Ferske grisebønder med dyrevelferd i høysetet

Bildet: Det er Marianne Lund som har ansvaret for grisen på Veierud.

Gården ligger nydelig til i bygda som stekker seg fra Langøya i nordøst mot Fon og Revetal i vest og Nykirke og Undrumsdal i øst. Med oss på besøk hos paret på Veierud har vi Oscar Brundtland. Han er rådgiver på gris i Furuseth AS, og bor i samme bygd. Slik har det vært enklere enn vanlig for Oscar følge med paret, og oppbyggingen av det som i dag er en hypermoderne frilandsgrisproduksjon. De startet opp i april i 2023, og er helt ferske som svineprodusenter. Sammen har Marianne og Jørgen barna Maria (3), Ida (18) og Kevin (21).

Grøstadgris var et konsept som Furuseth har brukt mye energi på å bygge opp på oppdrag av Norgesgruppen. I 2022 bestemte varekjeden seg brått og brutalt for å legge ned konseptet.

– De sa at med den varslede prisstigningen som ville komme i februar 2023, var det utenkelig at de kunne ta ut en merpris tilsvarende tillegg på Grøstadgris i butikk. Det har vi måttet forholde oss til, og det var om å gjøre og få avsluttet prosjektene vi hadde for å støtte opp konseptet. Men vi har avtaletid med produsentene. Disse hadde rukket å bygge og legge om til Grøstad- produksjon, sier Oscar.

Ut avtaletida

Produsentene produserer derfor Grøstadgris ut avtaletida.

– Vi håper på å lansere frilandsgriskonseptet for andre mottakere. For eksempel under et annet merkenavn. Vi har jo god kjennskap til hele markedet. Det som er viktig her er konseptet. At det er den produksjonen det er, og at vi kan ta ut en merpris på konseptet, sier Oscar.

Marianne og Jørgen har ifølge Oscar svært høy standard på dyrevelferd. Paret bekrefter at dyrevelferd viktig.

– Om du først skal begynne med gris, så var det mest aktuelt å drive med en form for frilandsproduksjon eller noe annet enn helt vanlig tradisjonell svineproduksjon. Det vi har bygget her er et anlegg som mange ønsker seg i kombinasjon med en god innedel til grisen. Det er bygget for at grisen skal kunne være inne til enhver tid, men med utemuligheter. Blir det f.eks. oppdaget villsvin i nærheten, vil grisen forholdsvis raskt kunne sperres inne. Ut over det har vi ingen spesiell beskyttelse mot villsvin, sier Marianne.

Gården Veierud ligger nydelig til i bygda Våle i Tønsberg kommune.

Stor interesse

Oscar Brundtland tror at folk igjen begynner å venne seg til et visst prisnivå, og har registrert en viss interesse for frilandsgris.

– Grøstadgris startet med at det skulle være rent økologisk – med heløkologisk fôr. Det var kostbart for bonden og oss på mange måter. Bonden måtte få en del ekstra fordi grisen skulle gå ute hele tida. Under slike forutsetninger blir det et vesentlig høyere fôrforbruk enn normalt. Vi fikk etter hvert Norgesgruppen med på å kutte ut det økologiske. Da kunne vi bruke et helt annet fôr som kostet rundt halvparten og med norske råvarer. Det var viktig. Nå ligger prisen på norske råvarer under prisen på verdensmarkedene. Grøstad-fôret – som vi kaller det – har faktisk kostet mindre enn standard svinefôr. Det er basert på importert soya, sier Brundtland.

Norske åkerbønner

Grøstadbøndene som er igjen etter den gamle avtalen bruker norske åkerbønner og raps i stedet for soya i fôret.

– Det var Norgesfôr og Felleskjøpet som leverte Grøstad-fôret. Her på gården er det Felleskjøpet som leverer, og etter en resept som er basert på Grøstad. Grøstadkonseptet besto opprinnelig av purker som griset ute i hytter på friland. Men vi så at antibiotikaforbruket og dødligheten var altfor høy. Vi mente at det var bedre å få fødedelen inn i et kontrollert opplegg og miljø innendørs, og med større fødebinger og krav til grovför til all gris. Ikke bare til purker. Dette samt en del andre velferdsparametere var viktig, sier Oscar.

Det ble mer effektivt for bøndene under det nye konseptet. En spesialisert smågrisproduksjon som selger videre til spesialiserte slaktegrisprodusenter.

– Effektiviteten går opp og kostnaden ned uten det går på akkord med dyrevelferden. Vi får det beste i begge leirer. Dette fikk vi som sagt Norgesgruppen med på. Men vi rakk ikke å komme helt i mål med avtaleverket før de gav seg. Vi endte på ca. 13 kroner kiloen i tillegg til avregningspris til produsenten. Det er 1000 kroner mer per slaktegris enn et normalt dekningsbidrag gir, sier Oscar.

