Fem uker på sykehus

Det er første tirsdag i mars i år. Lise Kjelsås på gården Veel i Fredrikstad er i fjøset for å ta ettermiddagsstellet. På morgenen har hun og veterinæren hatt kastrering av smågris. Ei stor purke som gikk med sitt sjuende kull var ­spesielt urolig.

Når Lise kommer har denne purka fått revet opp enden av liggebøylen mot troa i bingen. Dette virker slik at bøylen faller mot hodet til purke når hun spiser, men hun dytter den tilbake og den faller på nytt.

– Det her må jeg fikse, tenker Lise. Hun vurderer å spørre mannen Bjørge om hjelp siden det er akkurat denne purka. Men Bjørge har nettopp kommet fra jobb, og Lise synes hun kan klare dette selv. Grisebonden i Fredrikstad henter drivlemmen og går forsiktig inn i ­bingen. Plutselig snur purka seg og springer rett på drivlemmen. Lise rygger og åpnet porten mot nabobingen slik at hun kan komme unna. Men purka springer voldsomt på en gang til. Drivlemmen faller slik at den hindrer Lise å lukke døra til nabobingen. 

Purka var vill i øya
Lise forstår at her gjelder å komme seg unna raskt. Men bakfra kommer nå purka i nabobingen og dytter henne tilbake. Da springer purke nummer én på igjen og biter Lise bak kneet. Lise faller mot døra til binge nummer tre. Hun hyler høyt av smerte. Så ser hun inn i øynene på purka. De ser både villere og farligere ut enn hun noen gang kan huske å sett på en gris. Purke én går til angrep enda en gang, og biter Lise i armen som hun løfter for å beskytte seg. Lise forsøker reise seg for å åpne døra mot binge tre. Hun klarer det ikke. Men når purka angriper en tredje gang kommer faren Harald (77) styrtende. Harald har vært et annet sted i fjøset og har hørt skrikene til Lise. Fra gangen slår Harald på ­ryggen til purke nummer to med ei gjødselskrape. Dette fanger purkenes oppmerksomhet et øyeblikk. Lise får plutselig nye krefter og klarer å redde seg ut til binge nummer tre. 

Fem uker på sykehus
Lise kommer seg ved egen hjelp til trappa på våningshuset men klarer ikke åpne døra. Bjørge hører henne og åpner. Det første Lise sier er at han må lukke døra mellom bingene i fjøset som fortsatt er åpen. Ellers kan jo ­grisungene falle ned i måkeåpningen mellom bingene. Det gjør Bjørge og følger blodsporene tilbake til bingen. Men han forstår samtidig at han må kjøre Lise til legevakten straks. Lise ­kjøres først til legevakta. Derfra sendes hun direkte til sykehus i ambulanse.

På sykehuset har de aldri hørt om noen som er bitt av gris. Legene undrer på om det kan behandles på samme måte som bitt av hund. Samtidig vil flere leger og sykepleiere komme for å se skadene. Lise har store skinnflerrer som henger og slenger der sårene er. Hun må etter hvert transplantere mye hud. Lise ble bitt i underarmen, bak knehasen og i låret. Det går infeksjon i såret i låret. Først fem uker seinere blir Lise skrevet ut av sykehuset. Det går to måneder før hun igjen tar stellet i grisehuset. I dag et halvår seinere
kan hun gå nesten normalt, men har stygge merker etter bittene. 

Hepatitt E kan forekomme
En forskjell fra å bli bitt av hund er at grisen kan ha hepatitt E. Hepatitt E er klart mest utbredt i Asia, men øker i Europa. Det er en virusinfeksjon som kan gi leverskade, og som leverinfeksjon som gir et influensalignende sykdomsbilde (feber, hodepine, magesmerter). Dette går vanligvis over i løpet av 14 dager. I motsetning til hepatitt B og C blir ikke E kronisk på personer som eller er friske. Hepatitt E hos gris er nokså vanlig, men det smitter sjelden direkte fra gris til menneske. Normal smittemåte er gjennom å drikke urent vann, eller spise svinekjøtt som ikke er tilstrekkelig varme­behandlet. Men ved et bitt slik som Lise fikk, kan det skje. Ifølge opplysninger Lise fikk på sykehuset var det ca. 30 prosent sjanse for at gris hadde hepatitt E. Men grisen som bet Lise hadde ikke hepatitt E. 

Tar nye forholdsregler
Når Bjørge etter hvert kommer seg i fjøset samme ettermiddag, kokte det i fjøset.

– Jeg har aldri opplevd gris så urolig før. Det kokte i hele fjøset. Han gir dem litt ekstra kraftfôr for å roe dem, og får gjennom nabobingen for å hente drivlemmen og lukke den åpne porten. De neste ukene overtar Bjørge fjøsstellet sammen med svigerfar Harald, men det skal gå hele 14 dager før han tørr gå inn i bingen til purka som beit.

– Først når grisungene ble større ble purka roligere, forteller Bjørge. Når Lise kommer seg på beina først i mai er det igjen hun som går i grisehuset. 

– Jeg er ikke redd. Jeg har alltid hatt et godt forhold til grisen og purkene. Det har jeg forsatt, sier Lise. Hun har aldri tidligere opplevd noe farlig i ­grisehuset, men tør ikke tenke på hva som kunne skjedd hvis faren ikke hadde vært i fjøset denne tirsdagen. 

– Jeg er enda mer forsiktig enn før, og tar noen flere forholdsregler. Vi har for eksempel byttet ut de røde drivlemmene med grønne. Det skal være en mer beroligende farge for grisen. Vi har vurdert å ta grisungene til et annet rom for kastrering. Enkelte gjør det, men det er vanskelig å få det til i praksis hos oss, sier Lise.

Lise har brukt røde drivlemmer i grisehuset. Kanskje rød farge gjør grisen mer aggressiv? Røde drivlemmer er nå byttet ut med grønne.

Satellitt siden 2004
Lise har drevet gården og grisefjøset i 10 år, men hun har vært i grisehuset siden hun var liten. Gården har hatt gris siden 70-tallet. Faren Harald la om fra smågrisproduksjon til å være satellitt i purkering i 2004. Hver åttende uke får de ca. 20 purker som skal grise. Harald bor nær gården, og har redusert helse. Men fortsatt er han noe med i grisehuset, særlig under grising. 

– Vi har alltid vært spesielt opptatt av at grisen skal ha det bra og at den skal ha et tillitsforhold til oss som er røktere, sier Lise. Heller ikke faren har tidligere opplevd noen farlige situasjoner i grisehuset. Og begge synes fortsatt det er trivelig å gå i fjøset. Siden hendelsen i mars har de fått grisunger og kastrert gris to ganger til uten spesielle hendelser. 

– Men vi er ekstra på vakt når ei purka har hatt mange kull, sier Lise.