Publisert: 01.01.2017 Oppdatert: 30.05.2018

Stikkord:

Engangspurker: Risikofylt og tvilsomt økonomisk

Ekstrem bruk av engangspurker er omdiskutert. Produksjonen er lovlig, selv om mange mener at den strider mot lovens intensjon. Her skal vi ikke gå inn på det, men resonnere litt rundt økonomi og andre forhold i produksjonen.


Engangspurker: Risikofylt og tvilsomt økonomisk

Ekstrem bruk av engangspurker er omdiskutert. Produksjonen er lovlig, selv om mange mener at den strider mot lovens intensjon. Her skal vi ikke gå inn på det, men resonnere litt rundt økonomi og andre forhold i produksjonen.

 

På bygda har debatten om engangspurker blusset opp igjen, kanskje særlig i Trøndelag, hvor det nå føres opp to store, nye hus som baserer seg på denne produksjonsformen. Også i Rogaland, på Østlandet og andre steder finner vi produsenter som i større eller mindre grad har basert drifta på intensiv rekruttering og høyt forbruk av purker.

Poenget her er ikke å henge ut verken enkeltprodusenter eller områder av landet. Poenget er å prøve å belyse noen sider ved ulike måter å drive på. Vi referer også til artikkel om valg av rekrutteringsmodeller i Svin nr 3/06.

 

HVOR LØNNSOMT?

Hvor lønnsomt er det ene i forhold til det andre? Er det gitt at stordrift, intensiv rekruttering og høyt antall salgbare smågriser er god økonomi? Regnestykket vårt tyder ikke på at det nødvendigvis er slik, snarere motsatt. Ved å bruke de forutsetningene vi har lagt til grunn (se egen rammesak) så vil en normal modell med 5,5 ukers puljedrift faktisk gi bedre dekningsbidrag per 2,3 kull enn engangspurkemodellen. Mot dette vil tilhengerne av engangspurker innvende at lønnsomheten ved engangspurkemodellen er god nok til at den er interessant. Stordriftsfordeler, fordeler på fôrsida og andre momenter som framtidsposisjonering og forventninger om liberalisert regelverk, kan være momenter som likevel trekker noen produsenter i retning av satsing.

Regnestykkets forutsetning er naturligvis avgjørende for resultatet. En kan alltids diskutere forutsetningene som er lagt til grunn i de regneeksemplene Svin presenterer her. For den enkelte produsent vil det nesten alltid være forhold som avviker fra de vi har brukt i eksemplet, og som på avgjørende vis får regnestykket til å tippe den ene eller andre veien. Det som presenteres kan likevel være utgangspunkt for videre diskusjon rundt temaet, og Svin oppfordrer leserne til å komme med egne synspunkter og vurderinger. Driftsøkonomisk optimalisering for den enkelte er én side av saken. Konsekvensene for næringa, og dermed alle norske svineprodusenter, en annen. Synspunkter? Kom med dem!

 

REGNEARKET

Regnearket tar utgangspunkt i tre forskjellige driftsopplegg. Vi har valgt å regne på dekningsbidrag per årspurke eller 2,3 kull. Vi forutsetter at vi snakker om flinke besetningseiere som får mange avvente smågriser, litt bedre enn gjennomsnittet for den beste fjerdedelen i In-Gris.

Eksemplet viser at innkjøp av småpurker, som er mest vanlig i Rogaland, er like lønnsomt som sik-sak krysning. Men for å få lønnsomhet i engangspurker må en ha egenrekruttering.

Stor andel engangspurker er vanskelig på grunn av blant annet immunisering m.m. Det mest ytterliggående engangspurkealternativet har 41 ungpurker og 3 gamle i pulja. Da nærmer vi oss antakelig det som er maksimalt mulig innenfor dagens konsesjonsregelverk.

Det er regnet inn stordriftsfordeler for alternativ 3 på mange av forutsetningene i eksemplet.