Per i dag har konseptet tre produsenter.

– Vi hadde flere under Grøstadgris-konseptet, men noen fikk andre muligheter. Blant annet fastavtale på SPF-gris, forteller Oscar.

Mulig med SPF

SPF er fullt mulig å få på Veierud Gård også. Det går på smittebeskyttelse og annet regelverk som gjelder for å få SPF-stauts.

– Her er egentlig det meste lagt til rette for SPF. Men det må blant annet gjerdes inn annerledes for å holde folk og dyr unna. Nå er grisene altfor tilgjengelige. Særlig langs veien mot frilandsområdet. Men SPF er ikke noe problem i slike besetninger så lenge de ikke påføres smitte fra annen gris, sier Jørgen Kjølsrud.

Jørgen er fra en annen gård på Revetal. Faren kjøpte Veierud i 2007 og Jørgen overtok i 2013.

– Det har blitt veldig bra her. Vi er opptatt av at det skal være ryddig og at logistikken på gården er i orden. Det har vi forstått at Furuseth har vært opptatt av også når det gjelder videreføring av Grøstadgriskonseptet. Det er visstnok ikke alle som slipper til der, sier Jørgen.

Det bekrefter Oscar.

– Vi må ha de rette gårdene og de rette folka bak produksjonen, sier Oscar.

Marianne er fra Hurum og har ikke bakgrunn fra gård, men har jobbet i helsevesenet som legesekretær i lengre tid.

– Jeg har jobbet i hjemmetjenesten i mange år. Vi fant ut at det var jobb for begge to her på Veierud. Så vi startet med gårdsbutikken på tunet her. Den har vi fortsatt. Men drifta der krevde ikke så mange timer, så vi måtte finne på noe mer til meg. Da ble det frilandsgris vi bestemte oss for, sier Marianne.

I det hypermoderne grisehuset er det 500 slaktegris. To puljer og 250 i pulja. Innearealet for hver av de to puljene er delt i to med spaltegulv i den ene delen hvor grisene spiser og drikker. Den andre delen er en halmtalle. Grisehuset har automatisk og fri utgang mot utearealet som er på 30 dekar.

Har ansvaret

Det er Marianne som har ansvaret for grisen på gården, og jobber fulltid med den. Jørgen driver korn-, frø- og potetproduksjon sammen med broren. Brødrene har 1500 dekar sjøl. I tillegg leier de 4500 dekar. Jørgens far og brorens sønn er med for fullt i vekstsesongen. I tillegg har de to faste ansatte samt fem sesongarbeidere.

– Jeg har ikke mye tid til grisen. Det overlater jeg til Marianne. Hun har som sagt ingen bakgrunn fra hverken landbruk eller svineproduksjon. Og derfor gjør hun ting etter boka. Alt går svært riktig og nøye for seg med Marianne. Jeg er med litt i vinterhalvåret, sier Jørgen.

I fjøset er det 500 slaktegris. To puljer og 250 i pulja. Puljene er adskilte. Smågrisen blir innkjøpt fra Torbjørn Andvik som også driver innenfor Grøstad-konseptet enn så lenge.

– Innearealet for hver av de to puljene er delt i to med spaltegulv i den ene delen hvor grisene spiser og drikker. Den andre delen er en halmtalle. Grisehuset har automatisk og fri utgang mot utearealet som er på 30 dekar. Dette arealet deler puljene på. Utgangen er tidsstyrt slik at det er mulig å holde grisene innendørs, sier Marianne.

Inne i arealet med spaltegulv er det en fôringsvekt. Grisene blir veid når de spiser. Systemet kan holde grisen innendørs til de f.eks. har gjort fra seg før de slippes ut. Dermed kan de styre gjødsla mer på klokkeslett.

– Men det er aldri noe problem, for grisene går aldri ut før i 11-tida. De er noen skikkelig B-griser, sier Marianne.

Mindre ute enn forventet

Paret ser heller ikke det presset på utearealet som de hadde forventet. Om Marianne ikke er der før kl. 10, noe som er sjelden, har de allikevel ikke stått opp. Hun begynner vanligvis med morgenstellet kl. 08.30.

– Da sover de i alle fall godt. Til gjengjeld holder de det gående til forholdsvis langt på kveld. Litt avhengig av annen aktivitet i fjøset, men til ca. kl. 22.00. Ute graver de veldig mye i jorda. Her er det leirjord. Vi har også gravd ut en dam til grisene. Det er der de graver mest oppi. De er dekket av søle. De bader i søledammen. Bare øyene lyser på grisene mine, ler Marianne.

