Fakta, kunnskap og bærekraft

Når jeg stiller spørsmålet, så skyldes det alt som skrives i disse dager om næringa vår, norsk matproduksjon, hva vi bør spise, selvforsyningsgrad, import av fôr, klima og hva som er dyrs velferd, for å nevne noe som kan samles under begrepet bærekraft. Utfordringen er at det er svært få som ser dette i en sammenheng. Ting gir ikke nødvendigvis fullverdig mening hver for seg. Kunnskapen som ligger bak mange av disse temaene fra landbrukets side er basert på vitenskap, gode dokumenterte data, erfaring og kompetanse. Når en opplever at det blir feilinformert på område etter område, så blir en ikke bare urolig, men og skremt over at mye som uttales og skrives blir gjengitt i media uten kildekritisk vurdering. Det store dilemmaet med dette er at viktige beslutninger som tas av den enkelte og av storsamfunnet i beste fall er lite nyansert, og i verste fall ­gjøres på feilaktig grunnlag. 

Derfor er det svært prisverdig at Animalia tar jobben med å gi ut rapporten «Kjøttets tilstand» hvert år med mye fakta om norsk husdyrproduksjon. Med dette bidrar Animalia med kunnskap for å styrke og utvikle en viktig framtids­rettet næring, og ikke minst bidrar rapporten med viktige fakta overfor ­samfunnet. Men blir denne informasjonen lest og forstått? Og viktigst av alt, ønsker mottakerne å forstå den? Det flyter i dag over av ulike rapporter og ­artikler om bærekraft og klima, mange rapporter med god faktakunnskap,
men alt for mange artikler som er i beste fall gir et unyansert bilde i sine fram­stillinger av fakta.  

Sist uke kunne vi lese et innlegg i Dagens Næringsliv om at «kjøttkutt vil gi redusert norsk matproduksjon» fra to personer med doktorgrad i samfunnsøkonomi. Mye bra og fornuftig å lese, helt til en kommer til følgende sitat «svin og kylling kan vi produsere i Norge, men denne produksjonen er i langt større grad basert på fôr produsert i utlandet». Enda et eksempel på hvor misvisende det kan framstilles. Fôrseddelen til gris er basert på vel 71 prosent norske råvarer i kraftfôret, kylling ligger på ca. 40 prosent, og storfe på 63 prosent ifølge rapporten «Kjøttets tilstand». Selv om vi legger til grunn den totale norskandelen som er på 82 prosent for storfe/melkeproduksjonen, så er grisen med sine 71 prosent mye nærmere storfe i bruk av norske råvarer i fôret enn kyllingen. Men igjen en ­unyansert framstilling som setter norsk svinekjøttproduksjon i et feil lys. Målet med denne fremstillingen er ikke å sette dyreslag opp mot hverandre, vi heier på alle, men kun belyse problemstillingene med at grisen til stadighet blir unyansert omtalt i et bærekraftperspektiv. 

Hva om uavhengige forskere og samfunnsøkonomer kunne skrevet at norsk ­svineproduksjon muliggjør norsk kornproduksjon, at grisen spiser biprodukter ­tilsvarende 125.000 dekar fôrkorn, er den mest effektive utnytter av norsk korn­areal, er den økonomiske bærebjelken i slakt- og foredlingsindustrien og for ­sysselsetting, at svinenæringa har et lavt CO2-utslipp, som for øvrig er redusert med 18 prosent de siste 30 åra, og som har planer som vil redusere det med ytterligere 11 prosent fram til 2030?

Kjøttkutt av norsk svinekjøtt vil redusere og svekke bærekraftig norsk mat­produksjon. La oss jobbe for at så ikke skjer.