Fôr er 5 øre rimeligere i alternativ 3, semin er noe rimeligere, kastrering blir rimeligere, forsikring av husdyr er rimeligere, varme er rimeligere fordi det er mer lønnsomt for en stor produsent å satse på annet enn strøm.

Denne besetningen er sammenliknet med to normale besetninger. Én med maksimal størrelse og sik-sak krysning (alt. 2), pluss én litt mindre som rekrutterer med småpurker (alt. 1). Det er liten forskjell mellom disse hvis en måler i dekningsbidrag og arbeidsbetaling. De «normale» besetningene kommer 4–500 kroner bedre ut i dekningsbidrag enn engangspurkebesetningen, og de får 30–45 kroner per time mer i arbeidsbetaling.

Vi ser at én krone forandring i prisen per kilo purkeslakt forandrer lønnsomheten for alternativ 3 (engangspurker) med kr. 80 000. Det finnes med andre ord en stor risiko ved prisnedgang, slik vi har opplevd, men også en mulighet ved prisoppgang.

Bygningskostnadene er regnet ut fra at alle har hatt en investering på kr 45 000 per purkeplass. Vi har satt prisen noe høyere for alternativene 1 og 3, rett og slett fordi det minste bygget er minst, og kvadratmeterprisen derfor høyest. Alternativ 3 er tre ganger så stort, og det betyr lavere kvadratmeterpris. Men krav om mer plass til rekruttering pluss dårligere utnyttelse av fødebinger gjør likevel at vi setter prisen lik alternativ 1.

 

ANDRE MOMENTER

Det vil også være mange utenforliggende momenter som må vurderes. For eksempel vil det kunne ha betydning at det nå skal bygges et nytt slakteri i Trøndelag. Det vil øke konkurransen om grisen, og dermed også muligheten for å få bedre pris for en stor produsent.

Det er regnet på engangspurker også i Rogaland. Her har det vært sterk konkurranse om grisen lenge, men etter at purkeprisen falt så sterkt har lønnsomheten ved nybygging for engangspurker blitt svekket.

Andre momenter som må vurderes er muligheten for tap (avlsmessig etterslep) for slaktegrisprodusenter som kjøper gris fra produsenter med sik-sak-krysning. I Rogaland, hvor husdyrintensiteten er høyest, vil også tilgangen til spredeareal være en begrensning for mange, sjøl om kravet til spredeareal beregnes ut fra antall avlspurker. Engangspurker betyr også større fôrforbruk. Altså blir engangspurker mer lønnsomt for de som har lave fôrkostnader i forhold til de som ikke har det.

 

KRYSTALLKULA

Flere utenforliggende momenter som innebærer usikkerhet og risiko kan være disse; levetida for et nytt grisehus som bygges må beregnes til minst 20 år. Lever konsesjonsgrensene så lenge? Ingen kjenner svaret, så her vil vurderingene være forskjellige. Hvis de gjør det, vil engangspurkeproduksjonen kunne bli langvarig, i og med at husmassen ikke kan nyttes til slaktegrisproduksjon.

Andre risikomomenter kan være forhold som har med arbeidskraft å gjøre. Ved alternativ 3 vil produksjonen være så intensiv at den krever ansatte i tillegg til familien. Dyktige ansatte koster minst 160 kroner timen (inkl aga og pensjonsforsikring). Hvis vi får en lengre periode med smågrispriser (etter tillegg) under 600 kroner, vil det fort kunne svi mer for en stor besetning enn en mindre som baserer seg på familiens arbeidskraft.

Lave priser, kombinert med en villet politikk om større tilskudd til små besetninger, slik Norsvins styre foreslår, vil dra i store besetningers (les alt. 3) disfavør. Hvis en tror at Norge i den nærmeste tida kan stå overfor EU-medlemskap, vil noen mene at det drar i motsatt retning. Spørsmålet er vel også om vi da i det hele tatt kan snakke om interessante forutsetninger for norske svinekjøttprodusenter, små eller store (artikkelserie i Svin nr 7, 8, 9 og 10 i 2004). Så her er det mange forhold som skal vurderes. Alle er antakelig like gode, eller dårlige, til å kikke inn i den krystallkula.

