensene som gjaldt i 2000 ble det lagt planer for et nytt grisehus til omtrent 70 purker.

– Etter gammel lære skulle smågrisene gå igjen i fødebingen. Du skulle ha fangbåser i fødeavdelingen og så videre. Men grunnen til at det skulle være fangbåser var ikke av hensyn til purka, men av hensyn til røkteren. Hvorfor må det inn så mye jern? Jeg begynte å tenke løsdrift, og det gikk jo ikke så lenge før dette ble hovedinnretningen i det nye regelverket som kom.

Gjødseltrekk i gjeldpurkeavdelingen

Det gamle kombinerte ku- og grisefjøset ble revet i mars 2000. Det nye grisehuset sto klart i november samme året, på samme tomta, og like før Krystyna og Bjørn fikk sitt fjerde barn. Det nye grisehuset har vist seg å fungere veldig bra. Bjørn er godt fornøyd med dyre- og arbeidsflyten. Ring-Alm hadde bygg- og prosjektering sammen med FK. Huset var kostnadsberegnet til fem millioner kroner den gangen, og det var nok til at advokaten hans og kollegaer og enkelte naboer hevet øyebrynet og lurte på om Bjørn visste hva han egentlig drev med.    

Huset har to like fødeavdelinger og gjeldpurkeavdeling på halmtalle. Gjeldpurkeavdelingen er litt spesiell. Den har fangbåser, to meter med rister og hydraulisk gjødseltrekk til tross for at det er halmtalle. Hvorfor ble det slik?

– Jeg kjørte land og strand rundt for å se på løsninger til fødeavdeling og gjeldpurkeavdeling. Jeg avla Harald Bøhnsdal i Akershus to besøk fordi jeg likte måten han hadde løst sin utforming på løsdrifta.

– Hemligheten med å lykkes med resultater i løsdrifta tror jeg er at dyr ikke bør blandes og at de kan ha fluktmulighet når de blir angrepet av andre purker i flokken. God plass er derfor viktig. Etter avvenning setter jeg tynne purker som bare har hatt et kull i en binge for seg sjøl. Det er lettere da å fôre de purkene opp i hold igjen.

Forutsigbarhet er viktig

– Litt flåsete sagt så sier jeg av og til at jeg ikke bruker mer enn en time i uka i gjeldpurkeavdelingen, og det er når jeg kjører inn halmen. Vi har naturligvis mer tilsyn enn som så. Jeg legger stor vekt på at alt som skjer skal være forutsigbart for dyra. De skal være trygge på meg. Jeg har aldri behov for å vise meg som sjefen deres. Litt avstand til dyra er sunt før en slipper dem innpå seg. Tidligere prøvde jeg å være morsk på rånen, men den har jeg respekt for. La rånen være råne! En kveld vi hadde bedekt 29 purker og jeg syntes den insemnasjonsrunden hadde vært helt perfekt. Tirsdag morgen skulle jeg bedekke på nytt og jeg gikk for å hente rånen. Jeg var ikke helt i slag sjøl den morgenen, og det merker sikkert dyra. Rånen var trolig også sulten, samtidig som den hørte litt brunst fra noen purker. Jeg var sen og uoppmerksom på rånen som kom ganske fort på meg bakfra og bomma litt på håndtaket, og rånen kom da og tok meg bakfra. Jeg tror egentlig ikke han var ute etter meg, men at jeg sto i veien for maten purkene. Jeg måtte på sjukehuset etter den episoden og sy ti sting, sier Gevelt. Det er da det er godt å ha veterinær som stiller opp på kort varsel.

10 doser fersk sæd fredag

Han legger som sagt stor vekt på at dyra skal vite hva som skjer. Dyr endrer atferd i ulike stadier. For ei skvetten ungpurke er det et sjokk å komme i et føderom helt alene. Men i det hun føder ungene sine endres mye psykisk hos mora, tror Bjørn. De fleste endrer atferd til det positive, selv om noen naturligvis kan bli aggressive. Han trekker fram et annet eksempel; Ungpurker kan være skvettene og vanskelige, men de endrer adferd så snart de er klar for rånen.

– Er du mye i grisehuset sjøl?

