Fikk nesten 9000 varslingsmeldinger

Fikk nesten 9000 varslingsmeldinger

Hva skjer dersom en dyreeier ikke lenger er i stand til å gi dyra det stellet de skal ha? Når bør jeg varsle? Hvem og hvor skal jeg varsle? Og hva skjer hvis jeg varsler?

Dyrevelferdslovens § 5 slår kategorisk fast: ”Enhver som har grunn til å tro at dyr blir utsatt for mishandling eller alvorlig svikt vedrørende miljø, tilsyn og stell, skal snarest mulig varsle Mattilsynet eller politiet.” På Mattilsynets nettsider kan vi lese at Mattilsynet gjennomførte om lag 17 000 tilsyn i dyrehold i 2012, mange av dem med utgangspunkt i de 8600 varslingsmeldingene de mottok. Varslingsplikten har gitt flere varslinger. Samtidig som er blitt lettere å varsle, gjerne anonymt. – Det er dyreholderen som etter loven har ansvaret for å gi dyra det tilsynet og det stellet som de trenger, fastslår Einar Vatle, veterinær og spesialinspektør i Mattilsynet på Hedmarken.

Lukker seg inne

Ved fysisk sykdom er dyreholderens utfordringer åpenbare, og som oftest greier gårdbrukeren raskt å finne avløser. I tilfeller med psykiske belastninger er det ofte verre. – Da lukker folk seg mer inne. Det blir vanskeligere å få greie på hvilken situasjon gårdbrukeren er i, og dermed også vanskeligere å komme til med hjelp, sier Vatle. Men det betyr slett ikke at hjelp er uønsket. – Jeg har selv møtt gårdbrukere som har vært veldig lettet når situasjonen har kommet for en dag og vi har kunnet kanalisere hjelp for ham. Ofte sliter de med problemene alene, sier Vatle. Men Mattilsynet er avhengig av varsling om de skal kunne bidra. – Jo tidligere vi kommer inn i et dyrevelferdsproblem, jo lettere er det å løse det til beste for dyreholderen og for dyra. Hvis vi ser at gårdbrukeren trenger hjelp, og det er en fare for at dyra ikke får stellet de trenger, vil vi ta kontakt med samarbeidspartnere som kan bidra til å løse situasjonen. Det kan være Landbrukskontoret, dyrlege eller nær familie og naboer, og det kan ikke minst være innen helsevesenet, sier veterinær Per Einar Vatle.