På mange måter er dette en tradisjonell slaktegrisproduksjon.

– Men det er arealet både inne og ute som er spesielt med konseptet. Og det prinsippet gjelder om det er et nytt anlegg som her på gården eller om det er i et ombygd og eldre fjøs. Det er viktig å si at de som har smågris under Grøstad-konseptet ikke har uteareal. Grisen må etablere seg godt inne, før vi slipper dem ut. Og helst ikke slippe dem ut på hele arealet med en gang. For smågrisen har en tendens til å tulle seg bort. De klumper seg heller sammen ute i et hjørne istedenfor å trekke inn i varmen hvis det blir skikkelig dårlig vær, sier Oscar.

På Veierud har grisene 30 dekar uteareal å boltre seg på. F.v: Oscar Brundtland, Jørgen Kjølsrud og Marianne Lund.

14 millioner

Paret har investert ca. 14 millioner i det nye huset. Inkludert i denne summen har de selv lagt mye arbeid i opparbeidelse av utearealer.

– Der kan vi trekke fra ca. en million. Vi fikk to millioner i støtte fra Innovasjon Norge, sier Jørgen.

Når det gjelder fôrforbruk, er ikke det mer omfattende enn de kanskje hadde fryktet.

– Jørgen og Marianne har trekkfri inneplass til grisene. Fôret og vannet er i nærheten av liggeplassen. Grisene må ikke ut å finne fôret andre plasser, slik det var før når det var økologisk. Da klarer vi å beholde en del av intensiviteten i produksjonen, samtidig som grisene har den friheten de har. Fôrforbruket varierer gjerne mellom 2,7 – 3,3 FEn. Det er å passe på justering av fôrautomater for å unngå fôrspill som er det viktigste i storbingeløsninger. Akkurat som i tradisjonelle binger. Det er viktig at det ikke er for langt til fôret, slik at fôropptaket opprettholdes. Lavt fôropptak gir høyt fôrforbruk per kg tilvekst og omvendt, sier Oscar.

Det er allikevel viktig for Oscar å poengtere at konvensjonell svineproduksjon er bra nok i Norge.

– Vi er ikke ute etter å torpedere den delen. Men det er fortsatt noen problemer rundt dyrevelferd. Grisen sturer mer og det er for mye halebiting i 2024 enn det burde være. Kanskje har vi fått en genetisk frustrert gris? Vi burde ha kommet lenger enn det, og det har vært noe av grunnen til at vi har jobbet med slike konsepter for å prøve oss litt fram og se om vi kan få bukt med utfordringene, sier Oscar.

Ute har de også gravd ut en dam til grisene. – Det er der de graver mest oppi, sier Marianne Lund.

Har kommet langt

Oscar Brundtland mener allikevel at Norge og Norsvin har kommet veldig langt i avl på gris.

– Vi må utnytte den utmerkede genetikken på en litt bedre måte, føler jeg. Det har vi mulighet til, for grisen tåler mye mer. Blant annet tåler den mer variasjoner i miljøet enn vi så før. Her på Veierud er det mest duroc. Men de har satt inn noe hampshire i tillegg. Vi holder en knapp på hampshire. Mye på grunn av kjøttprosenten, men også fordi den er litt roligere. Vi registrerer at det er mindre halebiting hos hampshire og det er mange produsenter som vil ha rasen. Det er også Norturaprodusenter som ser det samme. For oss er ikke det noen “big deal”, men vi ser at det kan være greit å ha to gode farraser. Hampshire og duroc. Vi føler at hampshire er mer tilpasset ulike driftsformer, men har hatt utfordringer med renslighet i bingen. Durocen har kommet seg veldig og har suveren tilvekst, lavt fôrforbruk og mer intramuskulært kjøtt. Noe som har en viss betydning for smaken. Men hampshire holder mer på fuktigheten i kjøttet, så smaksopplevelsen blir omtrent lik. Jeg tror som sagt at det sunt med litt konkurranse, sier Oscar.

På Veierud står altså dyrevelferd veldig i høysetet. Ifølge Marianne Lund merkes det godt på dyra.

– Det er ikke så mange plasser en litt ukjent person går inn i flokk på 250 slaktegris og klør dem under haken og klapper dem på hodet som om de skulle være bikkjer. Og de stikker ikke av heller. Det kan Oscar bekrefte at han kan gjøre. Sosialisering og å være mye til stede sammen med grisen mener jeg er viktig. Vi liker duroc best, da vi vil ha en gris som er mer imøtekommende og aktiv. Jeg tror det er en annerledes jobb å drive slik jeg gjør enn i en konvensjonell slaktegrisbesetning. Ja, det er trolig mer oppfølging og du må ha et svært godt overblikk på flokken. Du må se alle individene, avslutter Marianne.