Eplekjekk gris fra Telemark

Eplekjekk gris fra Telemark

Epler er digg. Også for griser. Når fôringen settes i system, får du eplegris.

Merkevaren, den eies fullt og helt av Andreas Høibø på Gvarv i Telemark.

Marte Østmoe, frilanser Det smattes, gomles og nytes. På Nordre Lindheim gård på Gvarv i Telemark får 94 griser spise så mye epler de bare orker. Ideen er langt fra ny. Kanskje kan den kalles en tradisjon? Til alle tider har griser fått matrester, selvfølgelig også nedfallsfrukt. For de bøndene som både har frukt og kjøttproduksjon, har det vært naturlig å gi skjemte råvarer til grisen. Hos Karine og Andreas får grisene imidlertid ete kvalitetsepler. De råtne eplene er sortert bort. Tilbake står kasser med epler som er falt ned eller også høstet for hånd. Eplene er plukket på egen gård bestående av drøye 12 000 epletrær fordelt på 55 mål. Alt går til pressing, og for eplejuicen sin, Eventyrmost, har ekteparet Høibø høstet en rekke priser. Nå følger Eplegrisen som et eventyrprodukt nummer to.

Vakuum ga vekst

Noen lett vei har det likevel ikke vært.

– Med grisen har vi disse fleskebølgene, sukker Andreas Høibø. Som 13-åring var han grisekokk på farens gård og hadde ansvar for 30 slaktegriser. Han har gått fra å være nødslakter, til å jobbe fullt som elektriker, til å være tre år på oljeplattform. I 1985 startet han med formeringsbesetning på egen gård. I 2004 vurderte han fjøset som såpass nedslitt at bedriften ble lagt brakk. Hva nå? I denne perioden åpnet kollega og plommebonde Jorid Vale for første gang åpnet Norges Eplefest. Som trekkplaster ønsket hun seg en liten gris som barna kunne mate med småepler. – Vi fikk lov av Mattilsynet å ha en gris i en storkasse, ler Andreas. For at barna skulle rekke opp, satt vi dit en kjøkkentrapp og grisen åt hele dagen. Vale og Høibø fikk eplesmak i munnen. De mintes bestemødrenes gode kjøttmiddager og saftige stek. Kanskje de var fôret med epler?

Smal sak og ingen smak

Med støtte fra Innovasjon Norge ble det større satsing, forteller Andreas Høibø. Sammen med kona Karine bestemte de seg for å overhale driftsbygningen, som fikk plass til nærmere 200 griser. – De gamle i bygda syntes jeg var stormannsgal, mens de som driver profesjonelt med dette kalte det venstrehåndsarbeid, smiler Anders.  – Vi prøver å fokusere på småskala og kvalitet der andre kan levere volum, sier han. Men eventyret med eplejuice og eplegris er likevel ikke nok til å holde hodet over vann. Nylig takket Høibø ja til full stilling som kirketjener på Nes kirke. Så det blir lange dager. “Jeg bruker dem på begge sider”, flirer Anders.  Det første fôringseksperimentet med epler ga nemlig ingen tydelige resultater. Åtte griser fikk epler, og åtte fikk vanlig fôr. Men smakte kjøttet forskjellig? Ingenting tydet på det i følge tester som ble gjort av Matforsk. Hvor var glippen?

Kjernen til alt godt

Oppgaven måtet tas på alvor. Eplefôringen måtet settes i sysyem, men hvilket? Etter en del prøving mener Høibø å ha funnet en resept som gir utslag på kvaliteten. Den siste måneden i grisens levealder får den, i tillegg til kraftfôr, epler etter appetitt to ganger i døgnet. Eplene er kvalitetsepler, nedfallsfrukt eller nedhøstet. Grisene får verken råte, jordslag eller mugg. Det er kjøttet fra slike dyr som nå kalles Eplegris, et navn han for øvrig har beskyttet. Gourmetproduktet blir nå bestilt fra Østfold, Vestfold, Buskerud og Telemark. De fleste er privatpersoner, men hotell- og restauranteiere har også kommet på banen. – Vi tar ytterligere et steg i år. Etterspørselen krever at vi øker salget,røper Andreas. 

Det står ikke på appetitten i grisebingen. Det gomles, smattes og grises. Om få dager bærer det til  Vinje slakteri. Er det ikke også en viss eplesmak av kjøttet?