 

Forutsetninger

Utgangspunktet er sammenlikning av engangspurker i tre ukers puljedrift hvor en har puljer med 41 nye og 3 gamle purker, og rekruttering med sik-sak krysning (se Svin nr 3/06) (alt. 3). Dette sammenliknes mot to besetninger med 5,5 ukers puljedrift. Den ene er på maks konsesjon, og har også rekruttering med sik-sak-krysning (alt. 2). Den siste kjøper småpurker (alt. 1). Det forutsettes i alle tre eksemplene at vi snakker om dyktige svineprodusenter som får mange smågris per kull og som mestrer 5,5 ukers puljedrift. Besetningen med engangspurker taper 0,3 smågris per kull på grunn av 1.kullspurker. I tillegg er virkningen av sik-sak-krysning satt til 0,3 grisunger mindre per kull. I beregningene har vi brukt en smågrispris på 650 kroner inkludert tillegg. I tre ukers puljedrift (engangspurker) oppnås noe høyere vekt. Bygningskostnader er regnet ut fra en investering på cirka kr 45 000 per purkeplass, pluss 300 kroner i vedlikehold per år. Vi forutsetter at det er rimeligst å bygge alternativ 3. Alternativ 2 er også rimeligere enn 1, men alternativ 3 krever stor plass til rekruttering, og bygget blir derfor like dyrt som alternativ 1.

Vi har forutsatt stordriftsfordeler, og at fôrkostnader, kostnader til varme, veterinær, semin og forsikring blir noe rimeligere jo høyere produksjon du har. Alternativet med engangspurker har ikke fått færre arbeidstimer. Bedekning og brunstkontroll av ungpurker er mye mer arbeidskrevende enn hos eldre dyr.

 

Hva er ei engangspurke?

Ordet engangspurke er egentlig et dårlig uttrykk. Alle purker lever bare en gang. Motsatsen til engangspurke burde da ha vært flergangspurke, og da blir forklaringsproblemet enda større.

Når det likevel har satt seg som navn på en omstridt produksjonsform, så velger vi å bruke det også i denne artikkelen. Purker som griser bare én gang i én og samme besetning før de slaktes eller selges til andre, er et driftsmessig grep for å kunne produsere mange flere smågriser enn hva som er mulig ved tradisjonell rekruttering og bruk av purkene. Det er fullt lovlig, men mange opplever dette som et spekulativt grep for å kunne produsere mer enn det som egentlig er konsesjonslovens intensjon.

Forskrifen til lov om ervervsmessig husdyrhold definerer tellepunktet til ei avlspurke, som altså er ei purke som har hatt kull. Konsesjonsgrensen er 105 avlspurker til enhver tid hvis du ikke leverer slaktegris. Lovens intensjon er å bevare en spredt produksjonsstruktur, og lovens intensjon har altså ingenting med markedsstyring å gjøre. Den er et politisk grep for å bevare mindre og spredt beliggende gårder i svineholdet.

Noen produsenter bygger altså grisehus beregnet på stor andel 1. kullspurker (purker som bare griser én gang i besetningen). Den mest ekstreme varianten er å bygge kun for førstegangsfødende, altså 100 prosent 1. kull.

Gjennomsnittsbesetningen i Norge har i dag cirka 35 prosent 1. kull. In-Grisdata viser at vanlige besetninger har mellom 20 og 60 prosent 1. kull. Norsvin krever for eksempel av sine foredlingsbesetninger at de skal ha minimum 55 prosent 1. kull av hensyn til avlsmessig framgang. Helst bør det ligge litt høyere.

I forbindelse med søknad om dyretallsstøtte oppgis antall avlspurker (purker som har grisa) og antall ungpurker/ ungråner. Det siste antallet har ingen betydning for tilskuddstildelingen, fordi den skjer på grunnlag av antall avlspurker og antall slakta slaktegriser.