– Ja, jeg er mye her spesielt rundt inseminering og grising. Det blir stort sett inseminering, grising og ballekjøring som jeg deltar aktivt i. Flytting av dyr er naturligvis også en stor jobb. Det daglige stellet har jeg en røkter som tar seg av.  Vi avvenner onsdag eller torsdag. Fredag bestiller jeg 10 doser fersk sæd, pluss 50 doser på mandag. Ungpurkene må ha fersk sæd fordi jeg ikke vet akkurat når den skal brukes. På mandag spiller det ingen rolle om en bruker gammel sæd. Mandag på dag fire starter jeg på ettermiddagen. Rånen går sammen med purka når jeg avvenner, eller helt til dag to så de dyrene som eventuelt kommer i tidlig brunst tar rånen seg av. Det er viktig å ikke miste dyr. Så tas rånen ut. Ved inseminering tar jeg med rånen inn i rånebingen slik at purkene får trynekontakt med han. Purkene flokker seg rundt rånebingen i gjeldpurkeavdelingen. Da er det om å gjøre å få inn røret og få inn dosa. De får ikke fire minutter hver seg, sier Bjørn Gevelt. Her er det om å være å gjøre og være effektiv å få gjort jobben unna. Jeg syntes det er viktig å utnytte purkas stårefleks

Noen får tre doser 

Insemineringa foregår i flokken. Det er et møljeopplegg med opptil 26 brunstige purker i en binge. Det føles som om det er med livet som innsats en gjør denne jobben, men den må gjøres. Og det er om å gjøre å benytte seg av stårefleksen til purkene. Bjørn bruker fôr for å få vekk de dominante purkene som er blitt inseminert. De låses inne, mens rånen slippes inn i gangen foran purkene. Så tas rånen inn igjen, og de som er lavest på rangstigen får da litt bedre plass.

– Men det er viktig å ha litt sæd på lur og is i magen på tirsdagen også, for vi tar samme runde tirsdag kveld. Jeg bruker samme rutine. Låser inn purkene etter bedekning, og lar rånen ta en ny runde for å ta etternølerne. Jeg kikker ikke så mye etter brunsttegn, men bruker heller to eller tre doser. Det er veldig sjelden at vi bruker bare en dose, kanskje bare hos fem-seks  prosent av de som har hatt kull. Når 30 skal bedekkes gir jeg stort sett en dose hver dag. Onsdag morgen må alt være klart til klokka ni. Noen får altså tre doser, i fall jeg var for tidlig på’n på mandag. Jeg synes det er litt enklere å se brunst på ungpurker. Det er lettere å se rødfargen hos dem, for jeg må innrømme at jeg synes det er håpløst å ha oversikten over dette med ”hellende rødfarge” og sånn hos de andre purkene i et gruppeopplegg som her. I hvert fall synes jeg det.

4,7 fôrenheter før grising

Gevelt planla løsdrift til grupper på 26 purker. I instruksjonsheftene fra Norsvin var ikke løsdrift i grupper mellom 15 og 26 anbefalt.

– Gudskjelov lå jeg én over, sier Bjørn med et aldri så lite ironisk smil. Han synes at det opp gjennom åra har vært gitt en del råd som i ettertid har vist seg å være så som så.  

Det er to våtfôringer med 19 prosent tørrstoff daglig i løsdrifta. I fødeavdelingen gis det tre ganger bløtfôring med en tørrstoffprosent på 25. I tillegg spes det på med et par tørre halvkiloer til i utkant avsmågrishjørnet. Da spiser purka sammen med ungene.

– Vi sliter med at purkene blir tynne og mister holdet. Vi er nå oppe i 4,7 fôrenheter før grising. Det er vel en drøy fôrenhet over normen, sier Bjørn Gevelt.

Flink røkter og gode råd

Jurata har vært røkter i grisehuset til Bjørn i fem år. Hun behandler dyra som om de var sine egne. Jurata jobber i sju uker, tar ei pulje, og er så tilbake i Litauen igjen.  Hun blir avlastet av ei polsk dame, Iwona , som da tar neste pulje.

Jordbærplukkinga har betydd mye for gården til Bjørn. Mange flinke arbeidsfolk kom til gards på denne måten, og noen av de beste blant dem er ansatt og utleid til andre firmaer som trengte arbeidskraft.. Krystyna kom som jordbærplukker, og det samme gjorde hans litauiske griserøkter Jurate. Han får ikke fullrost henne nok. Hun spretter rundt fra binge til binge i fødeavdelingen og legger grisungene til rette ved pattene, jevner ut kull, og passer på skjebnen til hver enkelt. Han har også hatt gode rådgivere som har betydd mye opp gjennom åra.